Det var en fasinerende finale vi overvar fra Kongresspalasset i Tirana i går kveld. Albanias radio og TV orkester samt 16 spente artister skulle kjempe om seieren i 2013 utgaven av Festivali i Këngës. Festivalen startet i 1962 og er fremdeles en av Albanias største og mest prestisjetunge sang – og musikkfestivaler og bærer nok litt preg av å være en dinosaur i den Albanske musikkbransjen.
De første årene festivalen gikk av stabelen deltok 20 låter i semifinalen og tolv gikk videre til finalen. Sangene innehold for det meste tekster med «normalt» innehold som det daglige og enkle liv og vakre hendelser i dette. Ettersom det kommuniststyrte Albania ble vanskeligere og vanskeligere å leve i utviklet tekstene seg mer i «politisk» retning helt til den eneveldige og tyranniske kommunistlederen Enver Hoxha i 1972 satte foten ned og arresterte og fengslet hele styret og alle medlemmene av organisasjonen bak Festival i Këngës. De ble dømt for konspirering mot landet og dets leder og for å forderve de unge sinn med løgner.
Konkurransen gikk deretter inn i noen vanskelige år med streng sensur og kontroll. Sangene og tekstene ble nøye overvåket slik at dets innhold kun dreide seg om landets fremgang og hvilken vidunderlig politikk kommunismen var. Jurypanelet var helt og holdent i lommen på diktatoren Enver Hoxha og slik haltet konkurransen videre inntil Enver Hoxha døde i 1984. Kommunistpartiet fortsatte å styre Albania men lempet litt på sensuren. Det medførte bl.a. at bidragene i Festivali i Këngës fremdeles ble overvåket men ikke like strengt om tidligere.
Det kommunistiske styresettet i Albania ble avviklet helt og holdent mellom 1990 og 1992. Fra å være en «ateistisk stat» og et totalt isolert «fyrtårn» for kommunismen i Europa kom endelig friheten til Albania.
Tekstene i Festivallåtene handlet nå om frihet, emigrasjon, religion og suksess. Publikum ble i løpet av disse årene for første gang introdusert for navnet Gud sunget fra en Albansk scene i full offentlighet og direkte på TV. Tidligere hadde det vært totalforbud mot å nevne dette navnet offentlig samt å synge om frihet, reiser ut av landet så vel som i landet. Dette førte også til at store Albanske artister som hadde flyktet til utlandet ønsket å komme hjem for å delta i festivalen.
90-tallet var en forvirret tid for Albanerne også for Festivali i Këngës. Nytt stemmesystem innførtes og folket og telefonstemmer skulle være med å bestemme sammen med den gamle juryordningen med 7 musikkeksperter som hadde hatt all makt. Selv om det var nye koster i regjeringskorridorene var det for politikere og for folk flest noe svært viktig med denne nye friheten, å bli rik i en fei. Det sies at den nye Albanske regjeringen hadde mange kanaler inn til den Italienske mafiaen som medførte en sterk øking av korrupsjon i landet og som også spredde seg til Festivali i Këngës.
Publikum var ikke fornøyd med resultatene i konkurransen, det ble mye uro rundt festivalen, mange beskyldninger om korrupsjon og kjøpte stemmer og interessen dabbet av. I stedet begynte en ny festival å se dagens lys, Kenga Magijke, som gikk om våren og som også foregikk i Kongresspalasset. Denne var en mye friskere og mer moderne utgave av Festival i Këngës og blodfansen flyttet sin interesse fra den gamle festivalen til den nye.
Da Albania ble tatt opp som medlem av EBU i 1999 ble det raskt bestemt at RTSH, den nasjonale Albanske radio- og TV- stasjonen, ville delta i Eurovision Song Contest, selve juvelen i EBU samarbeidet. Ved å la vinneren av Festivali Këngës representere landet håpet man på en ny vår for Festivali i Këngës. Stjernene strømmet til og den store Mariza Ikonomi ble tippet som forhåndsvinner av Festival i Këngës 2003 og dermed ville bli den første til å representere Albania i Eurovision.
Gudene ville det ikke slik, eller var det den gjeninnførte gamle juryordningen med 7 «eksperter» som ikke ville? Det var i vert fall den sjarmerende og 16-årige nykommeren Anjeza Shahini som vant publikums og juryens hjerter og tok hjem seieren. Mariza Ikonomi ble så skuffet, sur og forbannet over at hun ikke vant at hun nektet å stille opp på scenen sammen med de andre artistene etter Anjezas seier. Hun beskyldte arrangøren for stemmejuks og forlot Kongresspalasset. Dumt av henne og heldige Anjeza tok seg til finalen sammen med 24 andre land og fikk 106 poeng og sammenlagt en 7 plass i konkurransen. Ingen dårlig debut for Albania.
Tilbake til gårdagens show i Tirana får man noen små flashbacks til forne dager. Selv om vinneren får reise til København er det ikke mye som har endret seg verken i form, stil, toner eller jury i 2013 utgaven av Festivali i Këngës. Man blir satt tilbake til streng regi, lite show og glamour som kan forderve de unge sinn og hvor hovedtyngden ligger i melodiens tekst.
Derfor høres mange av melodiene ganske like ut, Pompøse ballader med underlige og atypiske harmonier og klanger og kjemisk fri for tonertshøyninger. Til gjengjeld er samtlige låter overarrangert til de grader med strykere, blåsere, elektriske pianoer, synter, elgitarer, trommer og et kor som galer av full hals, at det hele blir en ganske så slitsom og surrealistisk seanse å lytte til i 3 ½ time.
Artistene er noe for seg selv, ikke mange, unge, nye og fremadstormende håp der i gården, men modne sangere som jeg ikke tørr å tippe alderen på. De kvinnelige var så hårdt sminket at de kunne være alt fra 23 til 53 og klare for en tur i stille bakgater og «gutta» så ut som parodier på smørsangere fra 70 tallet.
Det man ikke kan diskutere er sangferdighetene. De hadde alle fantastisk stemmer og var sikkert utdannet på et eller annet musikkonservatorium slik som på kommunismens tid. Ikke en sur eller ustø tone var å høre under hele kvelden. Underlig nok er alle låtene som er valgt ut til konkurransen bygd over samme lest slik at man helst skal «skrike» ut tonene og det låter helt fryktelig sammen med de overarrangerte musikkarrangementene.
I tillegg så flere av de kvinnelige vokalistene ut som de flekket tenner da de liksom tok sats før skrikingen og det gjorde dem verken vakrere eller yngre. Vi har sett dette i flere av de siste årenes Albanske bidrag i ESC og det er en trend vi begynner å bli vant med. I 2012 minnet f.eks Rona Nishliu om en «gribb» i finalen i Düsseldorf med sin avantgarde holdning, kjole og smykker. Aurela Gaçe ble i 2011 mest lik en ørn med sin eksepsjonelle makeup og lange klør. Med andre ord minner kvinnene på scenen i Kongresspalasset mer om rovdyr en mennesker.
De mannlige artistene klarte nok heller ikke å bergta noen, mange av de lignet på for lengst avdøde sjarmører med farget skjegg og mustasjer og flere så ut som plastdukker som man desperat hadde forsøkt å riste liv i. Ingen av artistene beveget seg nevneverdig, de sto rett opp og ned som fastlimte sementblokker til scenen, og de aller fleste var dramatisk kledd i svart eller i kombinasjonen svart/hvitt.
En enslig liten blond kvinne var kledt i rødt og hun fikk all min sympati, hun var lyset i kveldens finale og var den eneste som skilte seg ut av den lange raden av artister på den dystre, mørke scenen som mer minnet om « De albanske heksers julekongress» enn det som skulle være en festlig og fargerik musikkonkurranse. Dessverre husker jeg verken artistens navn eller sang. Jeg husker kun det røde.
Da de 16 bidragene var gjennomført (det kjentes som en evighet) ble publikum introdusert først til koret, som fikk framføre den italienske schlagren «La Voce del Silenzio» sammen med en gruppe dansere fra operaballetten i Tirana, Etter dette gikk den mannlige programlederen Enkel Demi av hengslene fordi han kunne få intervjue «The Voice of Albania» Elhaida Dani. Kjempepopulær som hun er fikk hun synge fire sanger, småpludret med programlederen og avslutte med Albinonis «Adagio»
Etter kveldens lengste applaus kom tilslutt Emmelie de Forrest på scenen. Hun sang sin siste «hit» som låt som en dårligere variant av «Only Teardrops» med de samme rytmene, de samme trommene, den samme fløyta og den samme slitsomme og hulkende stemmen. Hun avslutter ordene med den lille «country-knekken» som gjør noen salige og andre hysteriske.
Jeg tilhører sistnevnte gruppe og flere på eurovision.tv sin chat side var enig med meg. Da hun endelig avsluttet med sin vinnermelodi fra Malmö tidligere i år passet hun på og ønske publikum godt Nytt År. Chatterne hold på å gå fistel fordi resultatene drøyde så lenge og lurte på om stakkars Emmelie var full siden hun ble stående på scenen. Å se Festival i Këngës er virkelig en tålmodighetsprøve for både fans og publikummere i salen. Publikummet så ut som de hadde en gjennomsnittsalder på 65 år og det var nok langt over leggetid for de fleste da stemmingen tok til. Spredte gjesp og tydelig ukomfortabelhet preget salen og flere hadde forlatt plassene sine.
Da nærbildene på juryen kom på skjermen fikk TV-seerene et sjokk som kommer til å sitte i lenge. Arrangøren hadde antageligvis vært på et eldrehjem og børstet støv av noen gamle jurymedlemmer som var med på Enver Hoxhas tid. Det første medlemmet kunne verken lese, regne eller orientere seg på det papiret han selv hadde notert sin poeng. Etter at han i denne rekkefølgen hadde delt ut 1, 12 og 2 poeng delte han ut 0 poeng til sangen «Grua». Han fikk så hjelp av sin noe yngre sidemann og programlederne som fortalte ham hva han skulle si og det hele var en svært pussig affære. Så mye for hemmelig avstemming.. Så kom den ene gråsprengte etter den andre og ståtret og stammet fram poeng og tilslutt kunne man kåre Herciana Matmuja og sangen «Zemërimi i një nate» som vinner av den 52. Festivali i Këngës. Har ikke sett en lignende avstemning hverken før eller senere og med dette systemet er det ikke rart at festivalen hvert år beskyldes for korrupsjon og at vinneren er plukket ut på forhånd.
Låtene i Festivali i Këngës har en gjennomsnittslengde på ca 4 minutter og ESC tillater bare bidrag rundt 3 minutter. Det betyr at denne pompøse men merkelig nok melodiske vinnerlåta må kortes ned et minutt. RTSH har i tillegg for vane å omarrangere hele låta før ESC. Dette kan nok med fordel gjøres og jeg tror man vil ha mye å tjene på at hardheten i arrangementet tones ned og gjøres mykere.
Årets festival var som alle andre år preget av skandaler. I utgangspunktet skulle det ha vært tre programledere, Enkel Demi, Diellza Kogleci og Marinela Meta. Den Kosovo-Albanske toppmodellen Diellza Kogleci hadde i sin originalkontrakt med at arrangøren skulle besørge hotellrom, kost og andre nødvendigheter for hennes personlige assistent. Arrangørene kom plutselig med en ny og revidert kontrakt som ikke innebar dette.
Undersøkelser ble gjort og det fantes ikke penger til dette kravet da kostnadene av utbytting av festivalens direktører hadde tatt mesteparten av budsjettet, Med andre ord vaker det en ny korrupsjonsskandale i kulissene. Man ønsket da å sette inn Xheska Berberi, Albaniask Miss Universe 2011, men Diellza Kogleci protesterte med sine advokater og kontrakt i hånden at programlederrollen var hennes og ingen andre fikk fylle den. Finalen gikk derfor av stablen med kun to programledere, den populære tv-journalisten Enkel Demi og Floriana Garo, Albanias representant til Miss World 2012.
Sliten av Festivali i Këngës? Ta deg en velfortjent pause i et år, konkurransen er ikke tilbake før i desember 2014.
Eller du kan kikke litt på festivalens store utfordrer Kenga Magijke her http://kengamagjike.com/ . Hadde de sendt sin vinner til ESC kan du høre hvordan Albanias bidrag vil ha fortonet seg i 2014 i København. Artisten Besa vant med sangen «Tatuazh në zemër»
