Melodifestivalen 2014 er på oppløpssiden og nærmer seg sin store avslutning – finalen i Friends Arena førstkommende lørdag. Som trofast MF-fan gjennom mange år er det med både spenning og ærefrykt jeg tar frem terningen for å vurdere årets finalelåter.

Mange, både i og utenfor Sveriges grenser, har rettet kritikk mot årets utgave av Melodifestivalen, men da har det nok først og fremst vært SVTs arrangement, tempoet og fremdriften i sendingene, manusforfatterne og programlederne som kritikken har rammet hardest – og ikke så mye selve låtene.

Ser vi på de ti bidragene som nå er stemt frem til finalen, representerer de et vidt utvalg både av sjangre, artisttyper og erfaring, og jeg tør påstå at vi står overfor et mer spennende MF-startfelt enn både i fjor og forfjor.

Slik vurderer jeg de ti låtene i lørdagens finale:

1) Anton Ewald – Natural

Anton fikk sitt gjennombrudd med Begging i fjorårets MF, og kjører videre i samme friske r’n’b-popstil i år. Dessverre holder ikke årets låt samme nivå som fjorårets, og Anton burde nok ha utviklet seg noe som artist og bydd på mer enn den samme gamle «synger ganske dårlig, men danser fantastisk»-strategien sin. Her har vi et proft, glatt og godt gjennomført sceneshow, men selve låten engasjerer ikke i samme grad. At Anton i tillegg har en tøff konkurrent i Oscar Zia gjør at han nok må dele stemmene fra alle fjortisjentene som sitter klare med forhåndsladet kontantkort på mobilen, og det kan fort gjøre at han ikke når helt opp – i år heller.

2) Ellen Benediktson – Songbird

Ellen byr på vakker, melankolsk og melodiøs balladesang, fremført med klokkeklar røst og fin innlevelse. Dessverre mister Songbird litt av den vare, inderlige stemningen som er dens største styrke i det siste minuttet, når Ellen føler hun virkelig må ta i og kanskje strekker stemmen litt lenger enn hun egentlig burde. Allikevel skiller dette seg ut som noe varmt og ekte midt oppe i all MF-staffasjen, men det spørs om ikke startnummer to er et litt uheldig utgangspunkt for en såpass ‘nedpå’ låt som denne.

3) Alcazar – Blame It On The Disco

Man kan si hva man vil om Alcazar, men de vet å gi folket både show og underholdning. Og er det noe årets relativt blodfattige utgave av MF trenger, så er det nettopp denne dosen av fargesprakende, medrivende retro-disco, komplett med suggererende rytmer, en gigantisk diskokule og et refreng som sitter smakk i øret ved første gjennomlytting. Jada – dette har vi både sett og hørt før fra denne gjengen, men når det fremføres så til de grader gjennomført og uten hemninger lar i hvert fall jeg meg rive med.

4) Oscar Zia – Yes We Can

Oscar satser på et resirkulert lydbilde hentet rett fra Backstreet Boys og N’Syncs glansdager rundt årtusenskiftet, men byr samtidig på et av årets mest fengende og melodiske ‘sha-la-la’-refrenger. Dessuten er han lur nok til å la backingdanserne ta seg av det meste av koreografien så han kan konsentrere seg om syngingen, noe som gjør at de vokale begrensningene hans holdes rimelig godt skjult. Når vi i tillegg finner en av finalefeltets beste modulasjoner her, står det ikke til å nekte at helhetsinntrykket fremstår som positivt. Så gjenstår det bare å se om Oscar vinner den interne kampen med Anton om ungjentenes stemmer…

5) Linus Svenning – Bröder

Det er ingenting i veien for å synge om mer alvorlige temaer i Melodifestivalen enn kjærlighet, stormvinder og gyllene skor. Men for meg fremstår Linus’ hulkende lengsel etter sin avdøde storebror, beleilig ispedd sort-hvitt-barndomsbilder og ‘jag saknar dig’-tekst på sceneveggen i bakgrunnen, som alt for kalkulert og spekulativt. Når både tekst og melodi i refrenget i tillegg blir både repetitivt og monotont hjelper det ikke mye at Linus har en fin stemme – dette kjøper jeg ganske enkelt ikke.

6) Helena Paparizou – Survivor

Tidligere ESC-vinner Helena byr på en av årets proffeste fremføringer, og er sikkerheten selv der hun inntar scenen som en virkelig diva. Låten hun har med seg holder langt på vei, og fremstår som et stykk velskrevet og velprodusert popballade. Men samtidig blir Survivor litt i overkant ‘seig’ i lengden, og den mangler et klart og tydelig høydepunkt som virkelig kan løfte den. Allikevel overrasket Helena mange da hun slo ut favorittippede Outtrigger i Andra chansen, og får hun støtte fra de internasjonale juryene kan dette fort bli en av kveldens store outsidere.

7) Yohio – To The End

Yohio er tilbake i MF og vil ha hevn for fjorårets sure andreplass, men for å gå til topps i år har han av en eller annen merkelig grunn satset på et stykke anonym voksenpop som aldri makter å engasjere. Låten er helt grei når man lytter til den, men på tross av at jeg har hørt den snart et dusin ganger den siste uken, klarer jeg simpelthen ikke å komme på hvordan den går i etterkant. Den fester seg rett og slett ikke, og det er aldri noe godt tegn når man vil kapre stemmer i en konkurranse som dette.

8) Sanna Nielsen – Undo

Skal det endelig bli suksess på syvende forsøk for Sanna? Bookmakere, journalister og ulike eksperter spår alle at Undo vil bli låten som gir 29-åringen fra Bromölla sin etterlengtede MF-seier. Personlig er jeg slett ikke like skråsikker, selv om Sanna blåser de aller fleste av banen når det kommer til stemmeprakt og scenenærvær. Undo er nok den mest internasjonale og minst ‘typisk svenske’ av låtene hun har deltatt med, og hun gjør maksimalt ut av den, men allikevel mangler kanskje den siste prikken over i’en som ville gjort en meget god låt til noe virkelig ekstraordinært. I dette selskapet kan det allikevel meget godt holde hele veien inn…

9) Panetoz – Efter solsken

Panetoz byr på massevis sprudlende glede og overskudd på scenen, og det er ikke vanskelig å la seg rive med i låten og dansetrinnene fra starten av. Men etter hvert går man ganske lei – det er for lite utvikling i låten, og gruppen ender opp med å gjenta seg selv om og om igjen. Denne typen overraskelser fra delfinalene gjør det sjelden bra i selve finalen, og det er sant å si ikke mye som tyder på at Panetoz skal bli unntaket fra denne regelen i år.

10) Ace Wilder – Busy Doin’ Nothin’

Sist ut i finale er Ace Wilder, som har seilt opp som en skummel utfordrer til seieren de siste par ukene. Personlig har jeg store vansker med å forstå populariteten til dette virvaret av en låt, der de nesten country-aktige versene overhodet ikke passer sammen med det skrikete refrenget. Det hele fremstår bare masete og schizofrent, og sceneinntrykket blir ikke bedre av at Ace prøver å fremstå som en krysning av Miley Cyrus og Avril Lavigne omgitt av de fangedraktkledde Dalton-brødrene fra Lucky Luke. Og når en godt voksen dame på 30+ kjører denne stilen og fremfører et budskap om å ville sløve på sofaen og tjene penger på å gjøre ingenting nærmer det seg virkelig skivebom. Et riktig ‘bottennapp’ i mine ører…

Her er det selvfølgelig lov å være både rungende enig og uenig i bedømmelsene. Kommenter av hjertens lyst i feltet nedenfor, og stem samtidig på din favoritt i lørdagens finale. Pollen er åpen til sendestart lørdag klokken 20.00.

{acepolls60}