Jeg vil gjerne dele litt av opplevelsene mine i København med dere, for det er mye som skjer som ikke har direkte med Eurovision Song Contest, altså musikken, å gjøre. Det aller første man gjør når man ankommer verdens navle (aka arrangørbyen), er å hive seg på første og beste transportmiddel ut til arenaen for å hente akkrediteringen vår. 

Noen ganger er synet av arenaen så overveldende at det nesten blir for mye for en stakkar, som for eksempel da vi så Crystal Arena i Baku for første gang. Andre ganger blir vi ikke, vel…*like* imponert…

Arrangørbyene legger ikke like stor vekt på Eurovision Song Contest, så det er ikke alltid det er så lett å se at konkurransen faktisk er i byen. I Düsseldorf var det for all del noen postere her og der, og vi så delegasjonsbusser av og til, men ellers var det skralt. 

København hadde wivslig slått på stortromma på dette området. Aller viktigst var selvfølgelig «Eurovision Fan Mile», til hverdags kjent som Strøget. Den startet med nedtellingsporten på rådhusplassen, og gikk så en mil nedover. For hver ca hundre meter møttes vi av et banner med tittelen til en tidligere Eurovision-vinner. 

På våre vandringer rundt i byen kom vi over Eurovision-inspirerte ting, både her og der. Flere steder i byen var det hengt opp svære bannere med deler av teksten til «Cliche Love Song», noe som førte til at folk gikk og nynnet på den *hele tiden*.

Tvers over gaten fra Euroclub fant vi et gatekjøkken med det nostalgiske (for innbyggerne i the Euroverse) navnet Pasha Kebab. Så selv om Pasha faktisk ikke var til stede under årets Eurovision (for første gang siden Düssldorf), så tenkte vi på ham hver gang vi gikk forbi her. Og det var forresten flere enn en ute i pressesenteret som skvatt litt når hviterussiske Teo suste forbi; han er mer enn litt lik Pasha.

Og selv om innehaverne av denne caféen umulig kan ha fått toppkarakter i rettskriving, så måtte vi selvfølgelig innom og ta en kaffe-/te-/kakao-pause en dag det var litt småkjølig. (Seriøst; det er da wivslig ikke *så* vanskelig å skrive phoenix riktig? Eller?)

Og fans! Det var fans overalt, og de kom i alle størrelser og fasonger. Og farger. Min favoritt var imidlertid denne lille tassen; ingen tvil om hvem som var favoritten der i gården, nei! 

Som kjent må alle gode ting ha en ende, og det gjelder også besøkene i the Euroverse. Etter en ufattelig lang hjemreise (flyet mitt var fire timer forsinket fra Kastrup, og jeg landet på Keflavik kl 03.46), kom jeg endelig hjem til meg selv. Og tok et overblikk over noen av «greiene» jeg hadde fått med meg hjem. 

• Akkreditering (nummer fem i rekken!)
• Dansk sim-kort (går rett inn i samlingen med det tyske, aserbajdsjanske og svenske)
• Mediahåndboken og det offisielle programmet (skal få «bo» i bokhyllen sammen med de andre)
• JoinUs-bagen (som faktisk holdt hele perioden uten å gå i stykker) og -pennen (som faktisk wivsr!)
• Armenia- og Østerrike-buttons (de eneste to jeg brukte) og Armenia-armbånd (som jeg fortsatt bruker…sukk)
• Busskortet (første gang akkrediteringen ikke også fungerte som billett på offentlig transport. Eller; det gjorde vel strengt tatt ikke det i Baku heller, men hver gang jeg prøvde å betale på bussen bare smilte de og pekte på akkrediteringen min.)
• To drinkkuponger fra Euroclub som jeg ikke fikk brukt opp (noe som må innebære at jeg ikke drakk nok…)
• Den kule vannflasken vi fikk (setter utrolig stor pris på at Malmö startet trenden med vannkraner i pressesenteret. Håper Wien fortsetter tradisjonen)
• Og sist, men ikke minst; de fire promo-cd’ene jeg faktisk har tenkt å spare på; Østerrike, Armenia, Montenegro og Malta.