Det er ikke ofte min favoritt vinner Eurovision Song Contest, og hvis jeg hadde fått bestemt hadde konkurransen blitt arrangert i helt andre land alle årene siden 1997. Ja, forresten, mye før det også, sikkert. Men jeg må jo begynne et sted… 

…og jeg starter altså med 1997, rett og slett fordi det er det første året jeg husker i farten der jeg hadde en soleklar favoritt. Og ingen som kjenner meg det aller minste vil bli noe særlig overrasket over at min vinner i Dublin er Páll Óskar og hans vidunderlige «Minn hinsti dans». Dette var det føste året med et visst innslag av telefonstemmer, og resultatene fra de få landene med forsøksordning kunne tyde på at Island ville ha vært oppe i tetsjiktet dersom det hadde vært telefonstemming overalt. Juryene var imidlertid ikke like imponert, og gjorde at denne diamanten av en låt endte helt nede på en ufortjent 20.plass. 

Året etter ville vi da ha reist til Island for Eurovision, og vi ville dermed ha fått Reykjavik 1998. Heller ikke dette året var det noen særlig konkurranse om førsteplassen min; Michalis Hatzigiannis med «Genesis» for Kypros. Den kom seg nesten inn blant topp 10, da den endte på en respektabel 11.plass. Men altså ti plasser bak det jeg gjerne hadde sett den. En fantastisk stemme, og en sang som får meg til å dels gaule med og dels bare sitte og smile. 

For andre år på rad ville vi reist til en liten øy, selv om det vel er omtrent det eneste ene de to landene har felles. Det hadde altså blitt Nicosia 1999! Og her må jeg innrømme at jeg sliter med å velge en vinner, rett og slett fordi jeg synes dette er et fryktelig dårlig år… Men jeg må jo kåre en vinner, og til slutt står det nok mellom Slovenia og Bosnia-Hercegovina. Og siden B-H kommer til å vinne noen år senere kårer jeg Slovenias «For a Thousand Years» fremført av Darja Švajger til min vinner dette året. 

Neste Eurovision Song Contest ville da blitt Ljubljana 2000!! Og nok en gang har jeg problemer med å velge en vinner, men denne gange er det fordi 2000 er et av favorittårene mine. Det er såååååå mange gode låter dette året; Østerrike, UK, Russland, Nederland, Romania, Kypros og Island, for å nevne noen. Men til slutt står det mellom Latvia og Kroatia, og jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å velge. Men det gjør jeg altså ikke, og da må seieren, uansett hvor fantastisk «Kad zaspu anđeli» er, gå til et av mine favorittband og -låter i Eurovision-historien; latviske Brainstorm og «My Star». 

Resultatet av dette hadde jo blitt at vi ville kommet til Riga et par år før vi wirkelig gjorde det, og det hadde bare vært rett og riktig. Så; Riga 2001. Og her kommer den herligste låten som noensinne har vært fremført på en Eurovision-scene, så en stort mer soleklar vinner skal man lete lenge etter. Og hvem er så denne soleklare vinneren? Jo, mine fantastiske Mumiy Troll fra Russland, med sin rent ut sagt geniale «Lady Alpine Blue». Jeg elsker denne låten, og enda mer elsker jeg Mumiy Troll. Og bare tenken på at «Lady Alpine Blue» ikke engang er deres beste låt er ganske overveldende. 

Nok en gang ville vi dratt til en land noen år tidligere enn vi gjorde det i wirkeligheten, siden Russland som vinner i 2001 ville betydd at vi skulle til Moskva, eller aller helst St.Petersburg 2002 istedet for 2009. Det er litt synd at jeg ikke kan bytte bidrag også, siden jeg driver og ommøblerer på vinnere og arrangører…for 2002 er wirkelig ikke et spesielt godt år… Men noen alternativer finnes da, og jeg tror jeg ender opp med å kåre Makedonia som vinner. Karolina er en strålende sanger, og «Od nas zavisi» er en knallgod låt.

I Eurovision Song Contest, Skopje 2003 ville vinneren min vært den originale fjerdeplassen, nemlig Norges Jostein Hasselgård med «I’m Not Afraid to Move On». Jeg tror muligens dette er min favoritt av alle norske bidrag. Det var imidlertid ikke den eneste vinnerkandidaten for meg dette året; Tyrkia, Kroatia, Spania (dog ikke live…) og Polen var med i teten ganske lenge! Men norges bidrag gikk til slutt av med seieren min, og vi vender nesen nordover.

Oslo 2004, istedet for 2010, altså. Hvilket ville betydd at et av mine favorittstartfelt ville ha konkurert her i min egen by. Jeg synes egentlig det hadde vært en helt ok løsning… Og dette er nok et år der det gjør ufattelig vondt å måtte velge vekk potensielle vinnere. Serbia og Montenegro, Tyrkia, Spania, Frankrike, Tyskland, UK og Island ville alle vært verdige vinnere i mine øyne, men det er imidlertid ingen tvil om hvilken låt jeg ville hatt på førsteplass. Toše Proeski hadde muligens den beste stemmen vi noen gang har hørt fra en Eurovision-scene, og «Life», med sine utrolig kule rytmer, er den nest beste Eurovision-låten noen sinne, så det ville blitt nok en tur til Makedonia, for andre året på tre år. 

Med andre ord; Skopje 2005. Bare tre år etter forrige seier. Igjen hadde jeg et par-tre vinnerkandidater, men en relativt klar vinner. Utfordrerne var Danmark og Ukraina, men seieren går uten tvil til Serbia og Montenegro. Tilbake i 2005 hadde jeg denne sangen på femteplass (sånn cirka), men den har bare vokst og vokst og vokst i årene som har gått siden. Det er nesten sånn at jeg liker den bedre for hver gang jeg hører den. «Zauvijek Moja» har med tiden greid å snike seg inn på min topp 10 ever, og der tror jeg den forblir en god stund til. 

Til tross for at guttene i No Name er fra Montenegro, og Eurovision Song Contest dermed muligens burde vært avholdt i Podgoica, spørs det vel om ikke finalen uansett ville blitt arrangert i Beograd, som jo var hovedstaden i landet. (Så er spørsmålet om en Eurovision-seier ville hindret/utsatt splittelsen av Serbia og Montenegro…?) Altså; Beograd 2006, istedet for 2008. Og i 2006 er detingen tvil om at Tyskland tar seieren hjem. Jeg er vanligvis ikke noen voldsom country-fan, men «No No Never» har et eller annet jeg ikke greier å motstå. «Lejla» og «Hard Rock Hallelujah» lå også ganske godt an, men de nådde ikke helt opp. 

Så Eurovision Song Contest ville tatt plass i Düsseldorf i 2007, ikke 2011. 2007 er et veldig «enten-eller»-år for meg. Noen av historiens verste bidrag, sammen med noen av de beste. Og selv om det er mange seriøse vinnerkandidater dette året, med Georgia og Moldova i teten, så er det ingen som kan måle seg med Ungarns Magdi Rúzsa og hennes utrolig vakre «Unsubstantial Blues». 

Budapest 2008! Ingen tvil om at det burde vært resultatet. Og i Eurovision Song Contest 2008 er det også en pen liten bukett med vinnerkandidater, men som alltid har jeg en som skiller seg ut. De som lå i teten var Tyrkia, Russland, Aserbajdsjan og San Marina, men ingen kunne overgå Frankrikes Sebastien Tellier og hans guddommelige «Divine». Dessverre var fremføringen under finalen ikke på langt nær prikkfri; koristene var helt off key, og ting gikk seg ikke til før etter det første refrenget. Låten og artisten er imidlertid av toppkvalitet, så det var aldri noen tvil om hvem som skulle gå av med seieren. 

Paris 2009, da, istedet for Moskva. Og til tross for at jeg synes «Fairytale» er en veldig god låt, og at den hadde «hele pakka», så er det definitivt ikke Norge som er min 2009-vinner. En av mine topp 10 gjennom historien deltok nemlig dette året, og seieren går til Regina fra Bosnia-Hercegovina. «Bistra Voda» er sånn en fantastisk vidunderlig sang, og jeg fatter fortsatt ikke hvordan den ikke endte høyere enn niendeplass. 

Og på scenen i Sarajevo 2010 er det heller ingen tvil om hvem som ville gått av med seieren; maNga!! «We Could Be the Same» er en komplett rockelåt, og stemmen (og øynene) til Ferman passer låten perfekt. 

Så endelig ville vi kommet oss til Tyrkia, og Istanbul 2011. Nok en gang var Georgia med i kampen om seieren for min del, og nok en gang trakk de det korteste strået. Ingen kunne ta topplasseringen fra Raphael Gualazzi og Italia. «Madness of Love» er en klasselåt, uansett setting. Og jeg tviler på at det er noen andre som er så glad for at Italia, og juryene, er tilbake som det jeg er. Og det å se at Italia tar konkurransen på alvor gir meg stor glede. Og for meg er det ingen tvil om at de burde ha vunnet i sitt første år tilbake i konkurransen.

I Milano 2012 (det er jo lov å drømme, ikke sant, selv om kilder i RAI mer enn antyder at Torino vil bli vertsby når/hvis Italia vinner ESC…) ville det endelig være Zeljko Joksimovic sin tur til å gå av med seieren. «Lane Moje» kjempet i teten, det samme gjorde «Lejla», men de hadde rett og slett for god motstand til å gå av med seieren i sine respektive år. «Nije ljubav stvar», derimot, er så fantastisk vakker at den utkonkurerte både Italia, Island, Tyskland, Ungarn og Estland, som alle hadde meget gode låter dette året. 

Beograd 2013 ville også hatt et solid tetfelt for meg, men Italia ville nok en gang gått av med seieren. Marco Mengoni er en fantastisk artist og «L’essenziale» er en fantastisk låt. Den ble tett fulgt av Nederland og Frankrike, men ingen av dem kunne overskygge Italias bidrag dette året. 

Fram og tilbake er like langt, så; Milano 2014! Jeg har ofte satt pris på Armenias bidrag, men dette er det første året jeg har landet som vinner. Aram mp3 er, til tross for det litt «harry» navnet, en meget god artist, og hans «Not Alone» er en strålende, melankolsk popballade som vokser og vokser til den eksploderer i en heftig og håpefull dubstep. Og han fremfører dette mesterverket stående helt alene på scenen, noe som, for meg, gjør det enda mer imponerende. Montenegro pustet ham i nakken, og nærmet seg mer og mer under finaleuka, men Aram holdt unna helt inn, og som resultat skal vi altså til Jerevan neste år…in my dreams… 

Dublin 1997; Páll Óskar – Minn hinsti dans
Reykjavik 1998; Michalis Hatzigiannis – Genesis
Nicosia 1999; Darja Švajger – For a Thousand Years
Ljubljana 2000; Brainstorm – My Star
Riga 2001; Mumiy Troll – Lady Alpine Blue
St.Petersburg 2002; Karolina – Od nas zavisi
Skopje 2003; Jostein Hasselgård – I’m Not Afraid To Move On
Oslo 2004; Toše Proeski – Life
Skopje 2005; No Name – Zauvijek moja
Beograd 2006; Texas Lightning – No No Never
Düsseldorf 2007; Magdi Rúzsa – Unsubstantial Blues
Budapest 2008; Sebastien Tellier – Divine
Paris 2009; Regina – Bistra Voda
Sarajevo 2010; maNga – We Could Be the Same
Istanbul 2011; Raphael Gualazzi – Madness of Love
Milano 2012; Zeljko Joksimovic – Nije Ljubav Stvar
Beograd 2013; Marco Mengoni – L’essenziale
Milano 2014; Aram mp3 – Not ALone
Jerevan 2015; David Bowie…in my dreams, again…

Så dette er min seiersrekke og ønske-arrangørbyer i Eurovision Song Contest, helt fra 1997 og frem til i dag. Hvordan ser din ut?