I ukene fremover skal skribentene her på escNorge synse seg gjennom 60 år med ESC-historie, i all ærlig brutalitet. I dag er det Thomas som tar oss med på sin rundtur i historien.

Mitt første ESC-minne er fra en aprilkveld i 1982. Den 27. utgaven av Eurovision Song Contest, som alle da omtalte som «Melodi Grand Prix», gikk av stabelen, og som seksåring fikk jeg lov til å være oppe og se på. Så mye av avstemningen fikk jeg ikke med meg – da hadde jeg sannsynligvis sovnet – og vinneren Nicole med sin hvite gitar og sin enkle ballade om fred og frihet er bare en vag erindring.

Det jeg husker best fra den kvelden er et ungt par, kledd i lyseblått, hvitt og rosa, som med usvikelig humør danset og sang til en sukkersøt melodi mens de gjorde sitt beste for ikke å bli viklet inn i de lange mikrofonledningene sine. Låten het Sonntag, landet var Østerrike og den unge duoen kalte seg for Mess (noe jeg i ettertid godt kan se er et passende navn for hele dette bidraget). Men jeg var solgt, interessen var vekt, og dette skulle vise seg å bli starten på et forhold som nå har vart i godt over 30 år.

Mitt første, kjære ESC-minne har kanskje bleknet noe rent kvalitetsmessig med tiden, men et artig gjensyn er det lell…

Hva det er med ESC som gjør at jeg ble så bitt av basillen (og fortsatt er det), er ikke godt å si. Jeg har tenkt mye over det, og funnet ut at det nok er tre faktorer som spiller inn. For det første er selve konkurranseaspektet – det faktum at land fra hele Europa konkurrerer om å vinne – med synet av tavlen der de ulike poengene tikker inn, veldig fascinerende for meg. Dette kan jeg også kjenne igjen når det kommer til sport – jeg er relativt uinteressert på klubbnivå, både når det gjelder fotball og håndball, og norgesmesterskap i langrenn og skiskyting forbigås i stillhet. Men gi meg de store mesterskapene, der det er land som konkurrerer, med nasjonalsang, flagg og hele pakka – da er jeg med.

Det er bare å henge seg på Christer Sjögren, gi meg landskamp så sier jeg også «I Love Europe» 

For det andre spiller nok språkene som sangene fremføres på, en viktig rolle for meg. Jeg har alltid vært språkinteressert, og det å få sjansen til å høre 15-20 forskjellige språk på en og samme kveld var stort. Den ulike klangen og fonembruken i for eksempel finsk og italiensk, eller for den saks skyld hebraisk og retoromansk, er fascinerende, og det er med stor sorg jeg er tvunget til å godta dagens frie språkregel i ESC som gjør at alt for mange velger å fremføre låten sin på (haltende) engelsk.

Italiensk, sannsynligvis verdens vakreste språk (og låten er fantastisk den også)

Den tredje, og kanskje viktigste grunnen til mitt nesten livslange engasjement, ligger nok i selve låtene. Jeg skal ikke stikke under en stol at «ESC-oppskriften» – vakre, iørefallende melodier som sitter lett i øret og kan huskes etter én gjennomhøring – passer meg utmerket. Jeg faller fort for de typiske schlagerlåtene eller de storslagne balladene som jeg husker godt fra min «ESC-barndom» på 80- og 90-tallet, og har særdeles lite til overs for de mer udde stilartene som etter hvert har trengt seg inn i konkurransen.

Rock er ikke akkurat min favorittsjanger, men med en iørefallende melodi og en flott fremførelse som her, er jeg absolutt med på notene

I årene som fulgte etter min «debut» i 1982 var den årlige finalen et stort høydepunkt, og jeg samlet ivrig på kassettene som ble utgitt i ettertid. Jeg hadde selvsagt mine favoritter hvert år, men det var sjelden de gikk helt til topps. Et hederlig unntak kom i 1988, da purunge (og foreløpig ukjente) Celine Dion sang Sveits til topps, ett fattig poeng foran en ganske kjip utfordrer fra Storbritannia. Da seieren hennes var et faktum, var det stor jubel i stua…

En verdensstjerne blir født (dog ikke på grunn av klesstilen…)

Noen stor norgespatriot i ESC skal man imidlertid ikke beskylde meg for å være. Jeg velger mine favoritter helt uavhengig av hvilket land de kommer fra, og føler meg absolutt ikke forpliktet til å heie på en norsk låt jeg ikke liker bare fordi den liksom skal representere meg. Det er faktisk kun én eneste gang jeg har hatt Norges bidrag helt på topp, og det var på hjemmebane i 1996, da Elisabeth Andreassen sang I evighet så gåsehuden sto i hele Oslo Spektrum.

Så vakkert, så vakkert (men hvorfor svart kjole, Elisabeth…?)

1996 var for øvrig et viktig ESC-år for meg, for i forbindelse med arrangementet i Oslo ble det gitt ut en CD med alle de tidligere vinnerne i konkurransens da 40-årige historie. Frem til da hadde jeg ikke vært så opptatt av det som hadde skjedd i Eurovision før jeg koblet meg på i 1982, men nå fikk jeg mitt første dypdykk i vinnerlåtene fra 50-, 60- og 70-tallet – og det tok ikke lang tid før jeg fant meg noen skikkelige favoritter blant dem også.

To strålende vinnere fra ESCs tidlige epoke (begge fremført på nydelig fransk)

På 1990-tallet gikk Eurovision gjennom en stor forandring i og med at landene fra Øst-Europa ble sluppet inn i varmen, og med min interesse for språk og geografi bidro dette bare til å gjøre konkurransen enda mer spennende. Jeg fikk raskt et favorittland i Kroatia, som i mange år hadde vært drivkraften bak de jugoslaviske bidragene, men som nå kunne stå på egne ben og skinne – blant annet i perler som denne:

Den første, og kanskje ultimate Balkan-ballade, komplett med kjoleskift for å symbolisere ferden fra natt til dag

Da vi gikk inn i et nytt årtusen, skjedde det store forandringer med ESC. Orkesteret forsvant, språkregelen ble opphevet, telefonstemming ble innført og juryene vraket (selv om de kom tilbake i begrenset kapasitet i 2009). Siden jeg både i hjerte og sinn er en konservativ person, var mye av dette tungt å svelge. Etter min mening kom selve musikken mer i bakgrunnen, mens show, gimmicker og billig publikumsfrieri tok over. Store deler av det nasjonale særpreget i låtene er også forsvunnet, og i stedet høres låtene mer og mer like ut, som noe man kunne fått med seg på en hvilken som helst amerikansk popkonsert.

Får vi noensinne oppleve skikkelige etnolåter som gjenspeiler landets kultur igjen på en ESC-scene…?

At vi allikevel på 2000-tallet fikk oppleve musikalske høydepunkter som Hellas’ bidrag på hjemmebane i Athen i 2006 – min absolutte ESC-favorittlåt gjennom tidene – er kanskje et lite plaster på såret.

Den uforlignelige Anna Vissi med en uforlignelig powerballade

Og for den som nå skulle tro at jeg bare er opptatt av ballader, nasjonalspråk og kulturell identitet, kan jeg godt innrømme at jeg gjerne også faller for hyperkommersielle poplåter som er skreddersydd for konkurransen, bare melodien er god nok. Og det gjør heller ingenting om låten kommer fra Sverige… (eller er skrevet av Kempe, G.Son eller Ljunggren…)

Herlig fengende og skamløst kommersielt = 12 poeng fra meg

Samtidig skal det sies at ikke all utviklingen i Eurovision Song Contest har vært negativ. Internett og web-sendinger har gjort det mulig å holde seg oppdatert på nasjonale finaler og utvelgelser over hele kontinentet, og med YouTube har uante muligheter til å grave seg ned i gamle klipp og låter dukket opp. Fatter jeg interesse for en spesiell artist som er med et bestemt år, er det også lett å gjøre research og finne fram til andre låter fra denne artisten. ESC-universet mitt har med andre ord utvidet seg noe enormt siden den spede begynnelsen i 1982-finalen – enten det dreier seg om det Linda Eide med rette kalte «den største bortdømmingen i ESCs historie»..

 Sjelden har noen gitt så mye, men sittet igjen med så lite (Joy Fleming endte på 17. plass av 19. deltakere)

… eller en sart, liten ballade om å se datteren sin vokse opp og bli en ung kvinne:

Så enkelt, og samtidig så vakkert, kan det gjøres

Med Alexander Rybaks seier i 2009 og den påfølgende opprettelsen av escNorge fikk min Eurovision-interesse enda en ny dimensjon. Fra å synse og mene på privaten kunne jeg nå få utfolde min hobby (og pasjon) i fellesskap med andre likesinnede her på sidene. Samtidig fikk jeg også sjansen til å reise som reporter på ulike finaler, fra den internasjonale finalen i Telenor Arena i 2010, via et par MGP-arrangement i Oslo Spektrum til finalene i Melodifestivalen i Stockholm.

Som Sverige-«korrespondent» har Melodifestivalen alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og selv om jeg slett ikke alltid er enig i vinnerlåten ‘söta bror’ velger å sende, finner jeg hvert år noen låter i MF som jeg faller pladask for og som blir med meg videre. Gjennom Sverige-engasjementet har jeg også fått mange favorittartister i nabolandet opp gjennom årene, ikke minst en ung dame og en strålende artist som i 2014, på sitt syvende forsøk, endelig fikk muligheten til å representere hjemlandet sitt internasjonalt.

Alle gode ting ble syv for Sanna Nielsen (og kanskje får vi se henne igjen som vertinne under neste års ESC-finale fra Stockholm?)

Med den vakre balladen til Sanna er min «trip down memory lane» over, og jeg overlater stafettpinnen til Michael. Neste uke får vi bli med ham på hans reise gjennom ESC-historien.