Det var den gangen da en ESC-finale var ferdig lenge før midnatt, men ikke tidlig nok til å være innenfor «leggetid».

Det var også den gangen da en ESC-finale slett ikke ble sendt i stereo eller direkte på radio, men derimot i opptak etter at TV-sendingen var over.

Det høres kanskje ut som 1962, men var faktisk i overkommelige 1982: Den første finalen jeg som syvåringen fikk lov å overleve.

Bortsett fra de to første årene, da jeg knapt nok begrep hva som foregikk, slo det meg gangske så raskt at dette var et konsept jeg fullstendig hadde falt for – ser man bort fra at det skulle gå noen år før jeg begrep begrepet «konsept».

Ennå i dag er det nok konseptet, denne blandingen av musikk og nasjonalisme, konkurranse og landskamp, som gjør at Eurovision fenger 30 år etter.

Jeg skal med en gang innrømme at i min musikkverden finnes det to musikkbiblioteker: Ett for MGP/ESC – ett for «alt annet». Fakta er kanskje hard for en ESC-entusiast å lese, men jeg hører stort sett aldri på låter fra konkurransen: Det er helheten, nettopp konkurransen og showet, som er min fascinasjon. Det og utallige statistikker over landenes oppnådde (og ikke oppnådde) resultater gjennom årene.

Men med selvfølgelige unntak, og i anledning at jeg har fått anledning til å dele disse tankene rundt den nå 60 år «unge» konkurransen – har jeg også lyst å dele disse unntakene: Mine egen høydepunkt innen Eurovisions historie.

* Frem til 1981

Her er jeg på virkelig ukjent terreng, da de aller fleste låtene er nokså fremmede for meg – selv om jeg tror jeg i det minste har hørt klipp fra de fleste. Finske ballader anno 1966 er liksom ikke helt i min kiste, men det er allikevel enkelt å finne et par håndfuller med bidrag som absolutt skiller seg ut:

Favorittår: 1974 og 1978 krydde over av enkle radiolåter slik jeg liker, og her er det helt ESC-uavhengig faktisk en rekke helt greie låter.

* 1982-89

Nostalgi og oppvekst går ofte hand i hand, og her er det nok av lørdagsminner å ta av. På slutten av tiåret ble det vel mye ballader å ta av, noe som gjør utvalget litt labert fra disse årene.

Favorittår: Nostalgi eller ikke: 1983.

Ti høydepunkt var enkelt:

* 1990-99

Starten i 1990 var ikke så ille, men så havarerte det hele i orkesterballader og kamerakåte dirigenter. ESC sporet for meg etter hvert av, og etter Oslofinalen i 1996 så jeg knapt på showet.

Regelendringene på slutten av tiåret om fritt språkvalg og orkester, skulle ha stor innvirkning på min interesse senere – men det skulle gå noen år før jeg våknet.

Favorittår: 1990 (og til dels 1991 grunnet den hysteriske produksjonen).

Ti høydepunkt som jeg kan stå inne for,  var virkelig vrient her:

* 2000-09

Fra 2004 til 2006 startet det å dukke opp flere kjente navn i konkurransen, med suksess langt over hjemlige grenser. Spesielt navn innen belgisk og tysk pop/eurodance tok seg til de internasjonale finalene, og slik ble interessen min for Eurovision gjenopplivet disse årene. Navn som Xandee for Belgia 2004, Vanilla Ninja for Sveits året og etter – og Kate Ryan igjen for Belgia 2006 – var alle navn jeg kjente og hørte på før de deltok – med mer eller mindre dårligere låter enn hva de regjerte listene med.

Uansett oppdaget jeg at konkurransen i mine fraværsår hadde fått større sjangerbredde, og jeg ønsket også semifinalen(e) hjertelig velkommen.

Prikken over i-en for min del var egentlig Rybaks seier i 2009, men gjenkallelse av juryordningen samme år. Nå var det en sjanse for alle land til å vinne, noe som slett ikke hadde vært tilfelle med kun telefonstemmer. 2007-finalen står for meg ennå som tidenes største skandale i konkurransens historie.

Rybaks seier førte til samtaler med Wivs (Wivian R. Kristiansen) på NRKs forumssider. Vi førte samtalene videre og inviterte også andre hyggelige interesserte til som har blitt hva du leser nå:

escNorge.

Favorittår: 2005.

Ti høydepunkter her var vanskelig, for til tross for en fornyet interesse – anser jeg det musikalske nivået dette tiåret som heller labert:

* Til slutt nyere høydepunkter 2010-15:

Og gledelig nok: De siste årene har kommet frem med en rekke snertne refrenger og til dels overraskende fine låter:

Jeg er nokså todelt i musikksmaken min. Klippene over bærer kanskje preg over at jeg ofte liker det nostalgisk enkle og fengende, litt typisk listepop kanskje? Men jeg liker også hylende gitarer og krasse stemmer, og blir like eitrende sint hver gang det kommer noen fryktelige gloser på finsk eller islandsk i denne sammenhengen.

Jeg skrev tidligere i en blogg at det er kun er en ting som er verre enn heavyrock på finsk, og det var liksompunk på islandsk. Grunnen er enkel: Jeg vil forstå hva man synger om. Heller dårlig – og ufrivillig komisk engelsk – enn knitrende slavisk som skjærer meg langt i øregangene.

Jeg må også få lov å si at hva jeg til tider synes var et frisk innslag i denne sammenhengen, disse såkalt etno-låtene, har jeg derimot nå fått fullstendig i vrangstrupen. Quele, quele het tredjeplassen i 2008. I de tilfellene: Ja, da «queles» jeg virkelig. Formel oppbrukt!

Deretter er jeg også for regelen om fritt valg av språk i konkurransen. Jeg er også mot en tilbakekomst av orkesteret, begge regler innført i 1998/99. Hvorfor? Se mine dårlige erfaringer over med 90-tallet … !

* * *

Etter noen år med skandinavisk dominans, håper jeg nå at vi skal sette kursen sør.

Wien-seieren i fjor av et gode for ESC som konkurranse, men det er nå for konkurransens del viktig at vi snart får et vinnerland i det minste i nærheten av Middelhavet.

Favorittland? Storbritannia! Men har også et godt øye egentlig til alle de «store» minus Spania: Frankrike, Italia og Tyskland.