escNorge anmelder årets Melodi Grand Prix låter

escNorge, Melodi Grand Prix, MGP-blogg

escNorge anmelder årets Melodi Grand Prix låter – Del 2

Tommy Hansen
mars 8, 2017
19:25

Årets finale i Melodi Grand Prix er nå bare en uke unna. Ti låter skal kjempe om å få representere Norge i Eurovision i mai i Kiev. VG, Dagbladet og andre medier har sagt sitt, nå er det redaksjonen her i escNorge som skal synse og vurdere årets låter.

Anmeldelsene er delt opp i to deler. Dette er som du allerede vet del 2. Det er fem låter i hver artikkel og i dag er det Kristian Valen, Elin & The Woods, Amina Sewali, Ammunition og Jowst som skal få sine bidrag vurdert.

I del 1 vurderte vi låtene til Ulrikke, Rune Rudberg Band, Ella, Jenny Augusta og In Fusion, les anmeldelsene her(link).

Låtene blir premiert med antall feler og skalaen strekker seg fra en fele til ti feler. Nederst i saken får du en oversikt over rangering av bidragene etter antall feler, og en oversikt over hvem som har vært snillest og slemmest med felene sine.

Kristian Valen – You And I
Tekst og musikk: Kristian Valen

Alexander: Før vi fikk presentert låta så jeg for meg at dette kom til å bli et humorshow, som egentlig ikke hadde noe å gjøre i MGP. Men Valen overrasker. Jeg er ingen fan av ballader, men denne er skikkelig fin.

Anders: Noe av det beste med denne låten er at de ikke har falt for fristelsen til å la den «ta av», men holde på den samme stemningen. Låta er lekker som et skjørt krystallglass. Krispy, eller produksjon og det hele virker ektefølt. Enkelheten og oppriktigheten er låtas viktigste styrke. Men det finnes ikke originalt, og det gjør at det ikke når helt opp i toppen.

Anne: Tja, det er jo ikke direkte dårlig, men… Jeg får kløe av denne typen ballader. Det er så søtt og klissent at du får jo lyst til å finne frem tannbørsten! Han skal dog ha for forsøket, for helt på trynet er det ikke.

Charlotte: Kristian Valen disker opp med en øm pianoballade, og dette er slett ikke verst! Det er de litt enkle og nedpå balladene jeg liker best. Det er en fin melodi, men man hører at han har fått litt inspirasjon fra Espen Linds «When Susannah Cries» her. At Kristian Valen kan synge er det ingen tvil om, det har han bevist flere ganger tidligere gjennom et utall etterligninger av andre artister, deriblant Morten Harket. Egentlig er han ikke så langt unna Harket i sounden her.

Christian: Egenskrevet tekst og melodi er et klart pluss og Kristian Valen er en dyktig sanger. Låta er enkel og melodiøs og Kristian løfter låta med sin spesielle og litt hese stemme. Årets ballade kommer til å trffe mange nordmenn midt i hjertet og vil få mange stemmer og jeg er nesten helt sikker på at den har en plass i Superfinalen. Jeg synes personelig låta kan bli litt for slepende og langsom og jeg skulle ønske man hadde byttet ut syntene med et symfoniorkester. Kan bli Norges representant i Kiev.

Desiree: The only real ballad in this year’s MGP and I’m a real ballad fan – of the good ones . Norway has sent some beautiful ballads in the last few years and this one comes close but doesn’t (yet) live up for me to Silent Storm and A Monster Like Me. The lyrics are beautiful though and with a good live performance it would be one of my favourite choices for this year’s Eurovision, as many ballads have been chosen, but mostly by female singers.
Favourite line: It will always haunt me – how did you come my way?

Eirik F: Kristian Valen hadde jeg vel aldri sett for meg delta i MGP, men etter å ha hørt låta lurer jeg på hvorfor han ikke har vært med før? Og hvorfor har han ikke satset mer på musikken? Det bør han absolutt gjøre for «You And I» er alldeles nydelig! Og Kristian synger jo som en gud, eller kanskje rettere sagt som Morten Harket! Men Kristian har også særegenhet i stemmen, og med et stilfullt og enkelt uttrykk på scenen tror jeg dette blir magisk i Spektrum. Teksten er ikke veldig orginal og den spiller på mange klisjeer, men melodien og Kristians sterke vokal gjør at teksten treffer meg og jeg tror på hvert eneste ord han synger. Ingen tvi,l dette er min favoritt! Kristian Valen for victory!

Eirik H: Liker den melankolske stemning og at det er brukt piano. Det er allikevel en veldig enkel melodi og i lengden blir den litt kjedelig og litt lite spennende.

Eivind: Lik det eller ikke, men Sibbe fra Sandnes sender årets minst elendige låt. At den høres ut som en dansk nummer to-låt fra 2002, får bare være. Glemmer vi at det er Valen som synger her, er balladen faktisk helt grei den.

Mandy: Årets største overraskelse for min del. Det blir veldig spennende å se om folk kjøper den ekte Valen når han står på scenen som seg selv, uten å være parodisk. Det høres nesten ut som låta ble skrevet på 90-tallet, men selv om den føles noe utdatert er den allikevel er den fin. Med årets eneste ballade tror jeg Valen kan få en bedre plassering enn selve låten fortjener.

Michael: Her er sangen, hvor jeg egentligt ville foretrekke kun at have melodien – med vokalen på, bliver den bare søvndyssende og pÂ grensen til kedelig.

Silje: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker denne sangen eller ikke. Eller det vil si, jeg liker den, men syns kanskje den er litt kjedelig, og den fester seg aldri helt. Det fineste med denne sangen er rytmene som begynner i andre vers og bygger seg opp til en tordenlyd før refrenget, men det skuffer meg like mye hver gang de tar bort rytmen. Jeg elsker den! Men Kristian Valen synger fantastisk, og jeg bare håper sceneshowet ikke blir forglemmelig.

Thomas: Årets eneste ballade, og det tror jeg den kommer til å vinne stort på når såpass mange av de andre låtene i startfeltet likner veldig på hverandre. Dette er melankolsk og sødmefullt, og med klare referanser til Espen Linds gamle hit ‘When Susannah Cries’ i versene. Jeg skulle ønske låten hadde bedre stigning og bygget seg mer opp mot slutten, men dette er omtrent det eneste av årets bidrag jeg faktisk husket noe av etter én gjennomlytting, og det er faktisk alfa og omega når det kommer til MGP og ESC.

Tommy: For meg finnes det to typer ballader. Den klassiske med et stort og naturlig høydepunkt og typer som denne som barer durer å går. Hvor er høydepunktet i denne låten? Småpent er det, men dette blir for kjedelig. Det er forøvrig nok ballader i årets Eurovision av denne typen.

Elin & The Woods – First Step In Faith (Oadjebasvuhtii)
Tekst og musikk: Elin Kåven og Robin Lynch

Alexander: Joik kan være fint. Både norske «Sámiid ædnan» og årets svenske MF-bidrag «En värld full av strider (Eatneme gusnie jeenh dåaroeh)» er gode låter som jeg lett kan ha på replay. Denne derimot, er til å sovne av.

Anders: Dette er vakkert og magisk. Selv hører jeg mye på ambient musikk og har samtlige «Buddha Bar» plater i min samling. Denne låta kunne vært på et av disse albumene. Den myke stemningen i kombinasjon med de kontante trommene i refrenget og oppbyggingen opp mot både joikekor og gospelkor mot slutten gjør dette til en perfekt låt i sammenhengen, fordi den vil kunne skape gåsehud live.

Anne: Denne er for meg årets gåte. Hva søren hører folk her som går meg hus forbi? Denne treffer meg overhodet ikke! Jæ likær’nte skævv!

Charlotte: Dette er den låta som skiller seg sterkest ut i årets felt, og da i klart positiv betydning. «First Step In Faith» er en spennende miks mellom Robin Lynch sine tøffe trommer slik vi kjenner dem fra Margaret Bergers «I Feed You My Love» og Elin Kåvens joik. Det er flott og storslått, og jeg håper bare på at denne låten får et like storslagent show, for dette har alle forutsetninger til å bli magisk i Spektrum.

Christian: Alles favoritt fenger ikke meg. Her mangler det melodi, refreng og det meste. Jeg synes joik er flott men ikke denne. Synes det hele er rett og slett kjedelig og jeg irriterer meg over disse beinrestene/horna Elin har på hodet. Hun er ikke spesiell nok til å bære denne litt avantgarde joiken. For meg blir det bare patetisk. Avslutningen med store trommer har vi sett og hørt før i utallige ESC-bidrag. Bunnplassering sammen med Ammunition i min bok.

Desiree: A song that directly stands out because of the language, but there might be a bit too much repetition of the chorus and it lacks something to blow me away. It will depend a lot on the live performance and visuals if this is going to be a success or not.

Eirik F: Dette er da den store forhåndsfavoritten i år, men som med «Icebreaker» i fjor så klarer jeg ikke helt å høre hva som er så fantastisk bra med dette bidraget. Jeg synes det er veldig moro med et samisk innslag i årets MGP og Robin Lynch gjør sitt til å sette et moderne preg på låta. Men jeg synes refrenget er for svakt og så synes jeg at det blir for mye likt og stillestående i lydbildet. Men i siste del av låta skjer det litt og trøkket som er på slutten er det beste med hele låten. Det samiske bidraget i Melodifestivalen er bedre enn denne, så skulle det bli en joikeduell i ESC mellom Norge og Sverige er jeg redd «søta bror» vinner den kampen. Skal heie hvis dette er årets representant, men jeg håper vi velger noe annet.

Eirik H: Utrolig tøff produksjon og jeg elsker at vi har en samisk-inspirert låt med i MGP igjen. Igjen er det ett eller annet som mangler – denne gangen melodisk sett. Det er ingen melodi som setter seg, det er produksjonen, stemninga og språket.

Eivind: Joik kan være vakkert, og utgangspunktet her mellom tunge beats og det lett primitive er spennende. Dessverre er det melodimessig langt fra like spennende, og forsøket strander så mange andre låter i år – idet vidt berømte midtfeltet.

Mandy: Første gang jeg hørte denne tenkte jeg at dette er årets eneste skikkelige ESC-låt. Jeg drømte meg bort og begynte å se for meg en magisk fremføring med trommer, vindmaskiner og Elin som en mystisk skapning som trollbinder oss og tar oss med ut i skogen på eventyr. Får gåsehud hver gang jeg hører den og setter alle pengene mine på at dette blir årets vinner!

Michael: Dejligt samisk bidrag, også her med lidt mystik over sig. Fantastisk at få toner fra den nordlige region af landet, tommel op! Håber på lidt ur-musik videre mod Kiev.
Silje: Min favoritt! Dette tror jeg er vår eneste virkelige sjanse til å vinne Eurovision i år. Det er noe helt nytt, og samtidig en følelse av gammel samisk kultur.
Jeg har vokst opp i Nord-Norge, og jeg får virkelig en smak av den samme følelsen av den spesielle naturen som når jeg er midt i den. Jeg er ekstremt spent på sceneshowet!

Thomas: Årets etnoalibi leverer slik man forventer at de skal, men det gjør lite for meg. Det samiske lydbildet vil være eksotisk for Europa, og slik sett er det neppe det dummeste valget vi kan gjøre – med mindre Sverige sender Jon Henrik og Aninia da, som har en mye sterkere og mer minneverdig låt. Igjen: Dette blir for ensformig og flatt for at jeg skal ‘gå i gång’ på det.

Tommy: Låter med nordisk og etnisk sound syns jeg alltid er velkomne. Noe I meg liker dette, men i likhet med balladen til Valen, så syns jeg denne bare durer å går. I Melodifestivalen er det også en samisk låt med, og den er min store favoritt. Tror rett å slett First Step In The Faith mangler en ordentlig hook og litt sjel.

Amina Sewali – Mesterverk
Tekst og musikk: Amina Sewali

Alexander: Det har blitt skrevet så mange kule norskspråklige låter de siste årene. Dette er ikke en av dem. Hvor er Katastrofe og Staysman når vi trenger dem?

Anders: Jeg har vært fan av Amina siden jeg så henne spille Solveig i Peer Gynt på Nationalteateret, men her treffer hun meg ikke helt. Et viktig budskap, men måten hun uttaler ordene på står i veien for formidlingen. Dessuten er det litt for mye som skjer i produksjonen, selv om det er gøy med lekenheten, særlig i bassen.

Anne: Årets eneste norskspråklige bidrag, og bare der får man jo bonuspoeng i margen. Denne liker jeg faktisk ganske så godt, og jeg digger sangstilen hennes!

Charlotte: En finurlig og litt spennende låt – sunget på norsk. Noen har hengt seg litt opp i hvordan hun uttaler ordene, og til tider høres det tilgjort ut, men mest av alt synes jeg bare det er litt morsomt. Fordi det gjør den litt annerledes. Likevel er ikke refrenget sterkt nok til at dette blir en toppkandidat.

Christian: Amina er en veldig habil artist med god erfaring fra ulike scener. Hun har en fin stemme og får kred fordi hun synger på norsk og har skrevet låta selv. Er redd låta kan bli litt anonym for de fleste og i utlandet vil man dessverre ikke forstå teksten, som for meg er en av låtas høydepunkt. Melodien er heller ikke av de sterkeste, men compet og rytmen liker jeg. Jeg tror dessverre ikke «Mesterverk» komme til Superfinale men jeg tror dette vil bli Aminas gjennombrudd hos det norske folk.

Desiree: This year it seems like a bit more countries than last year won’t sing (entirely) in English and personally I would love Norway to follow that trend, or if there’s no trend to follow – to set it! Reading an English translation of the lyrics I almost fall in love with them, in combination with the mysterious melody. I really hope Amina can transfer live and do a good vocal performance and in case she wins – please keep it in Norwegian (at least for the biggest part…)!
Favourite line: Gledestårer i mellom hvert strøk for du er

Eirik F: Jeg er glad for at vi har med et bidrag på norsk! Snedig kombinasjon av tradisjonelle strykere sammen med moderne virkemidler i lydbildet. Melodien er fin og teksten er poetisk og har et viktig budskap. Men jeg må dessverre innrømme at jeg plages av måten Amina synger ordene på. For i mine ører så høres det hele vel kunstig og påtatt ut og det ødelegger mye av lytter-opplevelsen for meg. Amina har en flott stemme og håper hun klarer å synge mer naturlig live i Spektrum. Men slik som den er nå, er dette årets svakeste for min del.

Eirik H: Låta har en frisk produksjon og oppbygging, men jeg er ikke helt fan av den slentrende måten Amina bruker stemmen på. Pluss for å synge på norsk. Durer og går for min del og det tar aldri for min del.

Eivind: For å si det slik, noe mesterverk er dette definitivt ikke. Det nytter ikke at Amina forsøker å synge på forsøksvis norsk, for dette er bare et direkte håpløst forsøk på å være kul og liksom-2017. Et lite plusspoeng for tross alt ikke å være helt P4.

Mandy: Vanligvis vil et kjølig lydbilde treffe meg, men det er dessverre ikke tilfellet her. Amina skal få plusspoeng for å synge på norsk, men første gang jeg hørte låta fikk jeg nesten ikke med meg hva hun sang, enkelte stavelser faller bort i rytmen og melodien. Refrenget fester seg allikevel i øregangen, så helt håpløst er det ikke, men den er ikke sterk nok til å kjempe blant de beste.

Michael: Radio venligt pop og plus for norsk! Elskede især starten – rigtigt fint bidrag.

Silje: Jeg klarer ikke helt å få en mening om denne sangen. Det er en fin sang, men tror ikke det er helt min smak. Men sangen har er fint budskap, og jeg er glad vi har med en norsk sang i år!

Thomas: Mere elektropop, men her må jeg melde pass. Igjen er rytmene på plass, , men i melodiavdelingen har de tydeligvis hatt opphørssalg… Norsk tekst hjelper dessuten lite når den fremføres med såpass kunstig og ‘tilgjort’ uttale som her. Dette blir monotont og kjedelig i lengden, og jeg sitter bare og lengter til at det hele skal være over.

Tommy: Introen her er virkelig bra, men den lover mer enn låten kan holde. Tekst på norsk er alltid et pluss, og dette er en fin tekst med mening. Allikevel er går jeg ikke helt i gang på denne.

Ammunition – Wrecking Crew
Tekst og musikk: Erik Mårtensson og Åge Sten Nilsen

Alexander: Litt sånn vi-prøver-oss-på-rock-men-får-det-ikke-til. Skikkelig tam, og gir meg absolutt ingenting. Ikke det jeg forventer av et rockeband.

Anders: Vanligvis ikke min sjanger, men jeg kjøper dette. Egentlig er dette en klassisk shlager-låt i oppbygging hvor refrenget bankes inn helt fra starten av. Men i passe tøff rockeinnpakking, og med Åges energiske vokal som bærebjelke. De har rukket utrolig mye på tre minutter.

Anne: Årets røffeste bidrag, og denne liker jeg absolutt. Det blir likevel litt utdatert for meg til å gå helt til topps, men pallplass skal de få.

Charlotte: «In My Dreams» med Wig Wam i 2005 står seg fortsatt som et av de mest spennende og utradisjonelle bidragene vi har sendt til ESC, og det er kult at Åge Sten Nilsen er med i år igjen. «Wrecking Crew» er en tøff rockelåt med godt driv og ingredienser som plystring og marsjtrommer. Selv om «Wrecking Crew» ikke holder helt nivået til «In My Dreams», vet vi at Åge Sten Nilsen leverer, og jeg synes låten er et friskt pust i årets finale.

Christian: En typisk håpløs rockelåt fra 80-tallet. Dette er verken nyskapende, friskt eller ungdommelig. Bare helt utdatert og dødskjedelig. Man har hørt det her 1000 ganger før. Det virker som Åge Sten Nilsen og Erik Mårtensson helt har sluppet opp for ideer da de skrev «Wrecking Crew» og for å gjøre låta litt mere sexy slenger de på et par mellomspill med plystring. Et stort gjesp fra meg til MGPs kjedeligste bidrag.

Desiree: A rock song like is often found in the Norwegian national final or in one of the neighbouring countries. It’s less extravagant than the song of Åge’s previous band WigWam but still I somehow can’t take this song entirely serious. It already starts with the whistling in the intro that instantly reminds me of the theme song of a Belgian children’s TV programme that’s also been very successful in the Netherlands. I could also totally imagine a TV show based on these lyrics where a team comes to shake up someone’s life for the better. The song has some nice parts, I especially like the bridge and being a rock song it would stand out in this years’ Eurovision that seems dominated by ballads, but it’s not the best of its genre.
Favourite line: Stand up, help is on its way

Eirik F: Det er vanvittig hærlig å endelig ha Åge Sten Nilsen tilbake i MGP-sirkuset, det har jeg ventet på lenge nå! Og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Åge og hans Ammunition fenger og rocker akkurat som forventet og i tillegg er låta faktisk en av årets mest allsangvennlige. Blir veldig skuffet hvis ikke den når gullfinalen og jeg har ingenting i mot å sende Åge til Kiev nok en gang. Rock is the new schlager people!

Eirik H: Kanskje den mest umiddelbare låten i årets felt – ingen ulempe det. Allikevel er den ganske ”straight” i form og melodi. Skiller seg fint ut i et slikt felt, men føles litt gammeldags

Eivind: Et lånt Bon Jovisk vers ender opp i halvgammelt Def Leppard-refreng, men halvveis settes plutselig noen Gary Moore-spaker inn – og dette oppkastet fra 1987 blir plutselig slett ikke så lite fengende. Sten Nilsen sang imidlertid bedre refrenger i Wig Wam.

Mandy: YES! Endelig er Åge med i MGP igjen! Ser for meg at AMMUITION kommer til å sparke fra seg live og her blir det garantert pyro for alle pengene. Åge leverer alltid og hvis de får hjelp av produksjonen til å formidle trøkket i låta gjennom skjermen, så vil de nok være med å kjempe helt i toppen.

Michael: En lidt konservativ karakter – det kommer rigtigt meget an pÂ, hvordan det bliver fremfært live. Der kommer uden tvivl masser af stemmer ind – alle som tiltales af rock, vil uden tvivl give en stemme, og der er ikke andre rock-alternativer.

Silje: Jeg bare elsker stemmen, musikken og utstrålingen til Åge Sten Nilsen. Sist Eurovision ble arrangert i Kiev representerte han Norge som en del av bandet WigWam, og jeg tror Europa hadde blitt glad for å se han igjen! Jeg har også savnet plystring i Eurovision, det er veldig undervurdert!

Er spent på å se hva de har planer om å knuse noe på scenen…

Thomas: Plystreintroen er vel høydepunktet på denne låten… Så kommer de velkjente rockerytmene deisende inn, og dermed vet vi akkurat hvordan de neste to minuttene og femtifem sekundene vil låte – på samme måte som man kan forutsi smaken på en Bic Mac på McDonald’s. Åge synger bra, og vi vil jo skille oss ut i Kiev med denne typen låt, men det er ikke min kopp med te, for å si det slik…

Tommy: Et rocket bidrag pakket inn i en slags schlager. Dette er den eneste låten med et ordentlig hook syns jeg, og Åge er en av landets beste artister. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å sende denne til Kiev?

Jowst – Grab The Moment
Tekst og musikk: Jonas McDonell og Joakim With Steen

Alexander: Den eneste låten som høres ut som den kunne vært laget i 2017. Ikke min favoritt, men en helt grei låt Norge kunne sendt til Eurovision uten at det hadde blitt årets tissepause i Europa.

Anders: Denne har bare blitt bedre og bedre. Første gangen måtte jeg ha sjøsyketablett fordi det skjedde så mye i låta hele tida. Men nå digger jeg det. Det er tight, det er fengende og det er moderne og litt «rart». Alexander Walmann viste gjennom «The Voice» at han er stødig som fjell. Dette vil kunne bli spektakulært i Spektrum og en joker.

Anne: Yes! YES YES YES!!! Liker!!! Bra driv, interessant lydbilde, har til og med fått inn en bridge som løfter låten videre opp. Er det opp til meg, sender vi denne til Kiev!

Charlotte: Absolutt en velprodusert og fengende låt fra produsenten JOWST og Aleksander Walmann – kjent fra The Voice – på vokal. Låten har et moderne lydbilde og det er et godt driv. Men føler at den mangler noe og at den fort kan bli litt anonym. Dette kan selvfølgelig endre seg etter å ha sett dem på scenen.

Christian: I kjølevannet av Seeb, Kygo og Alan Walker dukker det stadig opp nye talenter innenfor electronica segmentet. Jowst er en av dem og de presenterer her en frisk, melodiøs låt med et refreng og tekst som sitter lett i øret. Jo mer du hører låta jo mere klistrer den seg til hjernen og man skal ikke se bort ifra at den får en plass i Superfinalen. Utfordringen her er å lage en scene som fenger, resten vil gå av seg selv.

Desiree: Another modern pop song and this time one that brings me in a good mood but it would be better without the ‘electronic’ vocal effects. Could still be a nice entry in a year full of ballads, but wouldn’t be my choice.
Favourite line: I wanna be bold but I’m only getting old

Eirik F: Dette oser det 2017 av og gir meg gode vibber. Fengende og spennende fra start til slutten og klarer de å gjøre låta like bra live kan denne bli farlig! Synd og si det men jeg er litt redd for at vinnersjansene hadde vært større hvis de hadde vært kjent i fra før av. Men melodien er såpass sterk og hele låta er såpass godt gjennomført at det bør jo selvsagt egentlig ikke ha noe å si. Men vi får se. Jeg skal i hvertfall synge med fra mitt sete i Spektrum og håper på at det er godt nok til en billett til gullfinalen!

Eirik H: Her gjøres mye riktig. Moderne, kul produksjon og versene er veldig ålreit. Igjen, som i mange låtene i år, er det refrenget som blir litt flatt, spesielt hvordan ”I dont care about falling – gonna grab the moment” er bygget opp er ”kjedelig” i mine ører og det drar ned inntrykket når en så viktig del skuffer

Eivind: Slik kunne det høres ut om man forsøkte å lage noe slags Pop-EDM, skreddersydd for kjølige laidback-kvelder utenfor stamklubben. Det hele er veldig utenfor MGP-båsen, men har sine øyeblikk som kunne hevet den over flertallet i årets MGP-felt. Blir dessverre altfor likegyldig og stillestående underveis.

Mandy: Kul beat og fengende refreng som var lett å synge med på første gang jeg hørte låta. Aleksander synger fantastisk, så JOWST har gjort rett valg av vokalist. En av mine favoritter i årets startfelt og den kommer til å ligge i spillelisten min lenge etter at MGP er ferdig. Tror dessverre ikke at den vil treffe bredt nok til å kjempe i teten under finalen, men muligens havne i midtsjiktet.

Michael: Flere rigtig gode passager i sangen som tiltaler, men der er også andre som for min del, ender med at forstyre helheds udtrykket.

Silje: Etter å ha hørt 15 sekunder av denne sangen første gang tenkte jeg at det kom til å bli den kjedeligste sangen i MGP historien. Men etter å ha hørt sangen flere ganger har jeg forandret mening. «Grab The Moment» føles for meg som en slags blanding av veldig mainstream musikk, og noe veldig orignalt og nytt og spennende. Detimot tviler jeg på at vi ville gjort det bra i Europa med denne låten, og tror det desverre er en sang som lett drunkner i mengden…

Thomas: Moderne pop med islett av R’n’B. Igjen er produksjonen god, men melodien fenger meg bare ikke. Det blir for ensformig og ‘glatt’ på en eller annen måte, og det er ingenting som løfter låten ut over det helt ordinære.

Tommy: Moderne ja, men i lengden kjedelig. Ikke noe høydepunkter å spore i denne låten.