Domenico Modugno var opprinnelig en skuespiller, som fra 1951 opparbeidet seg en grei karriere i Italia med stigende popularitet gjennom tiåret.
Han var fra Polignano a Mare i Bari, men vokste dels opp i forholdsvis lille San Pietro Vernotico, Brindisi. For de som ikke er kjent innen italiensk geografi, er Brindisi provinsen ytterst på østkysten – med Albania som nær nabo over Adriaterhavet. Den lokale dialekten lå nær sisiliansk, og det var også på Sisilia Modugno etter hvert skulle bo det meste av livet.
Han vokste opp under verdenskrigen og Mussolinis regime, men var for ung til å bli innblandet i krigshandlinger. Militært avla han tjenesten først etter freden, og fra 1951 kunne han gå løs på teaterstudier – noe han hadde drømt om gjennom hele oppveksten.
På si drev han også å skrev tekster og musikk, og dro også med seg noen gitarleksjoner. Han var sterkt fascinert av den særegne napolianske sangtradisjonen, og det var i en konkurranse nettopp i Napoli at artisten Aurelio Fierro ble nummer to med en av Modugnos låter i 1957. Dette ble vendepunktet i karrieren for Domenico, og året etter fikk han inntog i den allerede store Sanremo-festivalen.
Nel blu dipinto di blu ble der fremført som en duett sammen med talentet Johnny Dorelli, men utgitt på plate uten Dorelli bak mikrofonen. Det ble en klar seier for Modugno i festivalen, og låten fòr raskt oppover de hjemlige listene. Det var også som soloartist Modugno ble sendt videre til årets Eurovision i Nederland, noe som nesten var forventet siden Grand Prix/Eurovision var bygget på italienernes suksess med Sanremo-konkurransen. Låten ble der nummer tre, men beveget seg gjennom våren og sommeren over stadig flere landegrenser og sprengte snart alle tidligere salgstall for en italienskspråklig slager.
Modugno spilte selv inn låten minst et par ganger til, og en lenge var disse versjonene mer kjente enn originalinnspillingen. I USA svevde minst tre andre engelskspråklige utgaver også høyt på listene, der den mest solgte versjonen kom fra Dean Martin.
En viss Fud Leclerc spilte også inn låten på fransk, et navn som var en trofast deltaker for Belgia i ESC disse årene. Også Claudio Villo fikk en liten hit med sin innspilling, en Villo som i 1962 ble foretrukket som Italias representant foran Modugno selv.
Modugno fortsatte deretter karrieren vekslende mellom film og musikk. Han brukte Sanremo-festivalen aktivt til å promotere nye låter, og vant denne festivalen to ganger til i 1959 og – som nevnt over – 1962. Piove fra 1959 ble også en stor hit og sørget for at han slett ikke ble noen døgnflue utenfor Italia, men utenom Volare ble verken denne eller noen senere innspillinger noen slagere i Norge.
Fra 1966 startet sangkarrieren å dale noe, og samme året ble han helt sist i Eurovision med 0 poeng etter en noe eksentrisk opptreden.Siste Sanremo-deltakelse kom i 1974, noe som var hans tolvte opptreden i konkurransen. Han siktet seg da etter hvert mer og mer inn på mer alternative musikksjangre, og fra 70-tallet var den rene popkarrieren død og begravet. Han beholdt imidlertid et godt publikum i Italia gjennom også dette tiåret, selv om kritikerne etter hvert ikke var så veldig nådige over hans musikalske utgivelser.
Modugno fikk et slag i 1985 og måtte legge opp både sang- og skuespillerkarrieren grunnet uttaleproblemer. De siste årene var han sterkt politisk engasjert gjennom det italienske radikale partiet (PR) og sikret også en liten periode i det italienske parlamentet, hvor han talte sterkt for de svake og syke i det italienske samfunnet.
Han døde i 1994 av et hjerteinnfarkt i sitt hjem på Sisilia, noe som fikk en kritiker til å skrive: «Modugno ha voluto morire da vero meridionale, sotto il sole d’estate, vicino al mare, di blu in blu, dopo aver beffato la morte per un decennio». Fitt oversatt: Modugno døde i sør som han ønsket, under sommersolen og ved den blå sjøen, etter å ha lurt døden i over et tiår.
Som artist og låtskriver fikk Modugno en renessase fra 2000-tallet, da flere og flere italienske artister tok til å bruke de eldre låtene hans. I 2009 ble det avduket en statue av ham på strandpromenaden i hans fødeby Polignano a Mare.
Gjennom alle disse årene levde imidlertid Volare sitt eget, lille liv. Man skal ikke så langt sør for Skagen, før man kan rope syngende ut «Volare …» og bli møtt av et smil eller to … Og et «oh oh oh oh».
