Tom Hugo ble kjent i Norge gjennom sangen sin «Det e du» som har blitt mye spilt på blant annet NRKP1. Dette til tross for at den ikke gikk videre fra delfinalen den var med i fra Steinkjær, i Melodi Grand Prix i 2013. Låta ble også populær i Tyskland, da med tysk tekst. Men sin største hit hadde han før ha selv ble kjent som artist med låta «Open up your eyes» i 2011. Tom Hugo har bodde mye i Tsykland og har skrevet låter for artister både i USA og Asia. Nå er han tilbake på scenen, og borte er gitaren og visepreget over låtane. Nå er det mer discotakter som gjelder. 

Her er et intervj u vi gjorde med Tom Hugo da årets MGP-låter ble lansert 15.januar. 

Her er hva skribentene i escNorge synes om Tom Hugos falsettsang og alt det andre låta «I like, I like, I like» består av. Hver av skribentene har maksimum ti feler å dele ut til hver låt. 

Hasse Christian Jacobsen: 

I år har mange av MGP artistene skrevet låtene sine selv, så også Tom Hugo, som til daglig bor og jobber i Berlin men stiller for Norge i MGP finalen for andre gang. Sist var i 2013 med låta «Det er Du», en litt countryinspirert ballade.

I år er det låta «I like, I like, I like» som skal i ilden, en litt enkel radiovennlig låt som jeg personlig ikke synes løfter meg til de høydene jeg vil. I stedet føler jeg meg hensatt til Justin Timberlake og låta «Can’t stop the feeling» og det burde være positivt for jeg liker ham. Men der Justin får noe til å skje i låta blir ««I like, I like, I like» platt og ensformig. Låta kunne ha trengt et løft mot slutten for å skape litt liv og sette avtrykk, men i stedet skjer det ingenting og låta går derfor dessverre i glemmeboken for min del.

Jeg tror ikke Tom Hugo og låta «I like, I like, I like» går til Gullfinalen men forblir nok blant de 6 uplasserte låtene.

Alexander Gjørøy: 

I don’t like, i don’t like, i don’t like. Nei, det ble for mye «I like» for meg. Låta er bare irriterende å høre på, helt motsatt av hva en låt skal være.

Mandy Pettersen:

Jeg elsket Tom Hugos «Det er du» sist han stilte i MGP og hadde høye forhåpninger om ei nydelig norsk vise når navnet hans dukket opp. Det fikk vi dessverre ikke. Dette blir veldig repetitiv og låta mangler flere elementer for å sparke skikkelig i fra seg i dette sterke feltet. Ikke er det særlig nytenkende, teksten rører ikke noe i meg og selv om Tom Hugo byr opp til dans skal det nok mye til for at denne havner i gullfinalen. 

Anders M. Tangen:

Sorry Tom Hugo, men dette er ikke min sjanger. Det jeg blir sittende mest igjen med etter denne låta er: Oi, hvilken låt var det der igjen? Så kommer jeg på det. Det er en blanding av Justin Timberlakes «Can´t stop that feeling» og «Get lucky» med Daft Punk. Og det er dessverre originaler som det er litt for krevende å bli sammenlignet med for at denne låta slår an hos meg på egne bein. Det blir litt for repeterende og spinkelt. Men den irriterer meg ikke, og jeg kan godt danse til refrenget jeg. 

Eivind Charlie M. Sætre: 

Hva ER det med årets MGP-utgave og disse referansene til en av de mest grufulle periodene i pophistorien? Hadde man ennå sett til ABBA, Boney M., Donna Summer og Eurodisco-gjengen, men i stedet leker bidraget seg med fløtepuser og amerikanske impulser, og dette er like søt-kvalmt som oppvasken etter en glemt Bee Gees-låt anno 1980. Det verste er jo at refrenget jo faktisk klis(s)trer seg inn i hjernen, samme om man vil eller ikke!

Gi meg Giorgio Moroder tilbake, takk!

Anne Ramstad Nordby:

Radiovennlig, helt grei poplåt, men jeg kjennner at jeg ikke blir voldsomt engasjert. Den får meg ikke til å kjøre av veien i frustrasjon hvis den kommer på bilradioen, men jeg blir heller ikke sittende i bilen på parkeringen for å høre låta ferdig. Inn det ene øret, og ut det andre. 

Eirik Hagen: 

En av to låter i år jeg synes jeg har hørt så mange ganger før både i stil og tekst. Dette gir meg ikke noe nytt eller spennende å høre på. Helt grei når man hører, men blir fort glemt er den også. Denne kunne godt blitt bytta ut med noe av en litt annen genre. 

Michael Simonsen: (Danmark)

Der er et radio-vennligt bidrag fra tom Hugo. Energisk låt, som vil kunne få salen til at swinge – hvis bare artisten tager enegien med på scenen. Her vil live-optreeden kunne gjøre mye, og tage låten begge veie. 

Eirik Finbak:

Gledelig gjensyn! Jeg hadde «Det Er Du»som en av mine store favoritter i 2013. Ble lei meg når den røyk og har hørt mye på den siden. Dette er ikke like mye i min gate, men det svinger relativt greit. Får Bruno Mars-vibber og det er jo ikke noe dårlig kompliment. Skulle ha ønsket et litt sterkere refreng, blir litt masete.

AJ Heraghty (Irland)

Trying too hard to be like Justin Timberlake and comes across as a complete wannabe.

Silje Smith Hansen:

Er jeg den eneste som får litt flashback til Justin Timberlakes pausenummer i eurovision 2016?
Denne sangen er utrolig fengende og flyter så bra!
Tviler ikke på at den hadde gjort det bra i Eurovision, spesielt med et bra sceneshow!
Sangen beholder energien fra begynnelse til slutt, noe som trekker veldig opp. Låta er litt repeterende, som mange andre låter i år, men i motsetning til andre låter så syns jeg denne kler det.
Alt i alt en kjempebra sang, men ikke favoritten min.

Tommy Hansen:

I like i like i like
Dette er en av låtene i år jeg har hørt minst på. Repeterende tekst og i det store og hele ganske kjedelig. Hvis man hadde ønsket et mer variert startfelt i årets mgp er dette en av to låter man kunne byttet ut mot en countrylåt eller en rolig ballade.

Thomas Steen:

Beklager, Tom Hugo, men her blir det «I don’t like» fra meg. Anmassende funkpop som går inn det ene øret og ut det andre. Dette er startfeltets svakeste og mest anonyme låt for meg, og den er like fort glemt som den er hørt.

Charlotte Sissener: 

Tom Hugos «I Like I Like I Like» er funky pop som kan minne om Justin Timberlakes «Can’t Stop The Feeling». Jeg synes låten er ganske fengende og catchy, men det trekker litt ned at «I Like I Like I Like»-refrenget blir noe repetitivt i lengden. Men det er en låt man blir i godt humør av.

Morten Thomassen: 

Denne svinger uten tvil, men jeg sliter helt med å bli med på denne reisen. Denne klarer ikke å fenge meg, den blir mer behagelig rytmisk bakgrunn som er til å leve med, men som ikke starter noe i meg som gjerne vil høre dette gang på gang. Dette blir rett og slett litt masete til slutt og det skjer også ikke plagsomt mye i løpet av låten heller. Vi får håpe på ett bra show på scenen.

Dermed endte Tom Hugo og «I like, I like, I like» opp med 61 feler. Det gir et snitt på fire feler. Vi ønsker Tom Hugo all hell og lykke ti forberedelsene fram mot finalen i Oslo Spektrum.