I et år med mange kjente, garvede artister i den norske Grand Prix-finalen skiller Rebecca seg ut. Ukjent for det store publikummet, men ikke helt uerfaren av den grunn. Hun er 19 år gammel og kommer fra Nordstrand i Oslo. I dag er det hennes tur til å bli vurdert av escNorges skribenter.

Hun er vinner av «Urørt, musikk under 16», hun har varmet opp for artister som Donkeyboy og Isac Elliot, spilt på Mini Øya-festivalen og skrevet musikk selv. Blant annet nådde hun landsmønstringen i Ungdommens kulturmønstring med låta «You found med» som 15 åring. I det siste har hun samarbeidet med Kjetil Mørland, som også er mannen bak hennes MGP-låt «Who we are». Kjetil Mørland deltok for Norge i den internasjonale finalen i 2015 og kom der på en 8.plass med «A monster like me», som også ble kåret av de andre låtskriverne til det årets  beste komposisjon. Hun har koret på flere av Mørlands innspillinger, og det skal ikke ha vært tvil hos Ketil Mørland om at det var Rebecca han ville ha til å framfære «Who we are» i MGP. Denne sangen er oddsfavoritt til å vinne den norske finalen, og leder foran Alexander Rybak. Rebecca sier «Who we are» er en sang om å tro på den vi er, og ikke la oss presse til å endre oss for å tilfredsstille kravene fra verden rundt oss til både utseende og personlighet. Selv om det også er en kjærlighetssang.

Her er et intervju vi gjorde med Rebecca og Ketil Mørland under lanseringen av årets låter 15.januar: 

Hver av skribentene har ti feler å dele ut til hver låt: 

Hasse Christian Jacobsen: 

Rebecca er et nytt stjerneskudd på MGP himmelen. Jeg har ikke hørt henne synge live men i studioversjonen av hennes bidrag «Who We Are», med tekst og melodi av Kjetil Mørland, gir hun oss en kraftfull og klokkeklar vokal.

Kjetil Mørland har tidligere deltatt i MGP sammen med Debra Scarlett, hvor de først vant den norske MGP finalen med Kjetils selvskrevene låt «A Monster Like Me». Senere på året førte de Norge fram til en sterk 8 plass i ESC-finalen i Wien med samme låt. «A Monster Like Me» var forhåndstipset til å kjempe om seieren i konkurransen og Kjetil vant Marcel Bezençons pris «The Composer Award» for nettopp denne låta.

Jeg synes derfor det er synd at Kjetils bidrag i år, etter mitt syn, ikke når opp på «A Monster Like Me» sitt nivå. Han har tidligere skrevet andre gode låter som «Skin» og «Firewall», som jeg synes har mye mere klasse enn «Who We Are». Jeg synes låta blir en litt middels treg ballade som bygger seg opp men aldri helt løfter. Jeg synes heller ikke den har noe originalt eller nyskapende ved seg og skiller seg derfor ikke nevneverdig ut blandt andre ballader i samme sjanger. Teksten kan tolkes på flere måter, enten den nå beskriver et samlivsbrudd eller beskriver hvordan vi endrer på utseende og overfladiske ytre ting men forblir den samme innvendig, men det er kanskje slik Kjetil vil at den skal tolkes. Dette er en typisk MGP/ ESC-ballade som vi har hørt mange ganger før og som jeg tror vill drukne bland andre litt pompøse ESC ballader sunget av kvinner med trøkk i stemmen. Det kan godt tenkes at nordmenn, som elsker denne type låter, stemmer fram «Who We Are» som vinner i MGP, men jeg tror ikke den er sterk nok til å vinne Eurovision.

Alexander Gjørøy: 

En låt som er glemt så fort den er ferdigspilt. Refrenget trekker opp, men totalt sett havner den kun midt på treet.

Mandy Pettersen: 

Wow! Jeg kan ikke høre gjennom hele denne låta uten å få gåsehud. Mørland er en magiker av en låtskriver. I studioversjonen høres det ut som Rebecca har en stødig vokal men det er alltid småskummelt med de unge og lovende uten for mye sceneerfaring. Jeg har uansett skikkelig troa på denne. Etter sniklyttingen på NRK var jeg solgt og nå står den på repeat flere ganger om dagen. Elsker teksten og budskapet i denne flotte låta.
Det er synd at klimakset ikke kommer litt tidligere og at det er over så fort, men sånn følte jeg det med «A Monster Like Me» også og da fikk vi en flott 8.plass i Wien.
Denne fortjener en pallplassering og skulle den vinne her hjemme kan vi med den rette fremføringen, kjempe om en meget sterk plassering i Lisboa.

Anders M Tangen:

Når jeg gir denne ti feler, så er det fordi den ga meg gåsehud allerede førstegangen jeg hørte deg, uten at jeg la merke til teksten eller hadde begynt å tolke den. Nå når budskaet i låtet har blitt tydeligere så har låta fått en ny dimensjon. Men jeg får fortsatt gåsehud når jeg hører denne. Som mye av Mørlands musikk er dette en svært dynamisk komposisjon som bygger seg opp takt for takt mot et kort, men intenst crescendo mot slutten. Jeg skulle bare ønske at det aller siste partiet med koret i bagkrunnen varte litt lenger. Rebecca har en dyp, fyldig vokal, men også med et register som gjør at hun håndtererer dynamikken i låta. Den er også moderne og vakkert produsert, selv om den også framstår tidløs. Jeg liker også små detaljer som at Mørland i produksjonen siterer seg selv i disse «pioanotonene» som klimprer elegant i bakgrunnen. Noe av dette høres ut for meg til å være et sitat fra Mørlands «Keep me dancing». Mørland framstår for meg som en musiker som ikke overlater noe til tilfeldighetene, jeg er derfor heller ikke nervøs for hvordan dette blir på scenen. 

Silje Smith Hansen: 

Jeg har veldig blanda følelser for denne sangen.
Fantastisk og sterk ballade med kule rytmeskifter og en fin melodi, men det er som om jeg venter på et eller annet som aldri kommer.
Jeg har en mistanke om at dette er på grunn av lengden på sangen, og det er ikke første gang jeg irriterer meg over treminuttersgrensa.
Dette er vel egentlig en positiv ting – den bygger seg opp så bra, og jeg vil bare høre mer, men så er den over før jeg føler jeg har hørt ferdig.
Selv om det tilsynelatende er en ganske vanlig ballade, så er det et eller annet som skiller seg veldig ut, og stemmen hennes er jo helt fantastisk. Jeg har ingen problemer med å se for meg denne låta som en vinner.
Teksten trekker litt ned for min del, syns den blir litt vel uorginal i forhold til resten av sangen.

Michael Simonsen (Danmark): 

Skal gjøre det kort ved Rebecca -jeg kan virkelig lide, hvad jeg hører her. Jeg gelder meg til  at  høre den live – hvis der indfries med en god vokal og fin framførelse, vil den formodentlig vokse

Eivind Charlie M. Sætre: 

Suksessen til årets Store Ballade, vil stå og falle på ukjente Rebeccas stemme og fremføring. Makter hun å nå gjennom både mikrofon og TV-skjermer, vil, skal og bør hun vinne – rett og slett fordi dette er årets beste MGP-låt. Ferdig med den saken.

Jeg er litt usikker på om de siste sekundene virker enten halvferdige eller lettere smått kaotiske, men det er egentlig bare en bagatell i en eller melodiøs og fin låt.

AJ Heraghty (Irland)

This would be phenomenal on stage. The viewers would love this. Could be this year’s «Is it True?», but could actually win the entire contest. The lyrics are amazing and so many people can relate to them. The first chorus needs a bit more of an «oomph» to it though, but other than that it’s amazing. If Adele were to release this, it would be a smash hit

Thomas Steen: 

Stemningsfull, melodiøs ballade. Den flyter liksom så ‘logisk’ i melodi- og akkordlinjene og glir rett inn i øregangene og gjorde et veldig positivt førsteinntrykk på meg. Ved flere gjennomhøringer har den kanskje tapt seg litt, men den er fortsatt en av de beste låtene med i år etter min mening. Det blir spennende å se hvordan Rebecca leverer live på scenen – med en sterk opptreden tror jeg dette fort kan bli låten vi sender til Lisboa.

Eirik Finbak: 

Sterk låt, noe som ikke er noen overraskelse når man ser hvem som er låtskriver. Viktig og bra budskap som passer veldig godt med den verden vi lever i nå. En av mine favoritter. Med et magisk sceneshow kan denne gå helt til topps. Har ingen kjennskap til artisten fra før av så det eneste spørsmåltegnet er om dette holder live. Men leverer hun en sterk vokal tror jeg «Who We Are» er med i kampen om seieren.

Eirik Hagen: 

Årets ballade slår ikke feil. Norsk så det holder i stilen og jeg fenges av dette. Den løfter seg fint på slutten. Må sammenligne litt med låta til Mørland i 2015 som var hakket bedre.

Anne Ramstad Nordby:

Dette er en god ballade. og hvis Rebecca leverer varene live, er det ikke usannsynlig at hun tar med seg låten hele veiein til Lisboa. Det er i så fall helt greit for meg.

Tommy Hansen:

Dette er en låt som er et veldig godt håndverk. Jeg liker den veldig godt, men savner samtidig at den skal ta ordentlig av.

Charlotte Sissener:

En av årets favoritter, og med god grunn. Dette er en vakker og flott oppbygd låt – skrevet av en av mine norske favoritt-låtskrivere Kjetil Mørland. Synes forøvrig det er utrolig fint at han stiller i MGP igjen, om enn «bare» som låtskriver. Rebecca har en sterk stemme. Dersom alt klaffer på scenen, så kan hun helt klart stikke av med seieren i Spektrum

Morten Thomassen: 

Finalens eneste virkelige ballade. Først av alt viser dette for en fantastisk komponist Ketil Mørland her. Ikke bare lager han flotte låter, han lager låter der det skjer noe,  som har en utvikling og som gir oss en historie som griper. Til å fremføre dette har man valgt en til nå forholdsvis ukjent artist. Hun har litt av en byrde på sine unge skuldre, for en mindre bra fremføring kan ødelegge denne låten. Men, jeg tror at hun har skuldre brede nok til å bære denne lasten og har hun det kan dette bli en stor opplevelse. Dette er nemlig storslagen musikk.

Dermed ender Rebecca opp med 120 feler. Det gir et gjennomsnitt på 8 blankpussede feler. Vi gratulerer Rebecca så mye! Og ønsker henne lykke til med forberedelsene til MGP