Til stående applaus og vill jubel kunne Israels Netta og sangen «Toy» etter en usedvanlig spennende avstemming motta det gjeve trofeet som vinner av Eurovision Song Contest 2018.  To hektiske uker med sceneprøver, intervjuer, presse og media, tårer, smil og latter, spenning, «Blå løper», spillelister, bookmakere, kostymeprøver, juryprøver, forventninger, sykdom, semifinaler, ups and downs og en gedigen finale er over for artistene og Europa, Australia og resten av planetens ESC-fans kan ta en velfortjent pause fra hysteriet.

Noen vil sikkert få et snev eller to av det velkjente DD-syndromer (dagen derpå) som består av en tomhetsfølelse, tretthet og et voldsomt energitap og man kryper langsomt ned i kjelleren hvor man forblir til sesongen starter opp igjen en gang i september. Andre føler en letthet og at de har fått livet og friheten tilbake og at dette var aller siste gangen de deltar i denne altoppslukende galskapen.

Gårdagens finale må man kunne si var en av historiens mest åpne og uforutsigbare hvor det ikke fantes en klar favoritt og hvor faktisk hele startfeltet hadde en teoretisk mulighet til å vinne. Selvfølgelig hadde de ulike bookmakere sine favoritter men de varierte like mye som værmeldingen i sommer-Norge og både land og låter hoppet opp og ned på lista som en kenguru i parringstiden. Vår egen Alexander Rybak startet lavt på denne lista men avanserte raskt etter første sceneprøve. Tilslutt lå han et øyeblikk på topp før han falt med et gedigent plask ned til 8 plass etter 2. semifinale som han faktisk vant. Noe av energien og styrken i framførelsen til Alexander manglet og det skal ikke mere til for at du kan se langt etter seieren i en Bookmakers verden.

Det sier vel litt om hva som vektlegges i denne konkurransen; mye show, glitter og energi og lite melodi og tekst.

De fire Barbiedukkene som hadde fått i oppdrag å lede årets show i Altice Arena heter Catarina Furtado, Daniela Ruah, Filomena Cautela og Sílvia Alberto og matchet godt Ken-dukkene fra Kiev i fjor. Jeg har ofte lurt på om det ikke finnes noen normalt utseende programledere i våre Eurovision land. De fleste ser ut som de ikke har spist siden 1974 og alle skriker i stedet for å snakke. Har ikke producer fortalt de at de har mikrofoner i håret eller tapet fast på kinnet og at de ikke bør rope så høyt at det høres helt bort til Armenia? Uansett, damene stilte i den ene Couture kreasjonen etter den andre og viste lange raseben a la Kate Moss gjennom kjolesplitter som rakk dem til livet eller utringninger som gikk til navlen. De hadde en stor konkurrent i Kypros bombenedslag Eleni Foureira, som vrikket seg fram til en 2.plass «påmalt» det Rumenske flagget i glitter. Hun så vel mere ut som en pole danserinne enn representant for den ortodokse gresk-katolske delen av Middelhavsøya. Programledernes rolle var tydeligvis å vise kjoler på catwalken og ikke å informere om noe av interesse. De gikk på tomgang hele kvelden.

Faktisk var årets utgave av Eurovision den beste på mange år og da mener jeg musikalsk, scenemessig og kostnadsmessig. Aldri har vel så mange gode og fengene låter vært samlet i en og samme finale og ikke siden Oslo i 2009 har vi sett en bedre scene, 99% fri for flimrende LED-skjermer hvor artistene blir gjort om til statister. I år var scenen i høyeste grad levende hvor artistene fritt kunne bevege seg rundt på broer, catwalks og ha ulike effekter med på scenen. Dessuten fikk man se hva fantastisk lyssetting kan gjøre med en scene. Man savnet ikke LED-skjermene et sekund og legger faktisk ikke merke til at de er borte. Ønsker man disse monstrene i framtiden bør de ulike nasjonene gjøre som Tyskland, betale for de selv. I det hele tatt har kostnadene rundt årets ESC-finale vært de laveste på mange år og bør være en pekepinn på at en super finale kan gjennomføres uten at host-kringkasteren går konkurs og må sende i svart/hvitt de neste årene.

Hva kan man si om låtene, artistene og sceneframførelsene? Veldig mye faktisk men jeg skal begrense meg til de viktigste og mest oppsiktsvekkende.

Vinneren Netta fra Israel har vært favoritt hos fansen siden Israel presenterte låten tidligere i vår. Hennes absolutte utypiske Eurovisionlåt «Toy» spiller på hennes runde former, mobbing og #metoo kampanjen. Dette er en låt i tiden og med Nettas artige grimaser, munnrapphet og grasiøsitet er hun et funn for en Eurovisionscene, en ren eksplosjon i farger. Dessuten kan jenta synge og at hun vant hele sulamitten var ingen overraskelse. Gratulerer Netta og gratulerer Israel med den fjerde seieren totalt.

Danmark var vel det bidraget som overrasket meg mest med den såpass høye plassering som de fikk. Fra første stund mislikte jeg låta sterkt av ulike årsaker; kjedelig melodi, utrolig dårlig vokal hos Rasmussen og en koreografi som var som tatt ut fra «De Elendige» (Les Miserables) av Victor Hugo. Det hjalp heller ikke at Rasmussen forsøkt å kopiere Kristoffer Hivjus populære rollefigur Tormund Giantsbane fra «Game of Thrones». Personlig synes jeg Danmarks bidrag ikke fortjente en plass i finalen men folket mente noe annet og Danmark tok hjem en hederlig 9. plass. Jeg er egentlig sjokkert men gratulerer likevel Danmark.

Vår egen Alexander Rybak gjorde det som jeg hadde forventet. Han klarte ikke å hoppe etter seg selv. Han gjorde en OK opptreden med en middelmådig låt, ingenting mere og ingenting mindre. Det var det norske folk og den norske fansen og noen forvirrede Bookmakere som hadde hauset opp det norske bidraget til noe fantastisk. Alex hadde jo med norske øyne vunnet hele Eurovision før han hadde vunnet i Spektrum. Sannheten er at låta blir utrolig utdatert og barnslig sammenlignet med f.eks. Israels, Italias, Østerrikes og Frankrikes bidrag. De har alle viktige budskap og styrke og råhet i tekst og melodi. De stiller med låter a la 2018 mens Norge seiler etter som vi vanligvis gjør i annerledeslandet med en låt som kunne vært laget for Barne-TV på 90 tallet. Ikke et vondt ord om Alexander, han er en fabelaktig artist og musiker og han gjorde nok så godt han kunne men det holdt ikke lengre enn til en 15.plass. Det rekker ikke med sjarm, et kjent navn og Askeladdenstemplet, man må også ha en låt og lekker koreografi.

Apropos koreografi, jeg har akkurat knekt Sverige-koden. Sverige stilte i år med storsjarmøren Benjamin Ingrosso. De bød på den svært tynne og stille låta «Dance you Off» og jeg ville lyve om jeg sa at den skjønne Benjamin hadde en stor stemme. Den mangler kraft og styrke og at han synger i en slags falsett er svært irriterende. Men Svenskene har et annet våpen og det er koreografi. Uansett hvor dårlig låta kan virke er det bakgrunnen (lysrørene) og Benjamins sexy gange som sitter igjen hos folk. Melodi og bevegelser stemmer så på prikken at man nesten får gåsehud og lysrørenes tenning og slukking i ulike farger er så effektfulle til dette at du nesten bare har lyst til å rope «JAAAAA». Og dette gjelder for veldig mange av de svenske bidragene som har vært med i konkurransen de siste årene. De har nytenkende, spesielle og oppsiktsvekkende koreografier som dekker over mange dusinvarelåter men som folk husker nettopp pga av koreografien. Derfor får Sverige masse stemmer uansett hvor de starter i køen.

 Og der har vi i Norge en utfordring. I Alexanders koreografi var det ingenting nytt. Alt var gjort før, animasjon på skjermen, kaste jakka til publikum og enkle dansesteg for at Alexander skal klare å være med i dansen (han er jo ingen danser selv om han rytme i kroppen). Dessuten dette evinnelige blå lyset som NRK elsker som back drop farge. Det gjør scenen mørk og det blir vanskelig å se detaljer. I går hadde vi f.eks. hodeløse dansere pga dårlig lyssetting. Dessuten må jeg si at NRK burde ha sagt noe om kameraføringen under Alexanders opptreden. Den var elendig.

At Østerrike steg opp fra asken som Fuglen Føniks kom overraskende på mange. De har liksom ikke vært noen favoritt folk har snakket om men de halte inn en mengde tolvere og ente opp på en hederlig 3 plass. Det var velfortjent og det var øyeblikk jeg ønsket at den skulle vinne. Cesar Sampson virket som en jordnær og avbalansert artist med en flott utstråling, stemme og sceneopptreden. Låta «Nobody But You» blir faktisk bare bedre og bedre jo mere du hører på den og må sies å være kveldens «Dark Horse»

At Australias Jessica Mauboy ikke kom høyere en 20 plass er lett forståelig. Jeg har ingenting å utsette på låta «We got Love» men Jessica har ikke verdens beste stemme. Hun skriker som en stukken gris og bommer stadig vekk på tonene mens hun fekter med armer og danser som om hun skal utføre en «naturlig fødsel» når som helst. Hun er jo halvt Maori og halvt indonesisk og danseposisjonen var nok en variant av en Maorisk krigsdans. Saken er at den type bredbent dans med tilhørende underlivsvrikking ikke er  vakker i åltrang minikjole og jeg tror at det var det uestetiske synet som lå på netthinnen til folk når de stemte. Derfor fattige 9 poeng til Australia fra folkejuryen.

Ingen Eurovision uten dramatikk. Vi har sett det før både i Oslo og i fjor i Kiev. Tullinger har gjort det til en sport å kapre scenen under finalen. I går kveld var det UK’s tur til å bli forulempet. Mens SuRi utførte sin sang «Storms» brygget det opp til orkan. Da hun kom til andre vers hadde en person kommet seg opp på scenen og nappet mikrofonen fra henne og ropte noe sånt som «“For the Nazis of the UK media, we demand freedom.» Han ble selvfølgelig overmannet av sikkerhetsvakter og ført bort mens SuRi faktisk beholdt roen og sang helt uberørt videre. Det står det respekt av. Hun fikk tilbud om å synge låta igjen til slutt men hun takket nei. Hun og den britiske delegasjonen mente at ingen skade egentlig hadde skjedd.

Skaden og skandalen er imidlertid sikkerheten på disse finalene. For tredje gang har altså en person kommet seg opp på scenen og forstyrret sendingen. Hvordan er dette mulig og om det er så enkelt, hvordan er da sikkerheten ellers på arenaen? Dette er veldig betenkelig i dagens terrorutsatte Europa og her må faktisk EBU ta action koste hva det koste vil. De ville jo være en tragedie om vi en gang skulle få et terrorangrep direkte sendt på TV.

Gårdagens pauseinnslag var for meg et av årets høydepunkt. Fado på sitt beste og portugisisk så det rakk i massevis. Fantastisk flott innslag med Portugals mest kjente DJ Branco mixet med de to Fado- sangerinnene Ana Moura og Mariza dos Reis Nunes. De ble etterfulgt av fjorårets vinner Salvador Sobral som utrolig vakkert sang «Mano a Mano» (Hånd i hånd) akkompagnert av Julio Resende på klaver og fjorårets vinnerlåt «Amar pelos Dois» (Kjærlighet for to) sammen med Caetano Veloso, den verdenskjente brasilianske bossanovasangeren. Salvador så veldig godt ut men har den siste tiden vært i hardt vær pga sine utsagn om at ingenting har forandret seg musikalsk siden han vant og at det israelske bidraget var helt forferdelig. På mange måter forstår jeg hva han sier men Eurovision er kanskje ikke en så smart arena å ta den diskusjonen på. Uansett, jeg heier på Salvador.

Ellers gikk da konkurransen veldig smertefritt av stabelen vil jeg si. Noen land tapte og noen vant seere og popularitet, programmet var ikke overraskende langt på overtid og Jan Olav Sand sa de faste setningene som han kan på engelsk. Ikke mye sjarme, varme eller spontanitet der i gården, bare det mest trauste, forutsigbare og nødvendige. «Take it away»! Han minner meg om et rådyr som stirrer inn to billys. Hvor er karismaen som Svante Stockselius hadde Jan Olav? Ingen grunn til å kopiere Frank Neuff.

Vår hjemlige kommentator Olav Viksmo Slettan gjorde på ny en helt forglemmelig innsats. Manuset er en repetisjon av semifinalene og ingen lystige innspill der i gården heller Skulle nesten tro han kommenterte Dronning Victorias begravelse. Det må da ha rullet inn noe gledelig og morsomt stoff på hans pult om livet og gleden i leieren hvor alle artistene har befunnet seg de siste to ukene? Jeg vet ikke hvor han befinner seg om det er i en kommentatorboks i arenaen eller om det er i et studio på Marienlyst, men uansett bør ikke kommenteringen høres ut som om den var ferdigskrevet et par måned før konkurransen starter. På tide med en ny kommentator? JA!  

Showet og moroa rundt Eurovision Song Contest er over for denne gang. Vi I escNorge skal bruke tiden godt til å forbedre oss til neste år enten finalen blir i Jerusalem, Tel Aviv eller noe annet sted. Vi har så langt hatt gleden av å formidle 2018 nyheter, MGP og ESC finalestoff til dere, utgi artistportrett, meningsmålinger og diskutere og skravle med dere på chatt og forum. Vi håper at dere vil henge med oss videre fram til sesongen starter igjen om bare en 4-5 måneders tid. Vi har jo mye å drøfte sånn i ettertid om denne stjernespekkede og uforglemmelige i kvelden i Altice Arena i Lisboa.