Lørdag kveld vant Netta Israels fjerde seier i Eurovision Song Contest med låta «Toy», og det var det europeiske og australske folk som sammen med fagjuryen stemte Israel fram til seier. I gledesrusen ønsket Netta alle velkommen til finale i Jerusalem neste år. Netta var overlykkelig for at hun hadde vunnet selvfølgelig, og sa det som en hvilken som helst vinner fra et hvilket som helst annet land ville ha sagt: «Velkommen til mitt land og min hovedstad neste år». Netta er jo født og oppvokst i Israel, og har ikke noe annet land eller hovedstad å ønske velkommen til.
Denne uttalelsen har fått mange norsk Eurovision-fans til å steile og uttale seg negativt om Netta, låta og Israel. Hvordan kunne hun ønske velkommen med den dårlige låta til et land som undertrykker og okkuperer palestinere og Palestina, som internerer palestinere i Gaza og som forulemper palestinere daglig? Hvordan kan et slikt land få delta i Eurovision og dessuten ha den frekkheten å gå bort å vinne, og i tillegg med en artist som ser ut som hun gjør? Ja uttalelsene har vært mange og svært usaklige, spesielt når det gjelder Netta som person. Noen mener sågar at Netta og Israels regjering har konspirert om å vinne slik at Netta nettopp kunne utrope Jerusalem som neste finaleby. Som alle vet er det jo Israels regjering som bestemmer hvem som skal vinne i Eurovision.
Folks oppfattinger, kunnskapsløshet og hets er nesten ikke til å tro. Hva har Nettas seier med Israels politikk å gjøre? Hun kan vel ikke lastes for at det politiske Israel, for øyeblikket ledet av en fempartiregjering, med statsminister Benjamin Netanyahu i spissen, driver en rå og forkastelig politikk. Dette er for øvrig den samme politikken som vekselsvis har blitt utøvet i Israels siden seksdagerskrigen i 1967, hvor Israel okkuperte Øst-Jerusalem og Golanhøyden fra palestinerene. Det er altså ingenting nytt under solen, men man kan jo spørre seg hvorfor fansen ikke har reagert på Israels tilstedeværelse, seiere og finaler i Jerusalem tidligere? Noen vil peke på dagens sikkerhetsmessige aspekt, men er det noe land i verden som er eksperter på sikkerhet så er det Israel. Der har vi nordmenn mye å lære. Jeg har vært mange ganger i Israel og Jerusalem, og jeg kjenner meg aldri så trygg noe sted som der.
Jeg er på ingen måte tilhenger av Israels politiske situasjon eller at en del av Palestina ble skilt ut og kalt Israel i 1948. Jeg har stor forståelse for det palestinske folks lidelser og synspunkt gjennom årene, men vi skal også ha i mente at det finnes israelere som overhode ikke er enig med sin regjering i deres okkupasjon og fordrivelse av palestinere. Disse israelere har ikke gjort noe annet galt enn å bo der de er født og oppvokst, og dette gjelder både jøder, palestinere og kristne. Israel er nemlig en smeltedigel av folk, religioner og oppfatninger, og er i hverdagen like alle andre folkeslag. De elsker sine barn, ønsker at de skal vokse opp i fred og frihet, de gråter av sorg og ler av glede og de koser seg med Eurovision. Det er for disse Netta sang, og det var disse Netta representerte, ikke Netanyahu eller noen andre krigshissere i regjeringen, selv om statsministeren støttet seg til Nettas seier i et forsøk på å rettferdiggjøre sin politikk.
Hva har så alt dette politiske med Eurovision Song Contest å gjøre? Så lenge jeg kan huske har Eurovision vært forbundet med politikk. Norges første politiske markering kom allerede i 1980 da det var politisk kamp i Norge for å stoppe utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget. Kampen var stygg, og i forbindelse med at «Sámiid Ædnan» skulle representere Norge i ESC i Nederland, satte norske demonstranter opp en lavo utenfor konsertpalasset i Amsterdam, delte ut flygeblader og holdt opprop for å vekke Europa og fortelle om samenes kamp i Norge. Vi har også deltatt med politiske hyllester som «Brandenburger Tor» med Ketil Stokkan i 1990.
Så lenge Jugoslavia var en kunstig union av balkanske stater tvunget sammen med rå makt, var Jugoslavia i mange år opphav for politisk uro i Eurovision. Landene byttet på å representere unionen og flere av bidragene var politiske med innehold som siktet til splittelse eller kjærlighet til sitt land. Etter unionens fall kan Kosovo fremdeles ikke være med i Eurovision Song Contest av flere politiske årsaker. Serbia aksepterer ikke at Kosovo har frigjort seg fra Serbia, Spania aksepterer ikke Kosovo som egen stat fordi de har samme problem med regionene Catalonia og Baskerland som også ønsker å bryte ut. Kosovo er ikke medlem av EBU og heller ikke Europarådet men Kosovo kan delta selv om de ikke er medlem i Europarådet, fordi landet ligger innenfor det europeiske kringkastingsområdet (EBA). Og ærlig talt, hva har Europarådet med Eurovision å gjøre? Er ikke det politikk så vet ikke jeg.
Lengre øst er Armenia og Aserbajdsjan teknisk sett i krig angående området Nagorno-Karabakh, som tilhører Aserbajdsjan, men som er okkupert av Armenia. I tillegg forfølges opposisjonelle og kritikere av regimet i Aserbajdsjan og mange blir fengslet uten lov og dom. Likevel uten betydelige demonstrasjoner eller opprør fra fansen ble finalen i Baku gjennomført. Ingen ser heller ut til å ha noe i mot at Aserbajdsjan er med i konkurransen.
Skal man være ærlig burde jo Russland også kastes ut av Eurovision. De forfølger og dreper opposisjonelle, journalister og motstandere av Putins politikk til stadighet, tvangssender fanger til Sibir og har okkupert Krimhalvøya, og dratt Ukraina mer eller mindre inn i en krig. Videre har vi Belarus eller Hviterussland om man vil, med sin eneherskende despot Alexander Lukashenko, som vår egen Alexander Rybak har vært med å kaste glans over. Men så er jo Rybak halvt hviterussisk og elsker kanskje sitt andre hjemland. Men hvor mange liv har Lukashenko på samvittigheten?
Eller Tyrkia som nå har en pause fra konkurransen og som alle vil ha tilbake, hva gjør Recep Erdoğan med kurderne, journalister og andre motstandere av hans styringsform? Er det etisk å ønske seg Tyrkia tilbake i konkurransen?
Hvorfor skriver jeg noe om dette? Jo, fordi livet ikke er upolitisk og fordi alt vi foretar oss gjenspeiler politikk på en eller annen måte. Så også i Eurovision Song Contest. Konkurransen har aldri vært og kan heller aldri bli det noen ønsker at den skal være, upolitisk. Så lenge det finnes land og konkurranser vil politikk skinne i gjennom enten fansen liker det eller ikke. ESC er ikke bare en sangkonkurranse, den er et utstillingsvindu og gjenspeiler land, kulturer, folkeslag, politikk, tradisjon, økonomi og litt musikk og det vil nok aldri nytte å fortrenge den politiske delen. Og skal man som fan mene noe kritisk politisk om konkurransen får man være konsekvent i kritikken. Ikke bare gå på Netta og Israel, men også alle de andre landene som er med og som driver med okkupasjon av andre nasjoners landområder, som skyter og arresterer opposisjonelle, journalister og kritikere av regimet eller som torturerer, forgifter eller rett og slett fjerner uromomenter fra jordens overflate. Skal alle land som ikke har rent mel i posen utestenges blir det ikke mye konkurranse igjen.
På dette grunnlaget mener jeg at det må være mulig å kommentere ulike lands politiske ståsted i konkurransen på de Facebook-sidene som omhandler Eurovison. Enkelte moderatorer eller administratorer vil helst at vi fremsnakker bidrag, land og artister, og det gjør vi jo alle sammen på en eller annen måte. Men det må være mulig å dra hodet opp av sanden et øyeblikk og være litt realistisk. Å hylle de samme bidragene i uke etter uke, måned etter måned før finalen blir faktisk ganske kjedelig. Hadde det vært mulig å være en anelse fargerik i sine uttalelser i forkant av finalen hadde kanskje diskusjonene blitt mere interessante og opplysende, og kanskje ville alle de negative oppgulpene til Israel-kritikerne vært overflødige og etter hvert stilnet. Administratorene på FB-sidene, som av rent prinsipp går inn og sletter hele tråder som inneholder noen som helst form for politikk, burde heller oppfordre til et fargerikt felleskap rundt Eurovision Song Contest, og ikke til en liksomverden basert på gull og glitter og fri for virkelighet. Det hadde det stått mer respekt av.
