Etter et Nicole endelig hadde vunnet for det som den gang het Vest-Tyskland kunne de endelig arrangere en internasjonale finale de hadde vunnet rettet til å arrangere.

Hele 20 land satte nesen mot München for å kjempe om seieren og dette året ble det første året finalen varte lenger enn 3 timer.

Noe av det skyldtes at den programlederen Marlene Charell absolutt skulle si alt på engelsk, fransk og tysk.

Det gikk i ball allerede når Norge skulle presenteres som låt nummer 2.

Av en eller annen merkelig grund ble den norske dirigenten Sigurd Jansen kalt Johannes Skorgan noe han lo godt av.

Forvirringen på dirigent-navnet til tross, Norges låt «Do-Re-Mi» fikk en flott 9 plass og ble dermed den beste plasseringen Jahn Teigen fikk i den internasjonale finalen.

Vant gjorde Luxembourg med den franske artisten Corinne Hermes med en sang om hvis livet var en gave.

Seieren var ingen stor gave for Corinne, karrieren ble ikke plagsomt stor etter seieren, men hun leste stemmene for Frankrike i 2001 da.

De tre neste på resultatlisten fikk mye mer suksess.

På andre plass kom israelske Ofra Haza som senere fikk en stor hit med låten «Im Nin’alu» i 1988.

Fjerdeplass tok jugoslaviske Danijel som faktisk fikk seg noen uker på VG-lista.

For damen som endte på tredje plass Carola Häggkvist ble dette starten på en strålende karriere og hun skulle få sin hevn resultatmessig 8 år senere, men det er en annen sak.

I motsatt ende av resultatlisten finner vi to land som begge ble uten poeng dette året.

Tyrkiske Cetin Alp og gruppen The Short Wave trodde de gjorde noe smart da de hadde en som med tittel «Opera».

Mener å huske at akkurat denne låten ble kåret til tidenes dårligste Eurovision-låt for mange år siden og den er ikke blant mine favoritter.

Nei, la oss heller konsentrere oss om den andre låten som fikk null poeng.

Remedios Amaya sang “¿quién Maneja Mi Barca?” som betyr «Hvem styrer båten min?»

Barbeint og med mye innlevelse var det ikke mye tvil om at dette var en spansk låt.

Dessverre for henne var det ingen juryen rundt omkring i Europa som syntes hun fortjente belønning poengmessig for innsatsen.

Født i 1962 med navnet Maria Dolores Amaya Vega gav hun ut sitt første album i 1978 og siden da har hun holdt koken som artist med sin siste utgivelse i 2016.

Og det er som flamenco-sanger hun har hatt sin lange karriere, dog blir hun til stadighet påminnet sin null-poenger.

Tilbake i 1983 fikk hun ikke bruke den kjolen hun hadde tenkt å bruke da den ikke passet med scenen og barfotet var hun fordi skoene hun hadde tenkt å bruke ikke passet til kjolen.

Mye styr med andre ord.

Selv er hun stolt av låten og fremføring og siden dette er min personlige favorittlåt fra dette året er dette ett gledelig gjensyn.