Dette er et blogginnlegg skrevet av Anders Martinius Tangen, skribent i escNorge
Det som er så gøy med MGP er at musikken, klærne, avstemningsmetoden, programlederne, lys, lyd, ja egentlig alt skaper engasjement. Noen tar det ut i form av sinne, andre i form av boblende glede, og noen i form av surmuling. Intet er nytt under solen. Slik har det vært siden 1960.
Det finnes mange måter å snakke sammen om MGP og Eurovsion på. Diskusjon er en av dem. Men jeg synes ofte at den tar litt overhånd. Særlig etter de sosiale mediene kom. Det finnes andre måter å snakke sammen på, enn å diskutere og krangle. Det er noe som heter å dele, og ha en samtale. Jeg er derfor glad jeg har min Facebookgruppe «Tangens Grand Prix Boble», der vi ikke har som formål å diskutere så bysta fyker, men dele det vi begeistres av, og det som gjør at vi er MGP-fans. Så er det også flott at vi har andre typer diskusjonsfora, der diskusjon er målet. Det er viktig og riktig.
Etter finalen på lørdag så jeg alle slags former for engasjement fikk utløp. Og det var kanskje den første delfinalen hvor mange følte seg virkelig overrasket over vinneren, selv om Lizas «I am gay» byttet på å lede på oddsen med Elin and the woods og deres «We are the same». Dette førte til ganske mange frustrerte ytringer i etterkant.
Nå var det også en låt, som ikke kom til noen gullduell, som har ført til engasjement. Dagbladet ga Kevin Boines «Stem på mæ» terningkast 1, og var nødt til å beklage enkelte formuleringer, og saken er klaget inn for PFU. Selv stusser jeg veldig på at i anmeldelsen så var det to låter som fikk terningkast 5, og om Lizas «I am gay» skriver anmelderen at låta er en lykkepille. Likevel er det «slakten» av Boine som kommer på forsiden. Merkelig valg. For det oppsiktsvekkende, og tabloide poenget i denne delfinalen burde være vinneren.
Liza Vassilliava og hennes «I am gay» er historien om noe av det flotteste ved MGP. Hver vår inviterer NRK hvem som helst til å sende inn låter. Liza, som jobber i barentssekretariatet sendte inn en låt. NRK likte det de hørte og plukket ut låta blant de innsendte. Liza som ikke er ukjent med låtskriving ble selvsagt glad. Men så var det dette med artist da. NRK funderte på om ikke Liza kunne framføre den selv. Liza kommer ikke fra Stjernekamp, ikke fra Idol, ikke fra The Voice, ikke fra den glansede ukepressen, men fra kontorpulten i Barentssekretariatet, og noen mindre scener rundt omkring som artist.
At det kommer et menneske, ut av ingenting og vinner en plass i den norske finalen er faktisk vakkert! At hun også velger å bruke plattformen til en hyllest av homofiles og deres miljø rundt om i verden gjør det for meg ikke mindre vakkert, selv om jeg forstår at det kan tas en prat rundt dette med at hun ikke er homofil selv, men velger å proklamere «I am gay». Jeg personlig har ingen problemer med det. Det har vært nok av homofile artister som har sunget om å være hetero også. Så kanskje var det på tide å gjøre noe motsatt. Uansett, det viktige for meg i denne semien var at et vanlig menneske kan sende inn en låt, havne på scena og vinne sin delfinale. Og det med en fest av en låt som har fått høye terningkast av anmelderne og som har fått æren av å avslutte hele den store finalen på lørdag foran et Trondheim Spektrum som setter publikumsrekord på en MGP-finale med 8000 tilskuere.
MGP handler om engasjement, også ute blant alle norske sekretærer, renholdere, lærere, leger og advokater som holder på med musikk. Et engasjement som kan føre til at de også sender inn låter, når de ser at veien fra notearket på hjemmekontoret til den gedigne scena i MGP ikke er uoverkommelig.
