Hvis jeg ikke var lei av ordene korona, virus, lockdown, isolasjon og covid-19 så er jeg det hvertfall nå etter kveldens Eurovision: Europe Shine A Light.

Dette er et blogginnlegg, som uttrykker skribentens personlige mening.

For hva var egentlig meningen med dette programmet? På forhånd så sto det skrevet at dette var et program som skulle gi de 41 artistene, som aldri kom seg til Rotterdam en mulighet til å skinne. Det skulle være et festprogram med spesielle opptredener fra tidligere Eurovisionvinnere og ikke minst en mulighet for oss alle til å slippe tankene rundt det som foregår i verden akkurat nå.

Etter programmet sitter jeg igjen med to følgende tanker: Vil det være et Europa i morgen? Og går verden under?

Programmet inneholdt tunge og triste intervjuer, med blant annet spørsmål om hvordan artistene kom seg igjennom hverdagen nå som den var blitt så annerledes, om man øynet noe som helst håp og hvordan livet i fullstendig isolasjon var. Som om dette ikke var nok, var det i tillegg 41 hilsener fra artistene som alle inneholdt stay strong, elsk hverandre og hold ut.

Jeg var underveis i programmet like lei som tyske Michael Schulte virket når han fikk spørsmålet om hvordan det går i Tyskland om dagen.

Nei, her har EBU kastet bort en mulighet til å kunne gi europeere en felleskapsfølelse, litt nytt pågangsmot og ikke minst en mulighet til å glemme og heller feire musikken.

Tre positive ting skal jeg hvertfall ta med meg videre fra kveldens program.

Det ene er hilsenen fra Bjørn i Abba. Flotte ord, ektefølt og oppmuntrende. Diodatos fantastiske fremføring fra et Arena Di Verona badet i italienske farger og sist men ikke minst, en gåsehudfremkallende fremføring av Moltiva.

Etter kveldens program er det viktigere enn noensinne å minne folk på at, ja vi kommer oss ut av dette og det blir en ny hverdag tilslutt.