Fredag kveld var det endelig klart for programmet «Eurovision: Norge bestemmer» på NRK1. Studio1 var lyssatt og klart. Marte Stokstad og Ronny Brede Aase var på plass, og snart entret også Ingeborg Heldal og Per Sundnes studio. Det bruste av forventing, i kveld var det direktesending.
Midt oppi alt dette, husmora fra Moss som endelig skulle få oppfylt en drøm, drømmen om å være med på ett tv-program om Eurovision Song Contest. Da Bobbysocks vant i Gøteborg i 1985, satt det ei 12 år gammel jente hjemme på pikerommet med store øyne og ett enda større hjerte. Dette var helt fantastisk. Norge vant, og denne konkurransen vant jentas hjerte. Og da var drømmen om deltagelse i noe som var relatert til dette sådd. Derfor var gleden stor den søndagen Stig Karlsen ringte for å spørre; «Vil du være med på Norge bestemmer?» Så klart svaret var ja, dette var jo helt fantastisk.
Jeg var ikke alene om å være stor fan denne kvelden, da jeg var en del av ett fanpanel bestående av Morten Westgaard fra Eurovision Norway, Anne Vik fra Wiwibloggs, Morten Thomassen fra den norske Grand Prix-klubben og meg selv. Vår oppgave var å bidra med postkort for vårt favorittbidrag, si vår mening om hvilken låt vi trodde Norge hadde stemt frem som sin vinner og ikke minst være med på å lage god stemning.
Etter en runde i sminken og en runde innom kostyme, var det tid for å spille inn postkortene. Proffe Morten Thomassen avleverte ett fantastisk første forsøk, og vi andre fulgte etter, noen av oss litt mer uerfarent enn andre. Det var nok ikke første gangen regien på NRK hadde med en amatør å gjøre.
Allerede på prøvene var det god stemning. Spøkene satt løst mellom Marte og Ronny, Ingeborg strålte i sin lyse buksedress og Per smilte lurt under hattebremmen. Dette kom til å bli en festkveld!
Mellom prøve og direktesending ble det tid til en finpuss i sminke og kostyme, litt mingling og prat oss fans i mellom, en matbit, en Eurovision-diskusjon med Ronny og ikke minst feiring av dronninga fra Brøttum. Ingeborg hadde nemlig bursdag denne fredagen og den ble behørig markert med flagging, bursdagssang, blomster og kake. Bursdagsbarnet selv var strålende fornøyd med å kunne feire dagen sin med en skikkelig ESC-fest.
Så var det klart for direktesending. Alle fant plassene sine og nedtellingen startet. 30 sek til sending, 20 sek, 10. 9. 8. 7.…… Og der var vi i gang. EBU-hymnen klinget ut av høyttalerne i studio, og da var gåsehuden og nervene på plass. Spenningen var til å ta og føle på da Marte ønsket velkommen til sending og applausen steg. Postkort og låter kom på løpende bånd, og under låtene var det gøy i studio. Ronny var kjapt oppe av stolen og danset når det var up-tempo låter, mens vi andre danset og sang med fra stolene våre. Selv om det var litt rart å se seg selv på storskjerm da postkortene ble vist, var det spennende å være en av 12 som fikk gleden av å snakke varmt om sitt favorittbidrag.
Ett stort øyeblikk var da en strålende blid Ulrikke stod og trippet og ventet på sin tur. Full av liv og glede, entret hun scenen, og da hun mottok gullplata, steg stemningen ytterligere i studio.
Tiden gikk så altfor fort denne kvelden, og vipps var sendingen over. Norge hadde kåret sin vinner, NRK hadde produsert ett godt Eurovision-alternativ og både programledere, gjester og fans var fornøyd. Etter sendingen var det litt ny mingling, med oppsummering av kvelden, gode historier fra tidligere år og klapp på skuldra for god jobb.
Det var en lykkelig Heidi som forlot NRK denne fredagskvelden. Full av inntrykk, glede og takknemlighet, overfor Stig Karlsen og NRK som ville ha meg med, men ikke minst Mandy og teamet i escNorge som ga meg denne sjansen. Snakk om å bli kastet ut i det! Takk!
