Dette er et blogginnlegg og representerer skribentens personlige mening.
I de siste årene har vi escNorge hatt som tradisjon å sende et sommerbrev til MGP-sjefen Stig Karlsen og gjengen hans. For å oppsummere litt, og se framover med både ros og ris. Her er årets utgave.
Kjære Stig og resten av gjengen!
Håper virkelig dere har fått brukt sommeren til å tømme hodet, slappe av og hente overskudd til en ny sesong. Jeg synes dette var et vanskelig sommerbrev å skrive. For hvordan oppsummere en sesong der ingenting av normalt. En sesong hvor alt var rekord-bra og rekord-ille. MGP-finalen ble sendt 15.februar. Ni dager senere dør Jahn Teigen, og Norge stenger ned. MGP-finalen ble det siste virkelig store eventet. Kanskje blir det det første igjen til neste år? Uansett, håper dere kan finne litt inspirasjon i dette brevet.
FIRE FULLE TRØNDERE
Klokka var kanskje ett på natta. Vi satt på hotell Comfort i Trondheim. En reporter fra NRK Nyheter, to andre fans og jeg. Inn kom det to gladfulle trønderpar med en lysende glans i blikket som kunne lyst opp den mørkeste kullgruve til et festlokale. Og det trengtes.
For der satt vi langt nede i mobilene og leste krigsoverskrifter om tidenes MGP-skandale.
Vi var tunge i humøret og det som fantes av latter var av den svarte typen som kommer når en er hysterisk fordi alt går på tverke.
Så kom trønderne. Jeg gikk bort og sa hei.
De hadde aldri vært på MGP før. De hadde vel nesten ikke sett på det noen gang heller. Men nå var de nyfrelste. Det så vi på blikket. De var døpt, frelst, konfirmert og gift på én gang.
Det var ikke grenser for lovord. De elsket låtene, og selv om de hadde Rein Alexander som sin favoritt, så innrømmet de glatt at Ulrikkes framføring hadde gitt dem gåsehud og var den riktige vinneren. Så, var de selvsagt like stolt som en to-åring som har fått til sitt første puslespill over den lokale trønder-representanten Kristin Husøy som ble nummer to, i den rene kvinne-gullfinalen med «Pray for me». Men viktigst av alt. De gledet seg allerede til neste MGP, og dit skulle de. Om den så ble lagt til Svalbard. Fire nye MGP-fans var kommet til.
Jeg spurte hva de tenkte om stemmeskandalen, og forberedte meg på en demningsåpning av skjellsord og konspirasjoner, slik jeg så ute på nettet.
Det fikk jeg ikke. Jeg fikk et trekk på skulderen etterfulgt av et trøndersk. «Det e slik som skjer». «Vi la ittj så mykje merke te det derran, før å vær heilt ærlig Og nu e vi her kun før å feir ein fantastisk kveld».
Akkurat der lærte jeg mye om hvor en skal ha lytteposter når en evaluerer MGP. Det nytter ikke bare å se i kommentarfelter og i grupper på Facebook. En må snakke med vanlige folk. De har fokuset et helt annet sted enn nettkrigerne. For skjært ned til beinet var det én ting som gikk i dass denne kvelden. Det var én av tre avstemninger.
TIDENES BESTE?
Utover denne ene feilen har jeg mange grunner til å mene at dette var den beste finalen noengang.
- Ti låter som alle hadde fått fra terningkast fire og oppover i pressen.
- Flere låter med godt over millionen strømminger på Spotify allerede før finalen.
- En vinner som av Europeiske bookmakere ble ansett som en mulig vinner av hele Eurovision.
- En storveis produksjon som minnet mer om en Eurovision-finale enn en MGP-finale
- Gjennomgående og overraskende høye seertall og god interesse gjennom seks uker i media.
- Publikumsrekord og utsolgt hus med 8300 publikummere
- Stor genrebredde og noe for enhver smak
Men altså likevel var det denne ene feilen som preget medias dekning. Det var synd for de lokale arrangørene som tok i mot fansen på en helt fantastisk måte. Det sto stylister i hotellresepsjonen og sminket alle som ville pynte seg ekstra til finalen, gratis. Det var fakkeltog fra hotellet. Alt i alt en ramme som jeg aldri har opplevd i Oslo, som kanskje er litt for bortskjemt med store arrangementer.
SYDENDE BRØDDEIG
Når det ble så mye oppstyr rundt den ene avstemningen som sviktet så tror jeg det skyldtes at et par hoteller i Trondheim sentrum denne kvelden og natta var et episenter for misnøye, skuffelse og kritikk. Presse fra Oslo og andre steder i landet vaket i samme sumpen sammen med artister, managere og fans. Dersom du ville ha en saftig uttalelse, som kunne fungere som et klikk-agn så var det bare å stikke fram kamera og mik, så sto det en artist, en manager, en fan eller en pressekollega klar rett ved siden av. Etter finalene i Oslo Spektrum har i større grad pressen og artistene raskere dratt hver til sitt. Nå kunne en brøddeig av misnøye få syde og heve i denne brødformen som resepsjonene i Trondheim utgjorde. Det gjorde dekningen massiv.
Det er jeg personlig bare glad for! Endelig var MGP tilbake der den trives best. På førstesidene. Pressekonferanser i hotellresepsjonen, debatter i Dagsnytt Atten. Selv skrev jeg også en kronikk som kom på førstesiden i VG under tittelen «Ugler i mosen og skitt oppi posen». Hovedpoenget mitt var mangel på en god backup når nettavstemningen knelte. Senere kom mer informasjon. Blant annet om at artistene kjente til, og hadde godkjent backupløsningen på forhånd. Men den natta, i brødformen som sto til heving var ikke all informasjon framme.
Det ble klagestorm til Kringkasingsrådet, og en av de sakene de har hatt på sitt bord i hele NRKs historie som har hatt størst interesse og klagemengde. Jeg vil avslutte gjennomgangen av årets MGP med ordene fra lederen av Kringkastingsrådet Julie Brodtkorp. Dette viser at MGP er vårt mest folkekjære program. Ja, Julie, det viser det. Ikke glem det når Stig og co kommer og ber om penger også i et normalår.
«ALL IN» I 2021?
Så er det bare å se framover mot 2021. Nå vet vi at det blir MGP-fest i Januar og Februar med fem delfinaler og en stor finale! Hvordan det blir med publikum og smittevern bruker jeg ikke tid på her. Det vet jeg dere har fokus på, og kommunikasjon med myndighetene. Men det er jo store festivaler i f.eks Italia med flere tusen tilhørere. Finland har åpnet for 500 publikummere, og Folkehelseinstituttet jobber med en ordning der en deler publikum inn i «kohorter» på 200 mennesker i hver, og at en kan ha mange kohorter til stede, med avstand mellom dem. Så det er mulig det finnes gode løsninger her. Men det kan også hende at vi må belage oss på en så betydelig smitte at det må gå for tomme tribuner. Jeg misunner dere ikke situasjonen, men er glad for spiriten dere har om at dette skal dere løse og at dere går «all in» og er forberedt på ulke scenarier.
Jeg har snakket med flere av artistene som var med i finalen, og noen av de som kun var med i en av delfinalene. Det er så hyggelig å høre hvor fornøyde samtlige var for måten de ble møtt på, og sett på i den tida de var med. Men, så er det viktig å ta med seg at flere av artistene følte seg litt glemt og borte rett etter delfinalen.
«LOST AND FORGOTTEN»
Noen synes vinduet de hadde til å profilere seg, fra mandag til delfinalen ble for kort. Andre skriver at de synes det var urettferdig at artistene til første delfinale fikk oppmerksomheten i forbindelse med den store lanseringen i studio i Oslo. Mens de andre fikk mer eller mindre improviserte lanseringer.
Derfor foreslår jeg at alle artistene neste år får mer tid til å skinne. Dette mener jeg kan løses greit ved å gi samtlige låter en mulighet for en finaleplass i form av to «wild-card». Søndag etter siste delfinale kan en ha en studiosending der folk er med å stemmer fram hvilke av de utslåtte som skal få en ny sjanse. På denne måten sikrer vi at den av låtene som har blitt en hit, selv om den røk ut, får en mulighet. I år så vi at «Talking about us» ble en av de aller største hitlåtene, selv om den røk ut i første delfinale. Ved at samtlige artister vet at de har en sjanse til, så vil de alle jobbe for å holde låta aktuell. Det vil motivere fansen til å heie fram sin favoritt til en wild-card plass. Dermed slipper artistene å føle seg spyttet ut etter de til tider brutale duellene.
Det var også et par av årets artister som etterlyste tydeligere informasjon om hvordan og hvorfor de forhåndskvalifiserte var plukket ut. Og ikke minst av hvem.
Det er omdiskutert hva folk synes om duellene. Jeg har vent meg til formen, og skjønt at for å vinne Eurovision så må du kunne vinne over hvilken som helst sang, i hvilket som helst format. Også duell. Dersom du er avhengig av å ha en antatt svakere låt mot deg for å gå videre, ja så er ikke låta god nok. Duellene skaper spenning og driv i sendingene synes jeg, og jeg håper og tror dere beholder disse! Så håper jeg også dere beholder opplesing av stemmetall i de siste rundene. I år fikk vi det beste fra to verdener.
STØRRE TAKHØYDE
Så er jeg spent på om dere beholder distriktsfokuset. Det virket på meg litt påklistret og konstruert i årets opplegg. Så det håper jeg dere tar en vurdering til på. Fordelen er selvsagt at det sikrer en geografisk spredning.
Så alt i alt håper jeg på en sesong i 2021 som er like god som 2020 og laget etter samme mal. Jeg håper også dere beholder nett-avstemningen, selv om den sviktet en gang under finalen i år. Det er moderne, rettferdig og raskt. Dessuten er det sjelden at samme feil oppstår to ganger. Er det en feil jeg ikke tror kommer til å skje denne gangen, så er det den samme som i 2020!
Ellers var det etter min mening en stor suksess å legge MGP utenfor Oslo. Nå er det ikke sikkert at man i år vil trenge en så stor sal, siden det er usikkert med mengden publikum. Men arenaen ga lekre TV-bilder fordi salen var så lang.
Det gjorde at mange i salen ikke så så godt som de ønsket seg, men den var som skapt for TV. Selv om jeg personlig hadde ønsket at salen var litt høyere, slik at sceneriggen kunne være litt høyere. Scena var storslått, vakker og fleksibel, men på avstand manglet den høyde. Likevel, det er pirk fra en MGP-nerd.
Så med det avslutter jeg årets sommerbrev! Jeg gleder meg til en utfordrende, spennende og livgivende sesong! Det gjør de fire nyfrelste fulle trønderne også. Heldigvis er MGP-entusiasme enda mer smittsom enn Corona-viruset.
Hilsen evig MGP-entusiast Anders M. Tangen og resten av gjengen i escNorge
Dette er den av årets låter som ikke kom seg til finale som ble den største hitlåten. i 2021 bør vi sikre oss at en slik låt får en sjanse til:
