Dette er et blogginnlegg og innholdet representerer skribentens personlige mening.
Den europeiske kringkastingsunionen EBU har i både formålsparagrafen og i regelverket for Eurovision Song Contest nedfelt at konkurransen ikke skal være en politisk arena. Det er musikken og det europeiske felleskapet som skal stå i fokus. Hvor upolitisk er egentlig Eurovision? Bråket rundt Hviterusslands bidrag til årets konkurranse bringer ny aktualitet til spørsmålet.
Årets bidrag til ESC fra Hviterussland har bare vært kjent i et døgns tid, og allerede nå hører og leser man høylytte protester mot gruppa Galasy SZmesta og låta «Ya nauchu tebya», oversatt «I’ll teach you». Innsigelsene og raseriet kommer både fra hviterussere, ESC-fans i Europa ellers og fra bloggere og nettsteder. Kritikken går ut på at sangen har en tekst som roser landets myndigheter og Hviterusslands diktator Aleksandr Lukasjenko. Ekstra bensin på bålet blir det av at gruppa tidligere har uttalt seg negativt om demokratibevegelsen i landet, og at presidenten (nok en gang) muligens har plukket ut bidraget selv da utvelgelsen ikke nødvendigvis avgjøres med en avstemming slik vi er vant med her i Norge. Krav om hviterussisk diskvalifisering fra årets ESC er fremsatt av mange, men hva bør EBU gjøre?
Uønskede politiske ytringer er ikke noe ukjent fenomen i Eurovision. Helt fra tidlig i konkurransens historie har ESC-scenen blitt benyttet til store og små politiske stunts, noen mer subtile enn andre. Norge har også sendt avgårde bidrag med politisk brodd, mest kjent av disse er nok «Sami ædnan» som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en protestsang i debatten om utbyggingen av Alta-vassdraget. Videre husker vi alle Ukrainas Serka Verduchka med diskokule på hodet som sang «Lasha tumbai», og man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at budskapet egentlig er «Russia goodbye». Jamala fra samme land vant forøvrig konkurransen noen år senere med «1944», en låt som omhandler overgrep utført mot en folkegruppe nevnte år. Da Ukraina arrangerte ESC året etter nektet de den russiske artisten Julija Samaljova innreise, årsaken var at hun tidligere hadde opptrått for russiske soldater på Krim. Israel synger ofte om fred og forbrødring i ESC, men viser gjerne en annen side resten av året. Tilfeldig? Neppe.
ESC har i mange år blitt brukt som et utstillingsvindu, hvor land med frynsete rykte pøser inn penger og ressurser for å vise seg fra sin beste side. Da Aserbajdsjan etter iherdig innsats, kreativ bruk av callsentre og raus pengebruk endelig fikk arrangere ESC på hjemmebane ble hovedstaden Baku renset for upassende og skjemmende elementer. Fattige områder ble jevnet med jorden, folk tvangsflyttet ut av byen og det prangende «Crystal Palace» ble bygget på rekordtid som arena for konkurransen. Komplett med det som for øyeblikket var verdens høyeste flaggstang. Noe lignende så vi i Moskva i 2009, Putins Russland satte ny verdensrekord både i størrelsen på et Eurovisionbudsjett og i hastig oppussing av vertsbyen.
«We don’t wanna put in the negative move, it’s killing the groove» het det i Georgias bidrag til ESC i 2009. «We don’t wanna put in» var en klar beskjed til Russlands president Putin, som samme år brukte millitær makt for å føye et opprørsk lite land i Kaukasus. EBU forlangte endring av teksten eller ny låt, noe Georgia nektet. Resultatet ble at Georgia trakk seg fra konkurransen det året. Islandske Hatari skapte oppstyr da de viste frem det palestinske flagget fra green rom i 2019 i protest mot Israel og landets politkk, EBU kvitterte med å ilegge Islands kringkasting en bot på fem tusen euro.
Eksemplene på politiske markeringer, tekster og hint er så mange at det kan skrives en hel bok om temaet. For ikke å snakke om avstemmingen, ESC-motstandernes fremste trumfkort når det skal forklares hvorfor Eurovision er så teit. Jada, naboer stemmer på hverandre, Hellas og Kypros gir alltid 12 poeng til hverandre og utvandrere stemmer alltid på hjemlandet sitt. Dette er imidlertid ikke et resultat av storpolitikk, men hva Ola Nordmann, Medel-Svensson, Heinz og Helga og Juan og Maria gjør med stemmene sine. EBU har tatt grep for å motvirke problematikken, blant annet med stadige regelendringer rundt avstemmingen. 50/50 mellom jury og folkestemmer er gjeldende regel, og dette ser i all hovedsak ut til å fungere godt. Dersom fagjuryene i Athen, Nicosia og Minsk i fremtiden også stemmer på låt og ikke land vil det fungere enda bedre.
EBUs håndtering av politikk i Eurovision har variert, og kan beskrives som vinglete. Noen ytringer og markeringer passerer uten påtale og smekk, mens andre får beskjed om å endre bidrag for å passe inn i den upolitiske formen som etterstrebes. I det nyeste tilfellet med årets bidrag fra Hviterussland øker presset mot EBU fra fansen i Europa. Tidligere års inkonsekvente håndheving av eget regelverk er nok en voksende hodepine i Geneve, men det er ingen tvil om at det snart må komme en offisiell uttalelse om hvordan årets politiske byll skal behandles. Sett i lys av frihetskampen som foregår i Minsk og andre hviterussiske byer så er det svært umusikalsk å la et bidrag som hyller «Europas siste diktator» og hans hardhendte styresett få plass på scenen i Rotterdam i mai.
Å nekte Hviterusslands bidrag tilgang til konkurransen vil utvilsomt være en sterkt politisk inngripen, men er egentlig Eurovision Song Contest en upolitisk konkurranse? Nei, det toget har gått for ca seksti år siden. EBUs visjon om en arena hvor politikk ikke har sin plass er prisverdig og muligens naiv. Historien har nemlig vist oss noe helt annet, Eurovision Song Contest er sannsynligvis verden mest politiske upolitiske konkurranse.
