Denne helga er det tre uker til finalen, det er bare drøye to uker til vi er gang med semifinalene, og bare en uke til vi er i gang med de første prøvene. Det er til å grine av.

DEN FYRSTE SONG EG HØYRA FEKK

I hele mitt voksne liv har Eurovision på ulike måter vært et høydepunkt. Jeg ble født 29.mars 1967 og kom hjem fra sykehus 8.april. Familien min var en av de første i Hunndalen med TV. Den hadde far vunnet på bingo. Uten det lykketreffet hadde vi ikke hatt råd. Men at vi var en av få familier med denne nyvinningen i stua gjorde at det alltid var mye folk hos oss da det var populære ting på TV. Det kunne sitte 16, ganske pent kledde, kjederøykende hunndølinger i stua vår da det var «Helgenen», «Kvitt eller Dobbelt», «Vi går om bord» eller «Melodi Grand Prix» på skjermen.

Da jeg kom hjem lørdag 8.april var stua full av folk. Alle så Sandy Shaw vinne hele greia med «Puppet on a sting». Den første sang eg høyra fekk var ikke «Den fyrste song eg høyre fekk», men Storbritannias vinnerlåt med en barføtt Sandy Shaw. Siden den gang har Melodi Grand Prix, norsk og internasjonal finale, vært en høytidsstund. En høytid som livet mitt navigerer seg rundt på samme måte som Jul, Påske og 17.mai. Da har jeg i hele livet funnet fram noe av det beste av mat, tatt på meg noe av det fineste jeg har av klær, og feiret. Det er ikke bare TV-programmet i seg selv jeg feirer, men alt som Eurovision, eller Grand Prix som vi kaller det i Norge, representerer.

TIL Å GRINE AV

Fremmede språk, pussige klær, glade, fargerike menn og kvinner i salen. Risting på hodet over ennå en sang med rare trommer, bare overkropper, gnålete kvinnevokal eller hvite dresser og synth-trommer. Men også dårlig skjulte tårer da Bosnia er med for første gang i 1993 og programlederne såvidt får kontakt med poeng-oppleseren i krigsherjede og beleirede Sarajevo. Publikum i den ombygde heste-arenaen i Millstreet hilser oppleseren med sprakende lyd fra Sarajevo med verdens varmeste applaus. Det var til å grine av.

Det var til grine av da lille Marija med den store stemmen vant med Molitva for Serbia i 2007. Det var til å grine av da Alexander Rybak satte poengrekord i 2009, og hallingdansen satte fyr på hele salen. Det var til å grine av da Salvador Sobral med sin spinkle, litt sykelige framtoning vant med den vare, melodiske «Amar pelos dois». Det var til å grine av da jeg ble pappa i 2015 og min datter Marie oppdaget sin første Grand Prix låt som toåring. Hver gang hun hørte Francesco Gabannis «Occidentalis Karma» hoppet hun rundt og ropte «allez» til sangen hun bare kalte apedansen.

I KJELLEREN

Når liljekonvallen begynner å blomstre ute på Gressholmen, når den første utepilsen kan nytes på dasslokket på Karl Johan, når jeg må begynne å spise Zyrtec mot pollen-allergi da er det vår. Å sitte med ørepropper og nyte denne vårens årgang av Eurovision-låter mens våren spiller seg ut har vært en så stor del av livet mitt, at når alt dette ble revet bort i 2020 på grunn av pandemien så gikk jeg litt i kjelleren.

Jeg klarte ikke engasjere meg i låtene som skulle ha konkurrert i 2020. Jeg klarte ikke å tenke hvordan det kunne blitt om fantastiske Ulrikke skulle få reise til Rotterdam å gjøre låta «Attention» foran flere hundre millioner seere. Jeg måtte bare skyve det hele bort.

UT AV MØRKET

I år er Eurovision tilbake. I Rotterdam har de nå satt opp gatelys som spiller «Waterloo» mens den grønne mannen danser når du krysser gata. De har satt opp digert test-telt ved siden av arenaen for å sørge for at artister, crew, presse og alle andre skal kunne holde seg friske og unngå smitte.

Torsdag kom beskjeden om at det også blir publikum på både semifinalene, finalen og på generalprøvene. 3600 publikummere får lov til å gå inn i Ahoy Arena, ta et sete for å klappe og juble fram alle de 39 sangene fra alle kroker av Europa. Det er til å grine av. For de aller fleste TV-seere i verden vil årets Eurovision være det første showet med publikum av en så stor mengde. Jeg tror dette blir en portal inn i en lysere tid, ut av mørket. Mitt elskede Eurovision vil være det eventet som kommer til å samle hundrevis av millioner seere om den samme tanken: Nå er vi snart gjennom Corona-helvetet.

Selv om vi vet at det i store deler av verden vil være store problemer fortsatt, så peker nettopp årets Eurovision videre. Nok en gang skal dette showet bringe oss framover. Det er større enn mange er klar over nå. Men jeg tror de kommer til å være klar over det når jubel-ropet fra publikum stiger fra Ahoy-arena 18.mai .

Jeg tror de er klar over det når Eurovisions-hymnen nok en gang har kaller oss alle inn til samhold, fellesskap og musikkglede.

Jeg tror de er klar over det når #eurovision nok en gang trender på alle sosiale medier i hele verden samtidig.

Det er til å grine av.