Dette er et blogginnlegg skrevet av Morten Thomassen og representerer kun skribentens synspunkter.

Som akkreditert fra escNorge og som kasserer i OGAE-internasjonalt er man så heldig at man kunne oppleve noen ting sett fra baksiden og oppleve noe de færreste får oppleve.

I den sistnevnte rollen fikk jeg være med på å arrangere Meet & Greet med en del av årets artister og jeg kan meddele at de fleste av dem er riktig så hyggelig når man får dem på tomannshånd.

Norske Alessandra hadde det gøy sammen med artistene fra Serbia, Malta og Latvia og med sitt røde hår som hun hadde den uken fikk hun pyntet opp Luke Black fra Serbia.

Gutta i kroatiske Let3 var akkurat så crazy som de fremstod på TV-skjermen og det intervjuet jeg gjorde med dem ble mildt sagt litt crazy det også.

La Zarra var hyggelig, men hun var litt av en diva, jeg kan avsløre at hun hadde med seg ikke mindre en tre stylister/makeup-artister og det selv om hun så upåklagelig ut da hun kom.

Käärijä hadde fått den «gode» ideen at han skulle komme inkognito inn på scenen som en venn av delegasjonslederen for finsk TV, synes vel ikke han helt klarte det.

Fikk også være backstage da Bettan og KEiiNO var populære gjester på EuroClub, Bettan som gjest hos svenske One More Time og de fremførte en unik versjon av «La Det Swinge» og det fikk jeg sett fra scenekanten og ikke blant publikum.

VI fikk som kjent ikke se veldig mye fra prøvene så for mange var det første gang de fikk møte artistene på det såkalte turkis-løper-arrangementet, og det kan jeg fortelle er en lang dags ferd mot natt, hele fire stive timer tok det fra Alessandra gikk ut som første artist til Mae Muller nesten var kommet til enden av løperen der jeg stod.

Man prøver fortvilt å få en liten prat med de fleste artistene og vi i escNorge var heldige nok til å få pratet med ganske så mange og høydepunktet var kanskje at selveste Loreen syntes jeg hadde en kul caps, det er andre gang hun har gitt meg komplimenter for ting jeg har på meg, sist vi treftes i Baku var det buksen min som var kul.

Noe av det mest dramatiske for oss nordmenn i selve ESC-uken var stemmen til Alessandra og om den ville holde helt inn til finalen og allerede på turkis-løper-arrangementet hadde hun tatt sine forhåndsregler.

Som eneste artist hadde hun et svært skjerf rundt seg etter at solen hadde gått ned og akkurat det skjerfet skulle hun bli ganske så god venn med resten av uken.

På de fire fremføringene i forbindelse med semifinale 1 var vel ikke stemmen hennes helt oppe på den toppen der vi hadde håpet at den skulle være og siden ingen land liker å bli opplest sist av de som tar seg til finalen ble det litt av en utladning når programlederne endelig sa «Norway».

Sirkuset løsnet virkelig når norsk presse fikk vite at Alessandra ville spare stemmen sin frem til fredagen da øvelsene til finalen startet og hun sparte virkelig stemmen, hun holdt omtrent helt kjeft en helg dag og var vist nok fortvilt over at danserne ikke forstod kroppsspråket hennes, for alle i Italia hadde forstått henne uten problemer.

Med andre ord, også kroppsspråk finnes åpenbart i forskjellige dialekter, dog så var ikke språkutfordringene større en at de fikk øvd og gjort sånn at showet faktisk satt de få hakkene bedre i finalen enn det gjorde i semifinalen og det er jo slik det skal være.

Finalen ble akkurat den festen vi hadde forventet og det må ha vært en stor opplevelse for artistene å oppleve dette og spesielt for finske Käärijä må den massive responsen han fikk fra publikum ha vært en opplevelse ute av de fleste proposisjoner, sjelden har vi vel sett en hall ta såpass av over et bidrag og det er jo forståelig at en god del fans og andre ble litt sure når han endte på den ganske så sure andreplassen ikke veldig mange poeng bak Loreen som vant.

Når han får tenkt seg om vil han nok være fornøyd, for nest neste plassering for våre finske venner før lørdagskvelden var to 6.plasser i 1973 og 2021, så ESC-pallen har ikke vært overbefolket at våre finske venner.

Det tror jeg også Alessandra vil være, sammen med Käärijä slet hun med å slå virkelig an hos juryen så da tok tredjeplass hos folket henne til en flott femteplass, det var hele 82 poeng opp til fjerdeplassen og god margin til plassen bak så alle som tippet topp-5 på Alessandra, deriblant meg selv, og låten hennes tar av i hele verden så vi anser dette som en seier for henne.

Utenom Loreen vil jeg påstå at det var byen Liverpool som kanskje tok den største seieren i år, vår svenske venns seier var tross alt forventet, det var kanskje ikke den imøtekommenheten vi fikk oppleve vi som var gjester i byen.

På mine 29 ESC-besøk har jeg faktisk aldri opplevd en by som på en slik fremragende måte har omfavnet hele arrangementet og gjort alt for at de som kom på besøk skulle føle seg velkomne.

Kan ikke legge skjul på at de vanvittige høye hotell-prisene muligens hadde gjort at forventningene ikke var så høye, men de tok det igjen med å ha dekorert hele byen i årets farger som vel var ment som en hilsen til Ukraina som tilfeldigvis har de samme fargene som vinner-landet Sverige.

Alle barer og utesteder hadde en eller annen form for ESC-arrangement så hvis du av en eller annen grunn hater ESC var Liverpool definitivt helt feil by å være i forrige uke.

Våre svenske venner skal faktisk få jobbet hardt for at neste års arrangør-by skal få toppe det vi fikk oppleve i Liverpool, det nye utrykket i ESC-miljøet vil snart være «Å arrangere etter Liverpool».