Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.
Endelig har vi fått se hvordan de 6 første av årets låter ser ut på scenen og det ble jo et flott show, synes hver av låtene fikk vist seg frem på en unik måte, men det er jo tydelig at NRK er på sparebluss, flotte artister til tross, det hele fremstår som litt fattigslig rent visuelt likevel, men Mona Berntsen har vært flink og fått ut noen som glimter av gråstein likevel hun.
Programlederne synes jeg hadde litt høye skuldre, de ble litt for stive i blikk, manglet litt kjemi seg imellom og har så absolutt forbedrings-potensiale. Det ble litt for mye prating underveis, at tiden mellom låtene trengtes så man da man var til stede under generalprøven, der er av og til mye rigging mellom låtene på scenen. Men, den tiden kunne vært brukt til for eksempel prate med opphavspersonene til de forskjellige låtene og ikke ha to stykker som liksom skulle ha peiling på musikk som babler i vei. Den ene hadde vel for så vidt greie på musikk, men når man lirer ut av seg at Gothminister har noe til felles med Måneskin er pinlig et svakt ord i den sammenheng. Tredje hjul på vogna Markus Neby var bitte litt morsom, men også her hadde vi klart oss uten, grasrota ser vi nok av i det daglige liksom. Litt mye negativitet her, så la oss bli mer positive og prate om låtene.
Melodi 1 – Woman Show – 
Mathilde SPZ, Chris Archer og Slam Dunk fikk æren av å åpne showet og det klarte de til glans. Det pøses på med tonnevis av energi så man rent blir sliten av å se på. Og artistene får frem energien på en superkul måte. Vokalt er det innenfor, bare litt synd at jeg hørte den i salen under generalprøven og da var det ikke like innenfor. Får håpe at damen skjerpet seg til selve direktesendingen og det ikke var andre hjelpemidler som slo inn. Uansett, russebuss-musikk eller ei, russ har mange av oss vært en gang og den befriende og livsbejaende partystemningen fra den tiden gjenoppleves gjerne av og til.
Melodi 2 – Stranded –
Fredrik Halland roer det hele ned ganske så mange hakk og det var I grunn ganske så deilig. Her leveres det med masse inderlighet og da gjør det ikke noe at stemmen er litt overintenst til tider, får låten er nemlig også av det intense slaget. Selve fremføringen gir meg litt Duncan Lawrence vibber og det gir et pluss i margen, for dette ender opp som en storslagen fremføring av en ikke altfor spennende låt. Men, det er ikke mye melankoli i årets låter så det får være den største gevinsten for meg her.
Melodi 3 – Heart On Fire –
Myra er akkurat det fyrverkeriet på scenen jeg hade forventet og fremstår som den disco-divaen hun muligens alltid har ønsket å være. Dessverre er det ikke like mye divafaktor over det vokale, den en mildt sagt ustødig til tider og det er mye mulig man har gapt over noen litt for stort vokalt her. Låten i seg selv en er lykkepille av en låt og gir meg riktig så mange gode vibrasjoner fra det glade 80-tall. Ser gjerne denne damen tilbake i vårt elskede sirkus, men kanskje med en låt som mer er i den sjangeren hun vanligvis opererer i.
Melodi 4 – We Come Alive – 
Gothminister hadde jeg forventet skulle levere et kult og annerledes show og jeg ble rett og slett ikke skuffet for å si det sånn. Her mikses skumle typer med rosa-uskyldige barn i en miks det ryker av. Og selv med bihulebetennelse i kroppen leveres det flott vokalt og vi får den intensiteten man kan forvente av en slik låt. Likevel tror jeg dette er akkurat spiselig nok for veldig mange og låten er jo fengende og dansbar så det holder og da er mye gjort. Kan forstå at noen synes låtens tittel gjentas litt for ofte, det synes ikke jeg skjemmer den i det hele tatt, den blir lettere å huske da.
Melodi 5 – Eya – 
Ingrid Jasmin har riktignok en Spellemannspris på hylla allerede, men fremstod nok som forholdsvis ukjent for de fleste som så på. Det ble det en forandring på etter hennes opptreden som var eksotisk og forførende med en kul miks av norsk tradisjonsmusikk og latino-pop. Her danses og synges det veldig så bra, men hvis det er noe jeg savner så er det et fetere og heftigere arrangement av låten. Det synes jeg blir litt puslete til tider og da blir elementer av fremføring også litt puslete for meg. Men, kjære vene, det vi så på scenen var heftig så det holdt, lydbildet må bare bli litt heftigere skal dette gå helt til topps hos meg.
Melodi 6 – Oblivion –
Margaret Berger er tilbake og det med en absolutt godkjent retur. Denne låten er så absolutt i samme gate som hennes forrige forsøk, men står så gedigent på egne ben og fremstår som noe helt annet. Man kan se på damen at dette er en retur til dette sirkuset som er veldig ønsket og det må herske liten tvil om at hun har lyst på en ny tur til Malmö. Føler vel at det er litt å gå på vokalt her, det er noen små feilskjær inni mellom, men alt i alt står det til godkjent. Selve showet er kult, men føles vel heller ikke veldig nyskapende, men det står til låten og det er vel det viktigste i denne sammenhengen.
Etter å ha sett låtene både i salen og på en TV-skjerm var det fleste enige om at det var de tre siste låtene som ville ta seg videre, akkurat som spådd på oddsen også og denne gang fikk den rett og med mine terningkast er alle enige om at dette var det rette valget. Og om en liten uke skal seks nye låter kjempe om tre nye finaleplasser, blir den delfinalen like lett-spådd som den første mon tro?
Sist, men absolutt ikke minst, pauseinnslaget var et flott gjensyn og ikke minst gjenhør med en 30 år gammel låt som står som en påle i norsk MGP-historie, en absolutt tidløs låt som nok for mange ble denne kveldens musikalske høydepunkt, litt på samme måte som pauseinnslaget i ESC-1994 også «vant» publikums største gunst den kvelden, dere husker hva det var, jo «Riverdance».
