Dette er et blogginnlegg skrevet av Anders Martinius Tangen
Jeg skal nå ta for en av de mest komplekse tekstene i årets MGP, ved siden av låta «Waltz of death» i tredje delfinale. «Judge tenderly of me» er en sang om sårbarhet og lengsel. Den framføres av Dag Erik Oksvold og Anne Fagermo. Det er Anne som står for teksten, mens melodien er skrevet av Dag Erik sammen med Alexander Pettersen.
En lengsel mot total aksept og å bli møtt med medfølelse, framfor å bli dømt for noe man er, eller kanskje ikke er. En av årets mest komplekse tekster ledsages av en av få rene, vakre melodier i årets startfelt. På denne måten kan budskapet nå fram, dersom artistene lykkes med å møte oss seere på samme måte ønsker å bli møtt. Med kjærlighet, sårbarhet og aksept.
Amerikansk dikt fra 1860
Noe av tematikken og språk-grepene i teksten her skal være inspirert av et dikt fra 1860 av amerikanske Emily Dickinson; «This is my letter to the world». Et dikt som ifølge ulike poese-kilder på nettet har gitt inspirasjon til flere låtskrivere og diktere til titler. Diktet er offentlig tilgjengelig for alle og går slik:
This is my letter to the World That never wrote to Me— The simple News that Nature told— With tender Majesty Her Message is committed To Hands I cannot see— For love of Her—Sweet—countrymen— Judge tenderly—of Me
Skal, skal ikke
For meg handler dette diktet om alt som ikke skjedde, alt som ikke ble opplevd. Men som kanskje likevel var der hele tiden, uten at en var klar over det. Eller grep muligheten når den kom. Når en innser dette kan en lett falle til tanker om å dømme både seg selv og forholdet for hardt. Kanskje var ikke kjærlighetsevnen der akkurat da? Likevel kan man jo lengte etter å oppleve det samme igjen. Få en ny sjanse både til å oppleve, gripe og omfavne kjærligheten.
I teksten til «Jugde tenderly of me» antyder Dag Erik i første vers om lengsel. Jeg tolker ikke dette som hans egen, men en universell lengsel som kan tilhøre oss alle.
Still waiting on - the very low The kind that leaves you all alone The girl who had - never loved And the one who didn't care at all
Her antydes muligens tapt kjærlighet. Jenta som hadde, men likevel ikke elsket. Og den som ikke brydde seg, den gang kjærligheten var der. Men, i refrenget kommer refleksjonen om at vi, selv om ikke greier å elske, ikke greier å være tilstede i relasjonen, ja så må vi ikke dømme oss selv, eller hverandre for hardt for det. Det kommer nye muligheter.
Da kan våre tidligere erfaringer være med på å hjelpe oss å gjenkjenne det neste gang vi opplever kjærlighet. Ved å ha erfart at kjørligheten renner ut av hendene våre som sand, så kan vi kanskje greie å holde på den neste gang. I dette ligger håpet. Et håp som gjentas i refrenget.
The flowers in her hair makes me tremble In faded blue jeans I crumble Anything I do judge tenderly of me Waiting just to shatter Still holding on to what we had Can I just get one more day Just to feel again To feel again
Blomstene brukes som et bilde på deg lyse, håpet og de vakre. De falmede jeansbuksene er kanskje et bilde på en lengsel tilbake. En nostalgi. Et ønske om å holde fast ved det vi hadde. For kanskje å oppleve det igjen. Ikke med den samme personen kanskje, men kjærligheten.
