Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Det sies at størrelsen ikke skal telle, men i ESC-sammenheng lurer jeg litt på om det ikke er litt sant likevel, for man må nesten synes synd i de små nasjonene som deltar og som til tross for en gedigen innsats på scenen får meget dårlig betalt fra de som ser på.

Sarah Bonnici hadde med seg særdeles ESC-erfarne folk på komponist-siden til låten sin, men til ingen nytte, sisteplassen i den andre semifinalen fikk hun og til en forandring bommet faktisk de som setter odds på akkurat dette faktum, der lå hun på plassen nærmest finaleplass faktisk.

Åpne semifinale-2-howet og alt fikk den unge damen og hun gav oss et forrykende show som det formelig gnistrer av og egentlig var det ikke mye å sette på fingeren på.

Vokalt er det absolutt innenfor, tja jeg vil nesten si veldig bra og det er jo liten tvil om at damen kan danse og svinge på kroppsdelene sine.

Problemet lå nok i at det var så dundrende likt ting vi har sett før og opptredener som nok var de få hakkene bedre enn det vi fikk se fra frøken Bonnici sin side, dessuten føler jeg litt at hun bruker så mye energi på at fremføringen skal bli perfekt at hun glemmer at det trengs litt sjarme også for å komme gjennom TV-skjermen.

Og ESC-publikummet virker å være superstrenge mot låter som har litt for mange likhetstrekk mot låter som har fått ikon-status for sin fremføring tidligere år og dette året var det åpenbart denne øystaten som skulle få strengest straff på det området.

Etter tre år uten finaleplass hvorav de to siste på sisteplass i sin semifinale må kanskje dette landet komme med noe særegent som også kan fenge publikum, eller hente inn Chiara igjen, det er også et forsøk verdt kanskje?