Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.
Av og til kan man jo lurer på hva som skjer i vår elskede konkurranse og i denne serien skal jeg kommentere noen episoder og hendelser som så absolutt fortjener tittelen «Hvorfor».
I de hine hårde dager var det selvsagt at man skulle bruke et orkester når sanger skulle fremføres på en ESC-scene og sånn var det helt frem til 1973 faktisk, med et lite unntak.
I 1966 var italienske Domenico Modugno så misfornøyd med orkesteret at han stilte med egne musikere som til alt overmål hadde en versjon av låten som gikk over de tilmålte 3 minuttene, slik blir det mye baluba med og herr Modugno truet faktisk med å trekke seg på finaledagen, men fikk til slutt viljen sin og ble betalt med 0 poeng tilbake fra de som stemte.
Så vidt jeg husker gjorde også denne hendelsen at de deltagende TV-stasjonene måtte ha med seg en delegasjonsleder som skulle ta seg av alt som kan skje at uforutsatte hendelser før en TV-sending.
Men, tilbake til bruk at musikk på bånd eller lydfil som det er nå til dags, det skjedde for første gang i 1973 da backing-bandet til Cliff Richard hadde sin musikk på bånd og ifølge den norske kommentatoren hadde man slitt med under prøvene å få båndet og orkesteret til å starte samtidig.
Akkurat det skjedde også tilbake i 1990 med den spanske duoen Azucar Moreno, da hørte ikke dirigenten at backing-tapen startet og da han endelig hørte det var man flere sekunder inn i låten og to mildt sagt småforbannete spanske søstre forlot scenen og fikk naturligvis starte på nytt.
Reglene tilsa vel at ved bruk at forhåndsinnspilt musikk skulle de instrumentene som ble spilt av være på scenen og jeg vil vel tro at ganske så mange korister fikk sin «debut» som instrument-spillende musikere nettopp på en ESC-scene.
Vil vel tro at det var først og fremst var synthesizer de spilte, da trengte de vel bare å late som de spilte på sånn noenlunde overbevisende sett, selv om de da av og til gjorde litt koreografi med hendene selv om «lyden» fra instrumentet de spilte ikke forsvant.
Hvorfor akkurat denne regelen ble så hard utført kan man lure, og man må i hvert fall lure på hva som skjedde i 1991 for der fikk hele regelen seg en regelrett nesestyver.
På det tyrkiske bidraget «Iki Dakika» ser man at det står en såkalt synth på scenen, men ingen er i nærheten av det i løpet av låten, så man kan jo lure på om trioen Can, Izel og Reyhan har med seg Skybert som den usynlige 7.personen på scenen.
Det er mulig at gitaristen som står ved siden av det «glemte» instrumentet skulle ha vært borte på det i løpet av fremføringen, men han gjorde altså da ikke jobben sin, ikke rart han virker nemlig veldig gira på scenen der han vrikker og får til og med ha en liten gitarsolo.
Som om ikke dette var nok har de en musiker som spiller på synth, men en synth av den typen som man holder på samme måten som en gitar.
Vel, 8 år senere var alle problemer med at instrument på bånd må være med på scenen en saga blott, da kom all musikk på bånd, vel tilbake i 1999 var det vel CD som gjaldt og nå til dags er det lydfiler som gjelder og det er forbudt med live musikk faktisk, det vet jeg noen ekte musikere spør seg om hvorfor det må være sånn.
De får lure på det og hvis de trenger en pause se på den ensomme synthen på scenen i Roma i 1991.
