Dette er et blogginnlegg og representerer kun skribent Anita Kolloen sine synspunkter

Den store kvelden er endelig her. Kvelden da vi får svaret på alle våre spørsmål – og den store spenningen i hvor skal vi reise neste år blir utløst.

Hjertet banker. Pulsen øker. Svett i henda. Klarer jeg å holde mic’en rett? Husker jeg alt nå?

Dette tror jeg er tanker som går gjennom mange av artistenes hoder i kveld, før de slippes ut på scenen. Hvert fall er det sånn jeg tenker noen ganger før jeg går på scenen. Øyeblikkspanikk der jeg ikke husker en eneste strofe tekst, men når jeg vel står der så kommer teksten som perler på en snor. Kamera på – let’s go!

Ah, Eurovision. Det store, fine, morsomme og gærne sirkuset vi alle elsker. Nå står vi ved veis ende for i år. Ingen flere prøver å dekke, ingen flere artister å snakke med, ingen flere kostymer å beundre – eller mislike, alt ettersom.

Det store spørsmålet hvert år er jo: hvem vinner? Og du verden, som vi har spekulert. Vi har synset, vi har sjekket oddsen og vi har lest andres kommentarer. Vi analyserer andres bidrag og deler react to-videoer og elsker det når noen elsker oss! Og oddsen, hva skjedde med den i år? Personlig er jeg ikke så opptatt av oddsen, spesielt ikke før alle land har valgt sitt bidrag. Men i år har vel oddsen vært bittelitt på bærtur? Det syns jeg er moro. Jeg føler noen ganger at oddsen er «fiksert» på noen få land (og dermed kan ødelegge noe av spenningen). Årets Eurovision-årgang er også ganske åpen. Og jeg liker det og, jeg! Vi har jo noen årganger der en favoritt peker seg ut ganske tidlig, og så blir det den. Det er bittelitt kjedelig, om jeg får lov å si det. Jeg liker det mer som nå, hvor alle bidragene er som et kort fra en kortstokk vi bare har kastet opp i lufta – og spenningen på hvilket kort som faller med godisda opp er til å ta å føle på.

Mange sier det blir Sverige igjen. Og, ja det kan skje. Andre sier det blir Albania – og hvor gøy hadde ikke det vært? Andre igjen tipper Frankrike, og det hadde jo vært helt fabelaktig – spesielt siden de ikke har vunnet siden 1977, så det er jo jammen på tide at de får kjenne på seiersrusen igjen. Og, Eurovision i Paris? Det låter helt fint i mine ører. Men, tenk om det blir noen andre som ingen har tenkt på? Latvia? Kan Sveits ta det en gang til? Eller tenk om Storbritannia reiser kjerringa? Nei.. det siste var nok mer en drøm enn noe annet. Hvert fall i år. Men håpet lever for dem alle.

Mine personlige favoritter for kvelden er Frankrike, Nederland, Danmark og Albania. Og så holder jeg en liten knapp på Finland og – jeg er åpen for alt! Måtte den beste låta vinne, happy Eurovision!

Til vi ses igjen, neste år.

Spoten slukkes. Pulsen raser. Salen jubler. Jeg klarte det. Jeg leverte. Jeg gjorde det jeg kunne. Kamera off – let’s go home.