Som vanlig presenterer tidligere GP-kommentator Jostein Pedersen sin «ti på topp» eksklusivt for oss.
Han var NRKs kommentator i tolv år, deretter i fem år for VGTV. Han huskes for sine treffsikre kommentarer og giftige penn, ikke i minst i «krigen» mot svenske bidrag som skapte skandaler år etter år i Sverige. Nå anses han som en stor ressurs og brukes mye internasjonalt. I 2010 ble hans og Kato Hansens bok «Melodi Grand Prix» en bestselger. Han reiser landet rundt med GP-quizer og GP-disco. Finalekvelden er han på jobb i Kulturfabrikken på Sortland.
Hans «ti på topp» er alfabetisk, uten rangering.
AUSTRALIA: Jessica Mauboy: We Got Love
Så godt å høre en sikker og rutinert artist. I hjemlandet har hun hatt hele 16 Top 20-hits, alle mer eller mindre forankret i r’n’b-tradisjonen. I tillegg er hun skuespiller, så hun trenger neppe vindmaskiner eller dyp utringning til Sarons Dal og dalstroka innafor. Stemmen er stødig og har sikker spennvidde. Sangen er tradisjonell listepop og kanskje for tradisjonell – men det er jo sånn vi er, vi sofapoteter en fuktig lørdagskveld i mai foran tv’en.
FRANKRIKE: Madame Monsieur: Mercy
Årets mest kontroversielle tekst – som vi forstår litt av hvis vi vil, om båtflyktninger – i en av årets beste fremførelser til et fengende refreng. At nettopp Frankrike stiller med en slik sang, har vakt oppsikt på kontinentet, også at det er to hvite som synger. Sangen har umiddelbar appell og beviser nok en gang at hverken musikk eller kjærlighet kjenner grenser.
ISRAEL: Netta: Toy
Årets friskeste pust kommer av alle steder fra Israel og hører nok mer hjemme i Tel Avivs syndige klubbliv enn i Jerusalems distingverte historiske strøk. Netta er mer morsom enn rasende i en tematikk som berører #metoo og og jenters kroppspress i en digital tid. Vers som en slags rap og melodiøst refreng sitter bra. Utfordringen blir å gjenskape dette til et heidundrende show som befolker scene og tv-skjerm. Man tror jo det beste om folk, så dette kan godt smake av fugl, eller mat for Mons, eller hva det heter…
KYPROS: Eleni Foureira: Fuego
Albanskfødt popstjerne fra Hellas som vet hva hun gjør. Låten er gresk/svensk som aldri har vært en ulempe i ESC. Kanskje på grunn av det nordiske ståstedet, er sangen en salig blanding av middelhav, arabisk, afrikansk og europeisk der melodien som sådan svever over azurbølgene fremfor å ta preg av én etnisitet. Dette er dyktig pophåndverk, til tider nynner jeg på Aviciis «Wake Me Up» i refrenget. Foureira gjør ingen skam på sangen. Dessuten har hun Balkan med seg. Start voting!
NEDERLAND: Waylon: Outlaw In ‘Em
Riktignok ble Waylon nr.2 i 2014 som en del av duoen The Common Linnets med «Calm After the Storm», men han prøver seg ikke med lettkjøpt kopi av suksessen. Hans favorittartist er Waylon Jennings, derfor heter han Waylon. Dette er helt sant, altså. Jeg vet ikke hvor mange brune puber og slitne, små konsertlokaler det finnes i Europa. Det må være mange millioner. Det er sånn musikk vi hører på. Helg etter helg. År etter år. Temmelig tidløse greier. Men det må være bra. Tøff stemme. Tøff låt. Tøff artist. Waylon er tøff.
NORGE: Alexander :That’s How You Write a Song
Alle mener alt om sangen. Men alle er enige om at Rybak er en formidabel artist som får tv-skjermer fra Hobart (Tasmanias hovedstad), via Vladivostok til Thule til å smelte. Det er hans artisteri og tilstedeværelse som kommer til å redde denne moderne revyvisen stappfull av begreper fra musikkhistorien som har fylt lettvinte refrenger i det siste hundreåret og vel så det. Er det en vellykket flørt, eller undervurdering av publikum? Det vil helst gå bra. Og Vårherre skal vi vite at folk elsker ham.
SVERIGE: Benjamin Ingrosso: Dance You Off
Sverige har med stort hell stilt med svært minimalistiske bidrag med tydelig retro-appell. Så også i år der Ingrosso stiller med en noe som ligner en forkastet Michael Jackson-sang fra «Thriller» og danser alene mot en lysvegg. Helheten er svært sofistikert og «less is more», inntil det går opp for en utgammel popprins at lysveggen er da sannelig identisk med den som var på Sir Lancelot Disco på Ridderhallen i det Herrens år 1981! Altså, retro, dere! Det er ingenting å si på hverken dansing eller synging – det er faktisk vanskelig å gjøre samtidig. Utfordringen er om dette blir for mye av det gode. Det får tiden vise!
TSJEKKIA: Mikolas Josef: Lie to Me
Mikolas fremstår som en post-pubertal Marcus & Martinus – forøvrig en glimrende idé: stjernetrioen Marcus & Martinus & Mikolas med superkonserter på Trixie på Trofors og i Praha, Mikolas sin hjemby. Han kan sine saker med bakgrunn som videoregissør, koreograf og låtskriver. Dessuten er begge foreldrene engelsklærere, og det høres, takk-og-lov. Der Moldova med hell har brukt saksofon som hormonell drivkraft i et par år, bruker han trompeten. Og det har da aldri vært feil å blåse i blanke messingen!
UNGARN: AWS: Viszlát Nyár
Det er alltid plass til sinte unge menn som dæljer løs på trommesettet, spiller gitar som om det ble forbudt i morgen og en karismatisk frontvokalist som synger ut sin vrede. Her er Ants Without Slippers – som AWS er forkortelse for – og sangen som betyr noe sånt som «Farvel sommer». Ikke det at jeg kan nynne refrenget etter én høring, men det er forfriskende ujålete, og energien sitter i lytteren og seeren lenge etterpå. Det er slett ikke det verste på en slik kveld.
ØSTERRIKE: Cesàr Sampson: Nobody but You
Hadde det ikke vært for Sampsons fremførelse og stemme, hadde den vært temmelig kjedelig. Men så er det disse tre magiske minuttene på scene og tv-skjerm. Jeg tror han klarer det og gjør disse oppstablede popklisjéene til sine i løpet av tre minutter. Og at vi husker dem. Stemme, innlevelse og tross alt fengende klisjéer. Blant oss popfantaster er det heller ingen ulempe at han er Pepsis nevø – altså fra Pepsi & Shirley, Whams faste korister. Se der: pophistorie!
Vi på escNorge takker Jostein for nok en gang å ha delt sine meninger med oss. Tvi, tvi i Sortland – og Lisboa – 12. mai.
