Melodifestivalen 2012 er nesten ved veis ende – kun det viktigste står igjen, nemlig å kåre en vinner som skal representere Sverige i Baku. Årets startfelt har dessverre etter min mening vært usedvanlig blekt, og det bærer finalesammensetningen preg av. Sjelden har vel forventningene mine til en MF-finale vært lavere, selv om det er to bidrag – som også er de to store forhåndsfavorittene – som skiller seg positivt ut.
Her kommer min vurdering av de ti finalelåtene i lørdagens startfelt:
David Lindgren – Shout It Out
Først ut i finalen er Dannys In The Club fra i fjor i versjon 2.0. Og det er IKKE en forbedring… Dette er en slitsom og masete låt blottet for gode melodilinjer, og i tillegg blir det fullstendig kræsj mellom låt og artist her. Musikalsangeren David har sikkert en god stemme, men kontrasten mellom hans fartsfylte danseshow og den gammeldagse bankfunksjonær-dressen han har valgt å dra på seg blir bare merkelig – og det sleske smilet hans gir dessverre litt ubehagelige assosiasjoner til tittelfiguren i ‘American Psycho.’ Skivebom…
Thorsten Flinck & Revolutionsorkestern – Jag reser mig igen
Hvem skulle trodd på forhånd at Björn Ranelid ikke kom til å bli finalens mest teatralske? Multikunstneren Thorsten Flinck tok den cabaret-aktige visesangen Jag reser mig igen til Globen mot de fleste odds, og gjorde dermed finalen enda bredere musikalsk sett. Her står mye og faller med Thorstens sceneopptreden – i delfinalen i Växjö var han strålende og intens, men i Andra chansen kom han feil inn, rotet med teksten og virket generelt sett utilpass. Mye tyder på at han ikke helt takler all viraken rundt sin MF-deltakelse, og det kommer neppe til å bedre seg når presset blir mye, mye større i Globen. Og da spørs det om godeste Thorsten blir mer enn enda en raritet blant så mange andre i finalen…
Dead by April – Mystery
Gutta i Dead by April leverer finalens hardeste innslag, men byr overraskende nok samtidig på en fin, iørefallende melodi midt oppi alle effektene. Litt ‘Linkin Park møter Backstreet Boys’ over dette, selv om jeg gjerne kunne unnvært den grusomme growlingen underveis i låten. Men det er trøkk og fremdrift i dette velproduserte bidraget, og vokalisten synger stødig og godt. Så alt i alt er Mystery en positiv opplevelse, selv for en selverklært «rockeskeptiker.»
Lisa Miskovsky – Why Start A Fire
Svenskene har tydeligvis en forkjærlighet for blonde jenter som synger langsomme låter med en stor gitar på magen. Denne kombinasjonen sendte Anna Bergendahl til topps for to år siden, og Lisa Miskovsky til finalen i år. Forhåpentligvis stopper likheten der, for hvis dette blir Sveriges ESC-bidrag i år er det bare å slukke lyset og ønske ‘söta bror’ god bedring… Lisa er utvilsomt en dyktig artist, men denne låten er en flat, uinspirert og pregløs murstein av begredelige dimensjoner. Synd å si med norske låtskrivere, men Why Start A Fire egner seg best som sovemiddel i Nattønsket, ikke som stemmesanker i Eurovision Song Contest…
Top Cats – Baby Doll
Rockabilly-sjangeren er representert i Globen for andre år på rad, og Top Cats slo ut tøff motstand i Andra chansen for å komme seg hit. Baby Doll er en glad, trallvennlig låt som får go’foten til å gå, men vokalist Jons litt knotete Värmlands-engelsk-uttale gjør til tider teksten litt vanskelig å forstå. Sjarme og godt humør rekker et stykke på veien, men når alt kommer til alt er dette bidraget en lettvekter som neppe blir mer enn en parentes i lørdagens finale.
Loreen – Euphoria
Årets kanskje mest hypede fan-favoritt lever opp til forventningene – i hvert fall langt på vei. Loreen har en fjellstø stemme og leverer startfeltets sannsynligvis mest kunstneriske og vakre sceneshow som bidrar til å løfte låten et ekstra hakk. Refrenget på Euphoria er av god, gammel G:son-standard og sitter spikret i øret, men versene blir dessverre litt bleke og anonyme i forhold – og det er litt vanskelig å forstå hva Loreen synger til tider. Men bidraget som helhet er særegent og tiltalende, og kommer utvilsomt til å bli en tøff utfordrer i kampen om seieren.
Ulrik Munther – Soldiers
Dette er en låt jeg er 100% overbevist om gikk videre på grunn av artisten og alle hans trofaste tenåringsfans. Soldiers er en standard gitarbasert midtempo poprock-låt som ikke utmerker seg på noen som helst måte. Ulrik, derimot, har – i tillegg til stor popularitet blant ungjentene – en sterk tilstedeværelse på scenen og en flott stemme, sin unge alder til tross. Han alene redder nesten i land ett ekstra øye på terningen. Men bare nesten…
Björn Ranelid feat. Sara Li – Mirakel
Finalens mest ‘udda’ innslag er utvilsomt denne hybrid-låten som består av ett stk. solbrun kjendisforfatter som deklamerer tekstrader avbrutt av et dance-refreng som kunne gått rett inn på et hvilket som helst E-Type-album fra sent nittitall. Den musikalske kvaliteten ved Mirakel er kanskje ikke nevneverdig stor, men bidraget scorer skyhøyt på underholdningsverdien. Tenk dere en Dag Solstad med selvtilliten til Petter Stordalen forsøke noe liknende i Norge…?
Molly Sandén – Why Am I Crying
Finalens ballade-alibi blir av flere trukket frem som ‘årets Empty Room‘, men i motsetning til Sanna Nielsens praktfulle bidrag fra 2008 mangler Why Am I Crying et refreng som virkelig fester seg i øret. Molly synger imidlertid glimrende og lever seg ordentlig inn i teksten, som får en ekstra dimensjon når vi vet at den er basert på virkelige erfaringer fra bruddet med Eric Saade. Et godt forsøk fra en artist som har modnet voldsomt fra sist gang hun var med for tre år siden, men noen riktig innertier blir dette allikevel ikke.
Danny Saucedo – Amazing
‘Flickfavoriten’ Danny smeller til med fengende arenapop á la Swedish House Mafia ispedd litt dubstep og Coldplay-‘wåuh-wååuh’-vibber. Kledd i hvit «romdrakt» med selvlysende LED-striper byr han dessuten på finalens mest spektakulære sceneshow som gir en ekstra dimensjon til bidraget. Amazing er en helstøpt, melodiøs og medrivende party-låt som har utmerkede sjanser til å hente seieren hjem i Globen. Men da bør Danny helst legge igjen nervene i garderoben så han får stemmebåndene under kontroll…
Som en som trofast har fulgt Melodifestivalen helt siden 1991 kan jeg trygt si at dette er et av de svakeste finalefeltene jeg kan huske å ha opplevd, og definitivt det dårligste siden delfinalene ble innført i 2002. Årets ti finalelåter scorer et snitt på 3,4 – hvilket vil si en dramatisk nedgang fra fjorårets startfelt, der snittet var hele 4,2. Det trenger allikevel ikke å ha så mye å si dersom svenskene velger riktig låt, altså Danny eller Loreen (eller til nød Molly) – men gjør de ikke det, tror jeg ‘söta bror’ skal slite med å kvalifisere seg videre fra semifinalen i Baku, og langt mindre gjøre det godt i finalen.
Mange spennende artistnavn og gode sceneopptredener til tross, det er ikke mange av årets låter jeg vil ta med meg videre. Den eneste trøsten jeg har, er at etter et tilsvarende svakt år i 2010 kom et virkelig knallår i 2011, som også gav oss den mest suksessfulle MF-vinneren på tolv år. Så det er bare å håpe at vi er inne i en trend med annethvert godt og dårlig år i Melodifestivalen, og at årgang 2013 vil by på atskillig sterkere og mer iørefallende melodier enn vi har vært vitne til i år.
Enig eller uenig i vurderingene? Kommenter gjerne nedenfor, og gi dine egne terningkast til årets svenske finalelåter her.
Foto: SVT
