Siste økt av tirsdagens prøver ble en evig løping fram og tilbake mellom arenaen, pressekonferansene og arbeidsplassen min, og sistnevnte ble besøkt minst… Når jeg skal ha med meg det meste som skjer er det rett og slett ikke tid til å skrive… Så her, ørbittelitt forsinket, kommer endelig rapporten fra Hviterussland og Portugal sine prøver! 

Hviterussiske Litesound var en av favorittene mine med sin herlige rocka «We Are the Heroes», helt til de gjorde den om til en popsuppe av dimensjoner. Men jeg er ganske lettkjøpt når jeg får musikk servert live, og fra salen er dette slett ikke verst. Det er dansbart, de synger bra og showet deres er til tider dødskult! På et tidspunkt (se over) svever gitaristene tilsynelatende i vektløs tilstand!! På pressekonferansen fikk de spørsmål om hvordan de gjør det, og da sa de at «on stage there’s no gravity, you know»…

Ellers fikk de spørsmål om sammensetningen av bandet; de har en italiener og en russer med seg. Og de synes det er artig å konkurrere mot sine hjemland i Eurovision Song Contest, og håper selvfølgelig at deres landsmenn vil stemme på Hviterussland! 

Flere av bandmedlemmene rangeres av fansen høyt opp på listen over årets kjekkeste mannlige deltagere, og undertegnede må bare si seg enig…selv om dette ikke er det beste bildet av ham…

Portugal er en dark horse i årets konkurranse. Mange synes den er veldig vakker mens de hører den, men sier den er veldig lettglemt. Altså; i det øyeblikket den er slutt er den vekk fra hukommelsen. Og det er jo litt dumt for en sang, sånn generelt. Men i Eurovision Song Contest ville det ikke gjort noe hvis folk kunne stemt underveis i sendingen, for da ville nok mange stemt på nettopp denne. Nå må man jo vente med å stemme til alle bidragene er fremført, og stiller jo saken seg noe annerledes. Men jeg tror fortsatt at denne har muligheten til å ta seg til finale, og med en god trekning kan vi få et godt resultat for Portugal i år. 

Portugal har i tillegg, mest sannsynlig, årets mest særpregede bakgrunn, nemlig en utrolig vakker gjengivelse av Lisboa. I arenaen gikk det et samstemt sukk gjennom mengden da vi så den første gang. På skjermen kommer den dessverre bare delvis til sin rett, men sånn er det jo bare; det er ikke mulig å få plass til hele bakgrunnen i tv-ruta på samme måte som i salen. Ukraina i fjor er vel det beste eksemplet på det. 

Utover bakgrunnen er det ikke mye originalt ved Portugals fremføring. Den ligner veldig på Vania Fernandes’ presentasjon av «Senhora do Mar», med vandrende korister som først holder seg bak på scenen og så kommer opp bak en relativt stillestående vokalist. 

I tillegg fikk vi se et lite glimt av selve semifinale- og (kanskje) finalekjolen; en lang glitrende sak i sølv!