Hun var den aller første vinneren av Eurovision Song Contest tilbake i 1956, har gitt ut plater siden tidlig på førtitallet og har de siste årene opplevd litt av en renessanse i sangkarrieren, til tross for at hun nærmer seg de 90. Vi snakker selvfølgelig om den lille damen som etter hvert er blitt fast æresgjest i alle ESC-finaler: Sveitsiske Lys Assia.

En dames alder skal aldri diskuteres, heter det, men i Lys Assias tilfelle må det i alle fall nevnes at oppslagsverk og nettsider opererer med to ulike årstall for når hun ble født. Datoen er den samme – 3. mars – men om det skjedde i 1924 eller 1926 strides de lærde, og damens egen nettside sier (klokelig nok?) ingenting om saken. Stedet var i alle fall byen Rupperswil i Aargau-kantonen i det nordlige Sveits, der lille Rosa Mina Schärer, som hun egentlig heter, vokste opp som den yngste av i alt 12 søsken.

Som liten jente var det å bli danserinne den store drømmen til Rosa, og da familien hennes flyttet til Zürich fikk hun muligheten til å ta ballett-timer. Senere var hun elev på både musikkonservatoriet og kunstakademiet i byen. Hun debuterte som danser i Zürichs Corso-palass da hun var 16 år gammel, og ble deretter tatt opp som medlem i den kjente Riva-balletten. På denne tiden tok hun også scenenavnet hun senere er blitt kjent under – Lys Assia.

Under 2. verdenskrig underholdt Riva-balletten blant annet franske tropper for å holde kampmoralen oppe, og da måtte også medlemmene synge i tillegg til å danse. Det var ved en slik anledning i Nice at Lys Assia opptrådte offentlig som sangerinne for første gang, noe som ble svært godt mottatt av publikum. Da plateselskapet His Master’s Voice på samme tid søkte etter nye talenter falt valget på unge Lys, og i 1942 fikk hun sin første platekontrakt.

Lys la nå dansen til side og konsentrerte seg om sangkarrieren, men den skjøt ikke virkelig fart før etter at krigen var over. Da var Lys på sin første utenlandsturné, og i Paris fikk hun sjansen til å steppe inn i et show for den berømte sangerinnen Josephine Baker, som var blitt syk. Opptredenen ble en stor suksess og førte til at Lys fikk fast kontrakt med showet. Men det virkelig store gjennombruddet hennes kom ikke før i 1950, da Lys Assia gjorde sangen O mein Papa til allemannseie.

O mein Papa var hentet fra den komiske operaen Feuerwerk, skrevet av Paul Burkhardt tilbake i 1939. Men det var Lys’ innspilling elleve år senere som virkelig gjorde sangen kjent, og den ble senere spilt inn på nytt av blant andre Lilli Palmer. Eddie Fisher gjorde dessuten en engelsk utgave som lå åtte uker på listetoppen i USA. Her synger Lys sin versjon i et TV-show fra tidlig på 70-tallet:

I årene som fulgte etablerte Lys Assia seg som en av Sveits’ fremste sangerinner, med flere plateutgivelser som solgte til gull og diverse turneer, både i hjemlandet og ute i den store verden. Hun opptrådte for blant andre dronning Elizabeth II av Storbritannia, kong Farukh av Egypt og Argentinas Eva Peron, og spilte på så forskjellige scener som Tivoli i København, Olympia i Paris, Plaza i New York og Tropicana-klubben på Cuba. I dette tidsrommet rakk Lys også å debutere som skuespillerinne, og hun medvirket i alt i elleve filmer, både i Tyskland og Italia.

Da EBU så i 1956 etablerte den årlige Grand Prix Concours de l’Eurovision, eller Eurovision Song Contest, som er navnet vi nå kjenner konkurransen under, var Lys Assia selvskreven som Sveits’ representant på hjemmebane (og dessuten stilte hun også opp i den nasjonale finalen i Tyskland). Dette første året deltok bare syv land, og hvert land fikk dermed stille med to bidrag hver. Mens de fleste andre land bortsett fra Luxembourg hadde hver sin artist til hver sin låt fremførte Lys begge de sveitsiske sangene – den tyskspråklige Das alte Karussell og den franskspråklige Refrain.

Avstemningen dette første året var hemmelig, og ingen resultatliste ble offentliggjort bortsett fra vinneren. To dommere fra hvert deltakerland skulle avgi sine stemmer, men fordi dommerne fra Luxembourg ikke nådde frem til Teatro Kursaal i Lugano i tide, fikk de sveitsiske dommerne tillatelse til å stemme på deres vegne (!). Da var det kanskje ingen overraskelse at Sveits og Lys Assia gikk helt til topps, selv om den chanson-inspirerte Refrain viste seg å bli en populær vinner i ettertid.

Seieren i den første ESC-finalen ga mersmak for Lys Assia, som stilte opp som Sveits’ representant også i 1957 og 1958 – men da kun med ett bidrag hvert år. I 1957 fremførte hun balladen L’enfant que j’etais, men endte da bare på delt 8. plass av i alt ti bidrag. Atskillig større suksess ble det i 1958, da Lys sang den livlige Giorgio til en 2. plass, knepent slått av Frankrikes André Claveau med bare tre poeng.

Med andreplassen i 1958 ble Lys Assia første medlem i en eksklusiv gruppe av artister som har både en 1. og 2. plass i Eurovision Song Contest. Senere har ytterligere fire artister oppnådd samme ære, deriblant svorske Elisabeth Andreassen, og kun Johnny Logan har gjort det bedre med sine to seire. Giorgio ble for øvrig fremført hovedsakelig på italiensk, noe som også gjorde Lys til den første artisten som har sunget tre forskjellige sanger på tre ulike språk i Eurovision – en bedrift som kun gruppen Peter, Sue and Marc (også de for Sveits) har gjentatt og til og med forbedret, da de har sunget på fire ulike språk.

Den suksessfulle sangkarrieren til Lys Assia fortsatte et godt stykke inn på 1960-tallet, med flere gullplater og utsolgte turneer både hjemme og ute. Men etter å ha giftet seg med den danske hotellkongen Oskar Pedersen i 1963 trakk Lys seg etter hvert tilbake fra artistlivet, samtidig som nye artister og nye musikkstiler begynte å dominere salgslistene. Dette var for øvrig Lys’ andre ekteskap, etter at hennes første mann Henry Kunz, som Lys fikk datteren Maja med, døde av en hjertelidelse i 1957.

I 1972 forsøkte Lys seg på et lite comeback, men det begrenset seg til enkeltopptredener på TV og noen konserter. Etter dette forsvant Lys Assia fra rampelyset i flere tiår, og valgte i stedet å engasjere seg i ektemannens hotelldrift i Europa, Japan og Sør-Amerika. Sammen med Oskar reiste Lys mye rundt og besøkte de ulike hotellene og levde et privilegert og komfortabelt liv. Hun fikk også gode muligheter til å praktisere flere av de åtte språkene (!) hun snakker flytende. Men midt på 1990-tallet ble hun så rammet av to dramatiske hendelser som kom til å snu livet hennes på hodet.

I 1995 omkom nemlig Oskar Pedersen i en bilulykke der Lys selv ble hardt skadet, og året etter gikk hun gjennom en alvorlig hjerteoperasjon. Disse opplevelsene forandret Lys stort, i følge henne selv, og gjorde henne mer åpen, spontan og tilgjengelig. I tillegg ga det henne tilbake lysten til å synge og opptre for et publikum, noe hun blant annet viste da hun var æresgjest under den nasjonale ESC-utvelgelsen i Tyskland i 1997.

Etter noen år med små opptredener her og der bestemte så Lys seg for å gjøre stort comeback i underholdningsbransjen, og i 2002 spilte hun konserter for fulle hus i Hamburg og Bremen i en alder av snart 80 år. Året etter ga hun ut sin første plate på nesten 35 år, Sehnsucht nach dir, som inneholdt både gamle klassikere som O mein Papa i tillegg til nye låter. Lys Assias 2000-talls-sound inneholdt melodiske elementer fra glansdagene på 50-og 60-tallet, men nå i en mer oppdatert ‘euroschlager-stil’, som i ferielåten Mykonos.

Flere CD-utgivelser kom i tiden som fulgte, både singler og album, og selv om kjernepublikummet til Lys nok var godt oppe i årene, lot også mange i den yngre garde seg imponere av hvor godt stemmen hennes holdt seg. Hun var heller ikke redd for å synge om seg selv, sitt eget liv og gledene og sorgene hun hadde opplevd, slik som i balladen Refrain des Lebens fra 2009.

Samtidig som platekarrieren hennes ble gjenopplivet vendte Lys Assia i stadig større grad tilbake til Eurovision Song Contest, som bejublet og høyt respektert æresgjest både ved nasjonale og internasjonale finaler. Blant annet åpnet hun avstemningen i en av semifinalene i Beograd i 2008, og i 2009 overrakte hun seierstrofeet til vår egen Alexander Rybak under finalen i Moskva (og fikk en skikkelig go’klem på kjøpet).

Tanken om å gjøre comeback som artist i ESC var noe Lys hadde ymtet frempå med ved flere anledninger, men under den sveitsiske utvelgelsen høsten 2011 gjorde hun så alvor av planene. Med den klassiske balladen C’etait ma vie, skrevet av schlagerveteranen Ralph Siegel og med tekst av Jean Paul Cara, fikk hun wildcard til finalen og gikk ut med startnummer tretten av i alt 14 deltakere.

En solid opptreden til tross, tilbakemeldingen fra dommerpanelet var variabel, og da publikumsstemmene var talt opp, ble det til slutt bare en 8. plass for Lys og C’etait ma vie. Det var nok ikke det resultatet hun hadde håpet på, og i ettertid gikk hun også ut og kritiserte dommerne fordi hun mente de hadde ydmyket henne i offentlighet og behandlet henne uforskammet.

«Slike lømler bør ikke sitte i en jury,» uttalte Lys til mediene, og siktet blant annet til at en av dommerne hadde tiltalt henne med den familiære frasen ‘du’ i stedet for høflighetsformen ‘Sie.’ Og slikt gjør man jo ikke ustraffet mot en vaskeekte diva…

Uavhengig av ESC-resultater holder i alle fall Lys Assia fremdeles på for fullt, både som artist og offentlighetsperson. Hun holder konserter og stiller opp på ulike arrangementer, både innen musikkbransjen og for veldedige formål som UNICEF og forskjellige dyrevernorganisasjoner. Med en karriere som nå strekker seg over 70 år, fordelt på to perioder, har hun opparbeidet seg en status som få andre kan matche, og hun nyter stadig stor popularitet på kontinentet.

Hva fremtiden vil bringe for denne levende legenden gjenstår å se, men sjansene er nok store for at vi fortsatt får oppleve henne som æresgjest, smilende og vinkende til publikum, under et eller annet ESC-arrangement om ikke så lenge.

Kilder: lys-assia.de, schulla.com, All Music Guide (Dave Thompson), Wikipedia, The Official History of the Eurovision Song Contest (John Kennedy O’Connor).

Foto: eurovision.blog.ndr.de, hsc2011.eu, ecgermany.de, radioscreamer.com, covergalerie.org, abcrecords.ch, eurowizja.org, Ennio Leanza/dpa.