Det er sjeldent man finner favoritter som Italias Fransecso Gabbani foran en ESC-finale. Som regel vinner slike «brainstormere» klart – men ikke i år.

Gjennom seksti år av konkurransen er forhåndstips nesten umulig å sammenligne, samme om det gjelder fra presse, fans eller bettingselskaper. I løpet av nyere tid, la oss si de siste tjue årene, er det imidlertid naturlig å sammenligne Italias favorittstatus i år med tre andre storfavoritter:

Britenes «Love Shine a Light» i 1997, Loreen i 2012 – og vår egen Alexander i 2009. Alle tre milevis foran konkurrentene på alle slags forhåndstips, og alle tre vant. Men ikke Fransesco.

Så, hva hendte?

La oss se på selve låten først. Studerer vi bidragene foran, finner vi blant annet Belgia og Moldova: To låter som fint spikres in i nettopp 2017 og som begge har fått godt av spilletid på streaminglister og iTunes i etterkant. Og selvfølgelig vinneren, Portugal, som er så særpregen at den knapt kan settes i noe bås.

Med andre ord, enten-eller. Og av det er nærtagende å plassere «Occidentali’s karma» midt mellom: En gjennomført og usedvanlig god poplåt, men kanskje verken uten det verken særpregede originale eller å være representativ for dagens listepop?

Etter seieren i Italias stolte og hjemlige Sanremo, steg låten rett til topps på hva det var og er av lister på halvsko-halvøya –og også i deler av Sveits og Østerrike. Men i motsetning til «Fairytale» og «Euphoria» (og faktisk også Lenas «Satellite» fra 2010), nådde den aldri opp på verken europeiske lister eller streaming-oversikter i forkant.

Det kunne ha vært et forvarsel om at favoritten kanskje ikke var så stor som hva forhåndslistene ga uttrykk for.

Det finnes også en annen musikalsk forskjell her, som noen få har bemerket på forum og fansider: Studioversjonen, som absolutt gjorde sitt til at favoritt-stempelet tok av, er markant forskjellig fra versjonen vi hørte fra Kiev. Kanskje ikke i selve låten, selv om tretti sekunder er kuttet fra musikkvideo og singel. I motsetning til Il Volos bidrag fra 2015, fungerte denne kortversjonen helt utmerket – slik at spilletiden trolig neppe spilte noen rolle.

Men RAI og Fransesco gjorde nok en tabbe ved å presentere Sanremo-versjonen i finalen i Eurovision. Denne går nemlig en liten ters under studioversjonen, og etter å ha hørt både video og låt i flere uker foran konkurransen: Slikt legger man både ubevisst og bevisst merke til.

Musikkfaglig er en «ters» tre toner. Det betyr at hva Fransesco fremførte i Kiev, ble fremført i en helt annen dur og betydelig lavere stemme- og toneleie enn hva oss fleste hadde bedømt låten ut fra på forhånd.

Tre små toner kan virke bokstavelig talt virke nettopp små, men enhver musiker og produsent som har forsøkt å endre en låt både dypere og lavere – vet utmerket at det finnes et magisk middelpunkt: Akkurat der sitter det!

For å ta en sammenligning til vårt eget bidrag: Ville «Grab the Moment» ha funket med en dypere brummelum-stemme, eller noe lysere boyband-tenor? Neppe.

En ørliten detalj i studio og valg, og en stor detalj i hva vi hørte og så fra Kiev.

Punkt to: Opptredenen.

I fra en frisk og herlig opptreden både hjemlig i Sanremo og på innspilling, var det tydelig at noe ikke stemte fra scenen i Kiev. Fransesco hørtes sliten og anspent ut, nådde aldri gjennom kamera – og flere bloggere påpeker også på at kameraføringen slett ikke var til verken landets eller låtens fordel.

I tillegg var den av få låter gjennom sendingen, som bar preg av dårlig lydmiks fra produsentenes side. Her var det litt for mye vokal, og litt for lite musikk. Trøkket fra både Sanremo og studio ble rett og slett borte.

Slikt er ikke bare arrangørenes feil, men også delegasjonen og artisten selv som flere ganger gjennom prøvene får anledning til å komme med innspill og ønsker gjennom prøvene.

Tre: Gorillaen

Malplassert? Hysterisk? Komisk? Men leter man gjennom kommentarer på både blogger, kommentarfelter og YouTube – er slett ikke dette noe distraksjon fra verken låt eller fremføring. Samme hva man gjennom kommentato boksene til Baku, Madrid eller Sydney: Det symbolske med gorilla, grafikk og bakgrunn kan neppe ta skylden for manglende poeng.

Startummer? Mulig, men ikke helt relevant. Portugal startet kun to numre senere. Men det skal sies, at foruten Moldova – kom de sterkeste konkurrentene bakfra. Og akkurat det er aldri en fordel.

Språk? Selvfølgelig, men den diskusjonen blir på en måte irrelevant med Portugal som vinner.

Nabostemmer? Nei. Og som motargument igjen, Portugal … (og våre egne nabolands «flotte» – les minimale – poeng til JOWST …)!

Under avstemningen ble Italia nummer sju blant juryene og seks fra TV-seerne, med en sjetteplass som endelig resultat.

Når man ser også at det eneste lille argumentet mot bidraget på forhånd, var at det kanskje behøvde et par gjennomlyttinger før man følte at man virkelig hadde en innertier (eller i denne sammenheng, en inntertolver) – kan man lande på følgende oppsummering på hvorfor ting kanskje gikk som det gikk:

* Nettopp en låt som vokser, men som man kanskje må høre et par ganger?

* Et bidrag der et voksende publikum blant de yngre seerne kanskje ikke fant relevant.

* Feil valg av både fremføring og «versjon» i Kiev.

Og

* En liten håndfull og til dels sterkere konkurrenter, som i løpet av finale uken virkelig overrasket