Etter at Eimar Quinn vant Irland sin fjerde seier på 5 år satte vi for hittil siste gang ferden mot Dublin og for tredje gang var det The Point Theatre som var åstedet for vår så kjære konkurranse i 1997.

Nytt av året var at det for første gang ble åpnet for telefonavstemming. Det var de fem landene Storbritannia, Sverige, Østerrike, Sveits og Tyskland som var først ute på dette området. Også nytt av årets var det rulleringssystemet man måtte ta i bruk da det var altfor mange land som ville være med. Det var plasseringen de foregående årene som avgjorde om man måtte ta ett års pause.  Belgia, Romania, Finland og Slovakia var det som ble rammet av dette første gangen det ble benyttet.   

Vinnerlåten «Love Shine A Light» ble en stor hit og Katrina & The Waves fikk hele 70 poeng mer er den irske låten som kom på andre plass. Og dette er også siste gang Europa’s fremste pop-land har gjort det veldig bra i denne konkurransen.

Andre låter og artister som gjorde seg bemerket var den russiske superstjernen Alla Pugacheva og hun var som tittelen på låten sin en skikkelig «Primadonna». Hun hadde åpenbart såpass stor tro på seier at hun forlangte å bli kjørt rundt i en limousin. De stakkars koristene hennes måtte pent ta til takke med å kjøre delegasjonsbussen. En buss jeg forresten fikk sitte på med på vei til finalen. Og det å sitte på en buss med politibiler med sirener og blålys på og gater som ble sperret er en opplevelse det også. Vi skal heller ikke glemme islandske Paul Oscar. For låten han sang «Minn Hinsti Dans» fikk bare 18 poeng, men hele 16 av dem kom fra tre av de landene som hadde telefonavstemming. Og dette ble brukt som ett argument for å påby alle deltager-land å gå over til telefonavstemming.

Årets sisteplass ble delt mellom to land fra hver sin ende av Europa. Fra nord var det norske Tor Endresen som ikke klarte å overbevise noen juryer om at hans hyllest til «San Fransisco» var verdt noen stemmer. En liten detalj jeg kan røpe er at på den første prøven hadde også de koristene som «bare» sang også fargerike skjorter, men det ble vistnok litt for mye farger så de valgte å stille i svart på TV-sendingen.

Tor sin karriere tok ikke veldig stor skade av denne nedturen i Dublin, så jeg tror vi heller snakker litt om portugisiske Celia Lawson som også kom på den sure sisteplassen. «Antes Do Adeus» handler om det som skjer for du sier farvel til din kjære og det følte åpenbart ikke noen juryer var av stor interesse. Celia hadde med seg 4 mannlige korister som skulle knipse i takt i deler av låten. De hadde de ikke øvd på når de øvde på scenen for første gang. Det var særdeles usynkront og jeg har en følelse at de ble sendt på hotellrommet etter den øvelsen med beskjed om å øver på synkronitet. Selve låten er litt treig seigsuppe og klarer aldri å ta helt av. Og med mørkt scenebilde og artister i mørke klær blir dette vel dystert.

Celia som ble født i 1974 hadde en fortid som sanger i et heavy-metal-band, men gikk senere over til pop og også jazz. Foruten sitt debut-album fra 1997 har hun gitt ut 2 album etter det. Da har hun hatt artistnavnet IRA. Dog, er nettsidene både til Celia og IRA fra 2006 og det virker ikke som om det er mye oppdatert siden da.

Man får håpe at hun fortsatt driver med musikk, hun er på Facebook, men ikke spesielt aktiv der heller. Og triste pop-ballader har sjelden en sjanse i Eurovision kan vi slå fast. Men, det sies at mange mener at dette er en av de låtene som fikk null poeng som fortjente det minst. Så spørs det om man er enig i det da.