Vi slapp neglebiting da Norge ble ropt opp først, mens vårt Adressepanel slikker sine sår etter at Belgia også ble finaleklare!

Endelig, etter lenger venting enn noen gang i Eurovision-historien var vår elskede konkurranse tilbake i TV-ruta! Og når vi i tillegg fikk 3500 entusiastiske nederlendere i salen så var nok ikke jeg den eneste som hadde en liten klump i halsen da første semifinale dro i gang. Det var rett og slett gåsehud her i sofaen.

Mulig jeg så det hele med litt sjåvinistiske øyne, men det virket som TIX var over alt. Men at vi fikk se han klappe for Roxen og ikke for Efendi var vel en ørliten skivebom hr. eller fru produsent?! Du har tydeligvis tilbragt de siste dagene i intens forberedelse i Ahoy Arena og ikke fått med deg det «alle» Eurovision-fans snakker om, EfenTix! Jeg satte derfor mitt håp til Nikkie, men hen var også taus om det. Men nå når begge er i finalen kan jo det rettes opp!

Showet Nederland serverte oss var førsteklasses, og akkurat det Europa trengte etter de verste 15-16 månedene kloden har opplevd ihvertfall i min levetid. Bare det å høre publikumsjubelen var så utrolig deilig og et bud om at vi går mot bedre tider, selv om også denne festivalsommeren går åt skogen. Og at det er Eurovision Song Contest som er det første internasjonale kulturarrangementet etter at pandemien traff oss er noe å være stolt over.

Jeg synes også at artistene fortjener en rungende applaus for det de leverte. Det var nerver ute og gikk og for noen skinte det mer igjennom enn for andre. Men vi fikk uansett et variert show med mange ytterpunkter. Det var et lurt trekk å ha Litauen og The Roop først, et humørfylt nummer som fikk oss i gang.

Og jeg må si at Vasil fra Nord-Makedonia faktisk rørte meg. Å se den lille mannen med den store stemmen og det blide åsynet framføre låten sin helt alene på den store scenen ga meg en liten tåre i øyekroken selv om låten ikke er i min gate. Men å se den gleden Vasil viste over endelig å stå på Eurovision-scenen er noe jeg vil ha med meg fra denne kvelden.

Dernest var det så godt å se Belgia og Hooverphonic. Et skikkelig band, skikkelige musikanter, med en lavmælt framføring som det oste klasse over. Jeg er en av mange som synes at Adressepanelet var rett og slett stygge med de, og det at de er i finalen er ikke annet enn et skikkelig lyskespark fra Europa og Australia til de åtte som i en ren slakterus maltrakterte en stilig og sofistikert låt. En låt som vi trenger i en Eurovision-finale.

Og kjære Andreas, da vi også fikk se deg på Eurovision-scenen tror jeg få øyne her i Norge var tørre. Du viste fram din svakhet for å bygge opp under budskapet om at din svakhet istedet kan være din største styrke. At du får framføre Fallen Angel minst to ganger til (juryprøve og finale) på Eurovision-scenen er ikke mer enn du fortjener. Og at du får bruke Eurovision-scenen til å fremme et så viktig budskap er rett og slett rørende. Dessuten, det at du ble ropt opp først tror jeg berget både negler og hjerte til flere av dine fans!

Hva skal jeg si ellers? Jo, en viss Skywalker ringte og ville ha Kroatia til å levere tilbake Star Warskostymene de har rappet. Noe som bør være mulig rimelig kjapt etter at de nå må pakke sammen og reise hjem. Og så kunne jeg ikke føle annet enn godhet for stakkars Montaigne som ikke fikk komme til Rotterdam. Låten er ikke blant mine favoritter, men det er bare trist at hun ikke fikk oppleve å stå på scenen i Rotterdam og føle Eurovision-atmosfæren på kroppen. Kom tilbake Montaigne, vi vil se deg på på vår kjære scene i nær framtid!

Pauseinnslaget The Power of Water med vokalist Davina Michele må også nevnes. WOW, for et magisk show! Det bragte tankene tilbake til ekstravagansen Moskva ga oss i 2009, men uten at det føltes ekstravagant. Og Davina er en artist jeg mer enn gjerne ser som deltaker for Nederland ved en senere anledning.

Duncan Laurence sin oppriktige glede over å få en global Platinaplate for Arcade var også et stort øyeblikk. Det samme er det å la tidligere vinnere se igjen sine triumfer og fortelle om hvordan det endret livene og karrierene deres. Det er jordnært, og det er en fin måte å ta vare på Eurovision-historien.

Og nå gleder vi oss til å se TIX i finalen på lørdag!