Årets finale var rett og slett en fengslende affære, og det ble til slutt Italia som trakk det lengste strået og stakk av med seieren for tredje gang. Gjengen som vant så ut som de var sultne på seier, noe som seg hør og bør når forrige seier var i 1990.

Elena Tsagrinou startet showet med å erkjenne at hun hadde gitt hjertet sitt til djevelen, i en melodi sterkt inspirert av Lady Gaga. Å gi hjertet sitt til djevelen viste seg å bli så hett at hun sto på scenen i en kjole sydd av stoff med kveldens desidert høyeste meterpris. Kjolen hadde en prislapp på førti tusen euro, og det var ikke stort mer enn en meter stoff som skulle til. I og med at scenen endte opp med å stå i brann var det kanskje greit at kjolen ikke dekte mer. Ellers kunne det blitt veldig varmt.

Å ha små kjoler viste seg å være populært blant bidragene. Hele åtte bidrag hadde små kjoler, og halvparten av kjolene var sølvfarget.

Eden Alene fra Israel ble så varm mot slutten av opptredenen at hun kastet jakken og avslørte en body sydd av avklipte fletter. Hun sang for øvrig flettene av de fleste ved å sette den høyeste tonen hørt på Eurovision-scenen noen gang, en trestrøken H. Fint? Diskuterbart. Imponerende? Utvilsomt.

Manizha tok igjen for de små kjolene, og stilte med kveldens aller største. Rett og slett et lappeteppe det var vanskelig å manøvrere seg i. Ikledd en kjeledress hoppet hun like godt ut av kjolen, klar for å kjempe for kvinners rettigheter i Russland. Fantastisk budskap, middels minus låt.

Blant årets stemmeoverraskelser finner vi kveldens sisteplass. Sisteplassen gikk til den glidelåsskjortekledde briten James Newman. Med 0 stemmer fra juryene og 0 stemmer fra publikum ender man ikke overraskende på bunn. Heldigvis tok Newman det tilsynelatende fint, han lo og tok seg en drink. Han har i allefall en reinspikka partylåt han kan få opp humøret med igjen.

En av de andre stemmeoverraskelsene var da Maltas Destiny fikk sine stemmer. Hun har lenge vært en av storfavorittene til å stikke av med seieren, og etter å ha sanket hele 208 poeng fra juryene så det lovende ut. Hun ble imidlertid sjokkert av å høre at hun ikke hadde fått mer enn 47 publikumsstemmer. Man kunne tydelig se hun ble skuffet, men man så også at hun bedyret at «it’s okay». Det kan jo ikke være enkelt å være 18 år og ha et enormt press etter å ha vunnet junior-Eurovision og å ha et stort favorittstempel to år på rad. Da er det faktisk helt okay at det ikke er okay.

Undertegnedes største stemmeoverraskelse var plasseringen til San Marino. San Marino var spådd å få sin beste plassering noen sinne, blant annet med å innhente fjernhjelp fra Florida, nemlig rapperen Flo Rida. Juryene skjenket bare 37 poeng i San Marinos retning. Da måtte i det minste seerne ha elsket showet for at seieren skulle være i boks. Både Senhit og Flo Rida var sjokkert etter at de kun fikk 13 av poengene fra publikum, og endte på tjueandreplass. At tyrkiske Serhats «Say Na Na Na» fra 2019 fremdeles står som den sterkeste prestasjonen i San Marinos Eurovision-historie er meg et under. Han endte for øvrig på nittendeplass.

Kveldens lengste tone fikk vi servert fra Moldova. Etter en heseblesende og småsur opptreden satt i alle fall den siste tonen sånn noenlunde. Godt humør og gode dansetrinn sto også på menyen. Natalia ble faktisk så engasjert i dansingen at mikrofonen deiset i gulvet underveis.

Underveis i sendingen ble vi også dratt med på en ukrainsk syrefest med Go_A i regien. En hybrid av techno og ukrainske folketoner ble gaulet ut i Ahoy arena. Syrefesten slo an blant folket, og Ukraina endte på en femteplass totalt. Syre til folket!

Franske Barbara Pravi viste oss hvor lite som skal til for å gjøre det godt i Eurovision. Et enkelt sort kostyme, fransk tekst og en lyskaster er jaggu nok til å kapre en andreplass. Pravi skrev også vinnerlåten til årets juniorutgave av sangkonkurransen. Voilà, voilà, voilà!

Island fikk vist at man ikke engang trenger å være på scenen for å havne på fjerdeplass i Eurovision. Dette grunnet to positive koronatester i delegasjonen. De satt like godt på hotellrommet med hånda i potetgullposen mens en video fra andre sceneprøve rullet og gikk på skjermene rundt om i Europa. Opptaket besto av en småsjarmerende låt, smårare dansetrinn, falske instrumenter og hjemmelagd bling.

I løpet av kvelden fikk vi se flere kjente fjes. DJ Afrojack, Helena Paparizou, Sandra Kim, Lordi og Måns Zelmerlöw for å nevne noen. I tillegg skulle den forrige vinneren, Duncan Laurence, fremføre vinnerlåten fra 2019 og en ny singel. Dette ble imidlertid vist i form av et forhåndsinnspilt opptak, da han hadde avlagt en positiv koronatest i forkant av finalen. Han kunne i alle fall kose seg med et godt show når han likevel var i karantene.

Jon Ola Sand har blitt byttet ut siden sist, og hans kjenningsfrase «Take it away» har blitt erstattet med frasen «You’re good to go». Dette ble skrevet i stein ved at ordene ble gjentatt i alle de tre direktesendte sendingene. Så gjenstår det å se om Martin Österdahls ord blir stående like sterkt i historien som forgjengerens.

Alt i alt kan vi trygt si at fire flotte programledere loset oss stødig gjennom en etterlengtet musikalsk helaften. Det var veldig behagelig stemning med få kleine morsomheter og lite snakking i munnen til hverandre.

En annen som bør få honnør er Eurovision-dronningen Marte Stokstad. Hun har tidligere utmerket seg som programlederen av Adresse-programmene hos NRK. Hun sto i år for de norske kommentarene underveis i livesendingene for første gang, og det gjorde hun på en aldeles glitrende måte. En kombinasjon av vittige kommentarer og faktaopplysninger gjorde at innledningene til bidragene ble dynamiske og interessante å følge med på. Vel blåst Marte, og velkommen tilbake!

Til slutt sto Italia igjen på toppen av pallen, og vi kan slå fast at rocken ikke er død i Eurovision. Ei heller pyroen. Det spørs om kruttrøyken rekker å legge seg til neste års finale skal avholdes. Gratulerer!