Opp gjennom historien til Eurovision Song Contest har det rett som det er hendt at en nasjonal vinnerlåt er blitt diskvalifisert før selve ESC-finalen. Dette kan skyldes alt fra plagiat til brudd på reglene om offentliggjøring av låten før den tillatte fristen. Noen ganger er det også rent rot og surr i det enkelte deltakerland som gjør utvelgelsesprosessen vanskelig – se bare på Ukraina i 2010…
Et av de første eksemplene på diskvalifiserte bidrag er det faktisk Norge som står for, da Odd Børres Jeg har aldri vært så glad i no’n som deg, som vant Melodi Grand Prix i 1968, fikk en storm av plagiatbeskyldninger mot seg – den liknet for mye på Cliff Richards Summer Holiday, og ble derfor ble trukket tilbake av opphavskvinnen Kari Nergaard. Dermed måtte Odd Børre reise til finalen i London med den lett anmassende Stress i stedet, og Europa fikk gleden av å oppleve den udødelige klassikeren «Må-må-må-må-må-må skynde meg å gå-gå-gå-gå-gå-gå…»
Nedenfor finner du noen eksempler på diskvalifiserte låter i løpet av det siste drøye tiåret. De har blitt trukket tilbake av ulike årsaker, og i flere tilfeller har melodien som erstattet dem gått hen og gjort det skarpt i den internasjonale finalen. Her er det opp til hver enkelt å avgjøre hvilken av låtene man liker best – den diskvalifiserte øverst eller «erstatningen» nederst – så kan vi jo bare spekulere hvordan det ville gått dersom den originale vinneren hadde fått delta…
I den ungarske finalen i 1998 vant landets svar på Madonna, Erika Zoltan, med sin livlige popmelodi Csak neked («Bare for deg»). Men til finalen i Birmingham kom i stedet vaklevorne Charlie med sin soulballade A holnap mar nem lesz szomoru («Sorgene er borte i morgen»). Hva som var grunnen til dette byttet vites fremdeles ikke med sikkerhet, men angivelig var Erika høygravid våren 1998 og fikk ikke reise til Storbritannia av medisinske årsaker. Merkelig, egentlig, når man tenker på at danske Kirsten Siggaard formelig sprengte seg ut av sin turkisblå drakt under Dublin-finalen ti år tidligere. Men uansett var det Charlie som fikk representere de ungarske farger i Birmingham, noe som endte med en skuffende 23. plass for magyarene.
Året etter var det duket for dramatikk i to nasjonale uttakelser. I Tyskland vant den blinde Corinna May med viseballaden Hör den Kindern einfach zu («Bare lytt til barna»). Gleden var stor helt til man oppdaget at låten allerede var blitt utgitt på plate med gruppen Number Nine, da under tittelen Where Have All The Good Times Gone. Stakkars Corinna ble disket, og tyskertyrker-gruppen Sürpriz fikk i stedet reise til Jerusalem med – nettopp – Reise nach Jerusalem. Der ble det en sterk bronseplass for gruppen. Corinna fikk sin sjanse til å representere Tyskland i 2002, da med I Can’t Live Without Music, men endte da bare på 21. og tredje siste plass.
Samtidig ble den bosniske uttakelsen vunnet av Hari Mata Hari med vakre Starac i more («Den gamle mannen og havet»). Men det viste seg etter hvert at Hari hadde solgt rettighetene til låten til Finland tilbake i 1997, og der var den blitt innspilt med artisten Janne Hurme under tittelen Sydänveri («Hjerteblod»). Dermed ble låten som kom på andreplass, Putnici («Passasjerer») sendt til finalen i Israel i stedet, der den sikret Bosnia-Hercegovina en 7. plass, noe som fremdeles er et av landets beste resultater i ESC-sammenheng. I likhet med Corinna May fikk Hari en ny sjanse til å synge for sitt hjemland i Eurovision da han nådde en flott 3. plass i 2006 med Lejla. Hvem som vant det året? Jo – Finland…
I 2002 var tydeligvis britisk 80-tallsmusikk veldig populært i Litauen. Gruppen B’Avarija vant den nasjonale finalen med We All, en poplåt med umiskjennelig preg av Pet Shop Boys. Men akk, også denne låten var tidligere utgitt på plate, og diskvalifikasjonen var et faktum. Unge Aivaras fikk i stedet være landets representant under finalen i Tallinn med den naive Happy You, som nok hadde lånt mer enn litt inspirasjon fra Erasure. Aivaras hadde musikken som hobby, ikke som levebrød, noe fremføringen hans bar tydelig preg av, og Litauen endte på en 23. og nest siste plass i finalen.
At Helena Paparizou skulle være Hellas’ representant i Kyiv-finalen i 2005 var klart lenge før den nasjonale finalen – spørsmålet var hvilken låt hun skulle fremføre. En av de fire kandidatene, The Light In Our Soul, ble tidlig nevnt som en favoritt, men måtte trekkes fra konkurransen da det ble klart at den var blitt utgitt før den tillatte fristen. My Number One vant i stedet en klar seier i den greske finalen, og gikk så som kjent hen og vant hele Eurovision Song Contest det året. Om den atskillig mer svenskpopslager-inspirerte The Light In Our Soul også hadde klart å gi Hellas sin første og hittil eneste ESC-seier, vil vi aldri få vite…
Avslutningsvis kan det være verd å nevne Georgia, som fikk en del øyenbryn til å heve seg da de kunngjorde at de aktet å delta i ESC-finalen i Moskva i 2009, bare måneder etter at Russland og Georgia nærmest hadde befunnet seg i en krigstilstand med hverandre. Og mange satte nok kaffen i halsen da Georgias bidrag ble klart – Stephane & 3G med låten We Don’t Wanna Put In, et klart ordspill på den russiske presidenten Vladimir Putin. Russland protesterte til EBU og mente at teksten inneholdt klare politiske ytringer, noe EBU tok til følge. Georgia fikk påbud om å bytte ut teksten, men avslo, og måtte dermed bli hjemme fra finalen. At de ville blitt et fargerikt innslag på scenen i Moskva kan nok mange være enige i, men hvor de hadde plassert seg resultatmessig er et annet spørsmål.
Kilder: wikipedia.org, eurovisionsongs.net, «The Eurovision Song Contest History» (John Kennedy O’Connor)
