Balkan i Eurovision

Jugoslavia_flagDen jugoslaviske TV kringkasteren JRT debuterte i Eurovision Song Contest i 1961. Etter en presentasjon i den nasjonale musikkonkurransen ”Jugovizija” kåret man stolt en vinner og kunne sende Ljiljana Petrovic med sangen «Neke davne zvezde» til den internasjonale finalen i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes i Frankrike.  

artikkel2011 Jugoslavia plasserte seg på en hederlig 8. plass ut av 16 land og hadde med denne debuten allerede markert seg som en nasjon å regne med i ESC.

50 år senere er ”Jugoslavia” fremdeles med i konkurransen, men nå i form av seks uavhengige nasjoner, som tidligere utgjorde de åtte republikkene i føderasjonen Jugoslavia. For ESC fantaster i de europeiske TV-stuer kan de balkanske statene i dag være en stor utfordring og by på en viss frustrasjon under finale ukene i Eurovision Song Contest. Nabostemming, diaspora, artister og komponister som representerer det ene landet et år og nabolandet det neste, hat /kjærlighet over landegrensene rørt sammen med veldig masse politikk og musikk gjør at man lett mister oversikten over hva som er hva og hvem som er hvem i regionen.

For å forstå denne ”suppen” av herlig fargerik, melankolsk og rytmisk musikk og for å forstå hvorfor de balkanske nasjonene tilsynelatende høres ut som den samme stemmen i ESC, må man først kanskje se litt på den balkanske historien og det gamle Jugoslavia.

Jugoslavia (grovt oversatt Sør-Slavia) var betegnelsen for en i utgangspunktet frivillig samling av de balkanske republikkene Slovenia, Kroatia, Bosnia & Herzegovina, Montenegro, Makedonia, Kosovo, Vojvodina og Serbia. Føderasjonen ble dannet som en motvekt til det gamle kongeriket Østerrike-Ungarn og kom i stand for å skape en samlet slavisk makt, som kunne skape stabilitet i regionen tidlig på 1900 tallet. Dessverre skulle føderasjonen vise seg etter hvert å bli både militær, brutal og diktatorisk og dette ble grobunn for ekstrem intern uro og ikke den stabiliserende faktor som i utgangspunktet var tenkt.

Balkan_kart_2

Konstellasjonen Jugoslavia eksisterte i tre forskjellige former fra 1. desember 1918 til navnet ble avskaffet i 2001. Den første konstellasjonen var Kongeriket Jugoslavia(1918–1945), den andre Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia” (1945–1992, ledet bl.a. av Josip Broz Tito fra 1945 – 1980) og den tredje ”Den føderale republikken Jugoslavia” (1992-2001).

Under andre verdenskrig ble Jugoslavia invadert av italienske, bulgarske, ungarske og fram for alt tyske tropper og 300 000 jugoslaviske militære ble tatt til fange. Etter 11 dager kapitulerte Jugoslavia og okkupasjonsmaktene delte Jugoslavia seg i mellom. To konkurrerende motstandsbevegelser så dagens lys, de som støttet kongen i eksil og de som støttet kommunismen (partisanene). Ytterfløyene forente altså landet på en måte i kampen mot fasister og nazister.

Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. Offisielle tall fra Jugoslavia hevder at anslagsvis 1,7 millioner mennesker ble drept; eller om lag 10 % av den jugoslaviske befolkningen, mens FN har akseptert et tall på 1 027 000.

Kommunistene (partisanene) klarte med hjelp av den sovjetrussiske røde arme i 1944 å drive okkupasjonsmakten ut av Serbia og videre ut av Jugoslavia i 1945. Josip Broz Tito ble utnevnt som leder av Jugoslavia og landet innførte sin egen sosialisme under Titos strenge ledelse. Med tiden tok Jugoslavia avstand fra Sovjet, brøt med Stalin og kritiserte østblokklandene for deres tilknytning til Sovjetunionen.

Jugoslavia ble altså igjen etter den 2. verdenskrig samlet på tvers av språk, tradisjoner, folkegrupper, religioner og opphav. Det nordlige Jugoslavia med Slovenia og Kroatia i spissen hadde brakt med seg romersk-katolsk religion, latinsk alfabet og en helt annen kultur enn innbyggerne i de tidligere tyrkiske områder i midt og Sør-Jugoslavia. Fra Bysants tid hadde de med seg gresk-ortodoks religion og kyrillisk skrift samt en stor del innbyggere med muslimsk tro. Med andre ord var det jugoslaviske folk en broket forsamling mennesker som skulle leve sammen som en nasjon.

I ”Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia” hadde hver republikk og provins ”sin egen” grunnlov, høyesterett, parlament, president, statsminister og fra 60-tallet en TV-stasjon. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet hvor Kommunistpartiet var en viktig maktfaktor. Med andre ord ”styrte” hver republikk seg selv på grunnlag av hva som ble vedtatt og lovfestet av den Jugoslaviske regjeringen.

Da Jugoslavia deltok for første gang i ESC i 1961 var det som tidligere nevnt samlet under JRT, som igjen var en sammenslåing av de ulike TV-selskapene i de ulike republikkene; RTV Sarajevo (Bosnia & Herzegovina), RTV Zagreb & RTV Split (Kroatia), RTV Skopje (Makedonia), RTV Titograd (Montenegro), RTV Beograd (Serbia) og RTV Ljubljana (Slovenia). Også provinsene Kosovo med RTV Priština og Vojvodina med RTV Novi Sad skulle etter hvert delta i denne sammenslutningen av TV-stasjoner men i 1961 var det bare RTV Beograd, RTV Zagreb og RTV Ljubljana som deltok i ”Jugovizija”.

”Jugovizija” skulle med tiden komme til å fungere som et mini ESC innenfor Jugoslavia, hvor hver republikk deltok med sine egne artister og låtskrivere. Republikken som vant og fikk representere Jugoslavia i ESC fikk arrangere ”Jugovizija” året etter og derfor følte alle republikkene at de var med i konkurransen. På denne måten ble Jugoslavia representert i ESC med et bredt musikalsk utvalg av artister, komponister og musikkstiler. Fra nord kom den mellomeuropeiske musikkpåvirkningen, fra øst den romanske og slaviske folkloren samt sigøynermusikken og fra sør kom de gresk/albanske og tyrkiske rytmene. På denne måten ble ulike musikkstiler/toner/rytmer spredt og formidlet på tvers av de ulike Jugoslaviske regionene. Da musikken som kjent ikke kjenner noen grenser ble Jugoslavia etter hvert en musikalsk smeltedigel med flere etniske musikkstiler, hvor artister og musikere søkte samarbeid på tvers av sine egen musikalske røtter.

Dette påvirket opp gjennom årene selvfølgelig den jugoslaviske befolkningen rent musikalsk, hvor musikk som i går var naboens i dag var blitt ens egen. Felles for befolkningen var at uansett hvor man kom fra følte alle at de kunne relatere til sorg og melankoli. Den 2. verdenskrigs herjinger på Balkan preget folket, da ”alle” kjente noen som ble myrdet eller forsvant. Grensen mellom sorg og lengsel og glede var derfor ofte hårfint til stede musikalsk sett, uansett hvilken region man tilhørte.

Og dette musikalske uttrykket ga seg selvfølgelig også til kjenne når de ulike republikkene skulle kjempe om en seier i ”Jugovizija”. Alle republikkene var jo nasjonalistiske som en hver enkelt annen nasjon og alle ville representeres med musikk som ville passe inn hos de andre, slik at man vant og fikk representere Jugoslavia i ESC.

ESC_1990_logoDet var fem av de åtte republikkene som utmerket seg i ”Jugovizija”, nemlig Bosnia & Herzegovina, Kroatia, Montenegro, Serbia og Slovenia mens Makedonia, Vojvodina og Kosovo dessverre aldri klarte å kvalifisere seg til finalen i ”Jugovizija” og fikk således heller aldri representere Jugoslavia. Det gjorde derimot Kroatia, som vant ”Jugovizija” 13 ut av de 26 gangene Jugoslavia som nasjon deltok i ESC. Og da Jugoslavia vant hele ESC finalen i 1989 med gruppa ”Riva” og melodien ”Rock Me”, var det nettopp med et kroatisk bidrag og finalen i ESC ble derfor holdt i Zagreb året derpå (1990). Fra 1977 til 1980 og i 1985 deltok ikke Jugoslavia i ESC pga interne politiske årsaker.

Etter Josip Broz Titos død i 1980 ble det spekulert i om man klarte å holde føderasjonene Jugoslavia samlet og i de neste ti årene var det mye intern uro og etniske konflikter. Det hele kuliminerte i Jugoslavia-krigen som begynte i 1991 med at Kroatia, Slovenia og Makedonia trakk seg ut av føderasjonen Jugoslavia og erklærte seg som selvstendige nasjoner. De påfølgende år skulle hele Jugoslavia falle fra hverandre og grusomme krigshandlinger og etnisk renskning skulle utspille seg i hele regionen og tusenvis av menneskeliv skulle gå tapt.

Da Kroatia, Slovenia og Makedonia trakk seg ut av føderasjonen trakk de seg selvfølgelig også ut av ”Jugovizija” og disse tre selvstendige nasjonene deltok derfor ikke i ESC i 1992. ”Jugovizija” fortsatte som før, men nå i sending fra Beograd med artister fra Serbia & Montenegro og Bosnia & Herzegovina som eneste deltagere. Bosnia & Herzegovina hadde for øvrig også meldt seg ut av Jugoslavia den 1. mars samme år, og det var derfor ingen overraskelse at det var artisten fra Serbia, ”Extra Nena”, med melodien ”Ljubim te besmama” som vant og representerte det nye Jugoslavia, som utad bestod kun av Serbia & Montenegro. Vojvodina og Kosovo var nå sett som provinser i Serbia og var derfor også med i Den Føderale Republikken Jugoslavia.

I 1993 debuterte Kroatia, Slovenia og Bosnia & Herzegovina i ESC. Bosnia gjorde sin entré med gruppen Fazla og melodien ”Sva Bol Svijeta”. Den bosniske gruppen hadde i nattens mulm og mørke klart å komme seg ut av Sarajevo i kuleregnet fra snikskyttere og granater og kommet seg til Millstreet i Irland via Ljubljana i Slovenia. Serbia & Montenegro trakk seg samme år fra konkurransen og var ikke tilbake i ESC før i 2004.

I 1994 var krigssituasjonen i Bosnia & Herzegovina så kritisk at da landets representanter i ESC dette året, Alma Čardžić og Dejan Lazarević entret scenen i Dublin for å framføre bidraget «Ostani kraj mene», ble de møtt av høye tilrop og voldsom sympatiserende applaus fra publikum, en hyllest som ingen ende ville ta. Dette førte igjen til at Dejan Lazarević hadde problemer med å komme inn riktig i sangen, da han ikke klarte å høre orkesteret pga av den overveldende applausen.

Makedonia, eller FYR Macedonia som landet velger å kalle seg, forsøkte å delta som selvstendig nasjon allerede i 1996, men klarte ikke å kvalifisere seg til finalen fra kvalifiseringsrunden med melodien “Samo Ti” og artisten “Kaliopi”. Makedonias offisielle debut kom derfor først i 1998 med sangeren Vlado Janevski og melodien “Ne zori zoro”.

21. mai 2006 trakk Montenegro seg ut av alliansen med Serbia og i 2007 forsøkte landet og kvalifisere seg til finalen i ESC. Det gikk dessverre heller dårlig og resultatet var heller ikke bedre i 2008 og 2009. Etter tre forsøk som selvstendig nasjon og ingen finaleplass, bestemte TV-stasjonen RTCG at de ikke ville delta i Eurovision Song Contest i 2010 pga innsparinger og det samme har blitt annonsert for 2011.

For Serbia, som selvstendig nasjon gikk det betydelig bedre. I 2007 vant landet hele konkurransen med melodien “Molitva” sunget av Maria Serifovic og Serbia avholdt en meget vellykket finale i Beograd i 2008. På hjemmebane ble landet representert av artisten Jelena Tomasevic med melodien “Oro”, som var skrevet av finalens programleder Zeljko Joksimovic. Han var tidligere låtskriver for Bosnia & Herzegovina i 2006 med melodien “Lejla” og framførte sin egen “Lane Moje” for Serbia & Montenegro i 2004. Med andre ord har Zeljko Joksomovic deltatt tre ganger for tre ulike baltiske land.

Det man altså ser er at artister og låtskrivere deltar i ESC på tvers av de nasjonale landegrensene på Balkan. Deres nedslagsfelt er hele det tidligere Jugoslavia og de ulike landene knyttes fortsatt sammen pga av musikken. Da Bosnia & Herzegovinas representant til ESC i 2010, Vukašin Brajić, var med i den bosniske versjonen av «Operacija Trijumf», ble programmet kringkastet til hele Balkan og i løpet av konkurransen gjorde Vukašin seg så bemerket, at han fikk støtte fra alle aldersgrupper fra alle delrepublikkene i den forhenværende staten Jugoslavia. Han ble et samlende ikon i regionen og da poengene skulle deles ut i finalen Oslo, strømmet det inn poeng fra alle de baltiske nasjonene.

Den siste provinsen som frigjorde seg fra Serbia var Kosovo. En blodig frigjøring foregikk i 1999 og de påfølgende år ble landet styrt av EU, FN og NATO. 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig stat og er delvis blitt anerkjent som dette. Med uavhengigheten fulgte også ønsket om å melde seg inn i EBU og delta i Eurovision Song Contest. Siden Serbia og Russland tydelig har signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne Kosovo under noen omstendigheter, er ikke veien til FN og EBU så enkel. I tillegg har Spania og Hellas, som er i en lignende situasjon med etniske folkegrupper i sine respektive land, sagt at det er umulig for dem å akseptere Kosovos løsrivelse fra Serbia.  Og så lenge flere av EBUs medlemsland er i mot Kosovos uavhengighet, vil vi nok ikke se landet delta i ESC.

De balkanske nasjonene er i full gang med å velge melodier og artister til Eurovision Song Contest 2011. Så langt vet vi at Dino Merlin skal representere Bosnia & Herzegovina i år og at Kornelije Bata Kovač med døtre Alexandra og Kristina skal skrive det serbiske bidraget. Det sies i tillegg at Zeljko Joksomovic skal skrive bidraget til Hviterussland i år og vi kan derfor nesten være sikre på hva hele balkan vil stemme i Düsseldorf. Alle komponistene har representert republikken Jugoslavia tidligere og selv resten av Europa har stor respekt for deres flotte musikk. Når lysene er slukket på scenen i Esprit Arena i Düsseldorf lørdag den 14. mai, skal man ikke se bort i fra at Europa i år har valgt en vinner fra Balkan.

 

Kilde: wikipedia


Del:
Relaterte artikler
Eurovision 2022
2022: Alle låtene
Intervjuer
2022: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2022
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien