Ah; da er Eurovision-eventyret endelig i gang!! Sitter ved gaten på Gardermoen og venter på å bli løftet opp og båret pent og forsiktig til Düsseldorf, der ALT «det viktige som skjer i verden akkurat nå», venter på meg.

Det høres forøvrig ut, på de rapportene jeg har fått fra de som allerede er der, at jeg har gått glipp av en god del action den uka som har vært; både på scenen i Esprit Arena, på pressekonferansene, og ikke minst på party-scenen. Blant annet har Andrew byttet t-skjorte med Alex Sparrow, direkte under en pressekonferanse… Mr. Main går nå rundt med en vintage Bowie-tskjorte, mens Mr.Sparrow har en ikon-skjorte med seg selv på…

Alle bilder over er lånt fra Andrew James Main for akoe. 

Men før eventyret bryter løs for alvor vil jeg se litt på veien fram mot selve høydepunktet…

Oppladningen til dette eventyret kunne ikke vært bedre. Spenningen begynte å stige allerede da det var klart at neste destinasjon ville bli Tyskland. Etter noen uker i juni og juli, der man (i alle fall jeg…) var hardt rammet av PED (Post Eurovision Depression), begynte det allerede i august å piple inn små nyheter og spennende rykter. Og da så vi deprimerte lys i tunnellen…

Da sesongen kom skikkelig i gang ble spenningskurven brått bratt; fordeling av land, de første artiklene med håndfaste nyheter, de første nedturene og overraskende oppturene… Den felles dekningen her på escNorge har vært forbilledlig; har man selv gått glipp av en nasjonal uttagning, så har minst en annen sett den og rapportert det mest nødvendige…og ofte en hel haug morsomme, men U-nødvendige detaljer! Det er bare en ting å si; som del av teamet på escNorge er mottoet mitt sannere enn noen gang; «Life is Good»! Og «even better in spring»!!

Ellers har man jo «oppladet seg» på andre arenaer også; Den mest langvarige oppladingen har jeg foretatt sammen med elevene mine. Fra første deltager som ble kjent; altså Sveits, har vi hatt fortløpende gjennomhøring av alle bidrag etter hvert som de ble klare, selvfølgelig med avstemming. Og, ja; Vi har en vinner…men den har jeg ikke tenkt å avsløre før på mandag, tenker jeg. 

I min noe «esc-belastede» vennegjeng har selvfølgelig diskusjonene bølget høyt innimellom. Ja, faktisk etter hver eneste nasjonale uttagning når jeg tenker over det. Som de fleste år tidligere har ikke mange av mine favoritter i de nasjonale finalene gått til topps i år heller. Enkeltevenner har begynt å hinte frampå om at et favorittstempel fra meg er å sidestille med et «kiss of death»… Noen av favorittene mine har for all del oppnådd gode plasseringer, blant annet et par andreplasser, men like mange har endt opp helt bak i rekkene, den norske favoritten min kom ikke en gang til sistesjansen…

Men nå er oppladningen over, og i morgen skal jeg overvære de første prøvene live i arenaen. Jeg gleder meg sånn at jeg nesten hopper her jeg sitter… Det det snakkes mest om akkurat nå, er at Blue har «entered the building»; noen av de andre folka som kom i dag fløy med samme fly som dem, så nå er det helt sikkert at de er ankommet metropolen. Lurer på om jeg også skal prøve meg med litt skjortebytting…?

Vel; i morgen kan dere glede dere til (i alle fall) to oppdateringer fra Esprit Arena; formiddagsøkten består av Sverige, Kypros, Bulgaria, Makedonia og Israel. Blir blant annet spennende å se hvordan det går med han i buret…pluss at jeg er spent på om Christos synger så ille som enkelte sier, og på om Poli er så god som det kan wirke som… Ettermiddagspasset blir en stor opplevelse for lille meg; både Blue og Raphael i en og samme økt!! 

Men skal jeg orke noe som helst i morgen, og DET skal jeg jo, så er det nok best at jeg prøver meg på litt søvn her…

Over og ut fra hotell Monopol i denne omgang!!