I pressesenteret er det en café, der alle kan komme og gå, uansett hva slags akkreditering de har. Det er også der jeg har satt opp «kontoret mitt». I køen for å få dagens tredje kopp te hørte jeg brått en kjent stemme bak meg, og der sto Amaury Vasili. På spørsmål om han hadde tid til en liten prat svarte han, med verdens mest sjarmerende smil og aksent; «But of course!». 

Så vi fant oss et litt roligere hjørne der det gikk an å snakke litt. 

Jeg startet med å spørre litt om sangen hans, som jo skiller seg ut fra resten av startfeltet på flere måter. Både når det gjelder språk og sjanger er den jo «noe for seg selv».

På spørsmål om hvordan han synes det er å være en av relativt få bidrag som ikke fremføres på engelsk forteller han at han synes det er fint med annet enn bare engelske sanger i konkurransen. Som operasanger synger han jo selv på svært mange forskjellige språk, men han sier at for ham er det mest naturlig å synge på fransk, italiensk, eller som han gjør i ESC, på korsikansk. Alle disse språkene er meget melodiske språk som egner seg godt til å synge på. 

Når det gjelder sjangeren sier han at det ville vært utenkelig å stille opp med noe annet enn opera,uansett hvor uvanlig det er i ESC, siden han jo er en klassisk trent sanger. Han trekker i tillegg fram det faktum at det er nokså mange ulike sjangere representert i år, slik at det å ikke være en typisk Eurovision-låt ikke lenger er så uvanlig som det tidligere har vært. Mangfold er med på å gjøre konkurransen interessant for flere ulike mennesker, mener Amaury, og det vil også bidra til at den tradisjonsrike konkurransen vil fortsette å blomstre.

Selv mener han at en eventuell seier for ham på lørdag kan bidra til at sjangerbredden i ESC vil fortsette å øke. Og at han har fått tilbakemeldinger fra flere operainteresserte at de synes det er bra at han bidrar til å spre operaen til andre publikumsgrupper. Så dette er bare positivt på alle måter. 

«Det er jo en «liten stund» siden Frankrike vant Eurovision Song Contest sist», begynner jeg, og Amaury svarer spontant at ja, det er jo over 30 år siden, og han var ikke engang født da. Han er ikke det minste i tvil om at det er på tide med en førstplass til hjemlandet igjen, og han har selvfølgelig ikke noe i mot å være den som fikser den etterlengtede seieren. «Paris 2012 høres veldig bra ut», smiler han. 

Som Amaury selv har nevnt flere ganger så er jo dette en konkurranse, og når jeg spør om han har hørt på noen av konkurrentene himler han bare med øynene og sier «Det er jo så mange!» Men han har da hørt de fleste, og trekker fram Italia som den han selv liker best. Han er tydelig en ballade-mann, for i tillegg til Italia nevner han også Ukraina og Østerrike.

Sine egne sjanser ønsker han ikke å si noe direkte om, men ut fra det han har sagt tidligere i praten kan vi dedusere at han ikke ser seier som noen umulighet, og at han forventer en god innsats, og forhåpentlig plassering, av seg selv. 

Avslutningsvis ønsker jeg ham all mulig lykke til, og forteller at teamet mitt har ham som sin favoritt. Og sjarmerende nok rødmer den unge mannen lett og takker pent for det! I det vi er ferdige sier han, med et bredt glis; «Jeg håper teamet ditt har rett!». 

Over og ut ( for nå), fra Esprit Arena!