Eurovision Song Contest 2011 er over. Ca 23.20 i går kveld ble det klart at Aserbajdsjan er vinner av årets konkurranse med melodien “Running Scared”. Kanskje var det noens favoritt som vant, kanskje var det ikke, men faktum var at Aserbajdsjan fikk poeng av svært mange land, men bare tre 12ere.
Dette beviser jo at man ikke behøver å være storfavoritt for å vinne. I tiden etter de nasjonale utvelgelsene har bettingbyråer, ESC-fans og journalister kappes om å sette karakterer og rankinger på årets bidrag, men ingen har hatt Aserbajdsjan på topp.
Riktignok har landet blitt regnet som en av favorittene, men få hadde vel tenkt seg at “Running Scared” ville ta hjem det fete trofeet. En av årsakene er kanskje at 30 år gamle Nigar Jamal (Nikki) har slitt med å få tonene på plass, eller at de under prøver og generalprøver ikke har virket overbevisende i sin kjærlighetsduett (Nigar, som er gift og har to barn, er 9 år eldre enn 21 år gamle Eldar Gasimov /Ell). En tredje årsak kan være at årets finale var spekket med så mange forhåndsfavoritter, at Aserbajdsjan rett og slett druknet i mengden. Mitt personlige synspunkt var at bidraget var så tamt og tynt at det aldri ville nå opp i topp 10. Tenk så feil man kan ta.
Da Europas folk og-fagjuryer hadde sagt sitt, var det altså Aserbajdsjan som overraskende stod igjen som vinner, 32 poeng foran andreplassen Italia, som heller ikke var noen forhåndstippet vinner av de nevnte grupper ovenfor. Spørsmålet er derfor: Hvem avgjør egentlig resultatet i ESC om ikke fansen gjør det? Jo det gjør det profesjonelle jurypanelet og europeiske TV-seere, som ikke har noe større forhold til ESC enn at de tilfeldigvis ser på sendingen under semifinalene og finalen. Mye av stemmingen er derfor øyeblikksstemming, dvs man stemmer av ren impuls på noe man liker der og da. Derfor er artistenes troverdighet på scenen av svært stor betydning, og i går kveld klaffet det plutselig for Ell og Nikki fra Aserbajdsjan. Det spiller derfor ingen rolle hvor mye vi fans har analysert, tippet, vurdert og diskutert årets bidrag. Våre stemmer blir en dråpe i havet uansett.
Hvorfor gikk f.eks Hellas til finalen? Bidraget var jo slaktet til og med i Hellas. Det man ikke tenker på, er at hele Europa er fullt av utflyttede grekere, som har søkt lykken andre steder, og i en semifinale eller finale er det selvfølgelig naturlig for dem å stemme på hjemlandet. Slik er det med flere nasjoner, og derfor er mye av stemmingen forutsigbar i konkurransen. Det samme ser vi i nabostemming, hvor Norden er like skyldig som Balkan og Øst-Europa.
Grunner til at forhåndsfavorittene ikke innfridde kan være mange, men høyst sannsynlig var ikke nervene under kontroll hos de fleste av dem. Sure toner, stive og uinspirerte framførelser er kanskje årsaker til ar de mistet stemmer underveis og banet vei for andre. Nå skal vi altså til Baku neste år, og hvordan det skal gå, kommer til å bli interessant å følge.
Som mange vet er Aserbajdsjan et svært rikt oljeland men har mange politiske problemer med sine naboer. Bl.a. har Armenia okkupert deler av Aserbajdsjan, et område som heter Nagorno-Karnabakh, og lagt det under Armensk styre, selv om det i utgangspunktet er Aserbajdsjansk. Dette har forårsaket bitter strid og krig og tusenvis av døde. I 2009, etter at Inga og Anush hadde framført Armenias bidrag “Jan-Jan” ble flere Aserbajdsjanske borgere arrestert og ført inn til Sikkerhetsministeriet, hvor de ble beskyldt for forræderi mot staten Aserbajdsjan ved å stemme på Armenia.
Personlig stiller jeg meg svært undrende til at man får delta i ESC når man bruker slike metoder. Aserbajdsjan har tidligere også blitt beskyldt for både juks og fanteri for å vinne Eurovision Song Contest, escNorges artikkel kan leses her, og EBU har gjort det klart at slike metoder pluss politisk agenda ikke vil bli tolerert i ESC. Hvordan dette landet, som endrer regler og prosedyrer underveis i sin nasjonale finale bare for å få de resultatene de vil ha, skal kunne klare å gjennomføre en internasjonal finale, er meg en gåte. Men antageligvis vil EBU støte på problemer àla Ukraina neste år. Det blir nok en ganske stor utfordring for Jan Ola Sand & Co å legge en finale til Aserbajdsjan..
Norges deltagelse i årets ESC ble dessverre en kort affære. Etter å ha ligget en stund blant forhåndsfavorittene, ble Norge og Stella Mwangi med melodien “Haba Haba” slått ut av konkurransen i 1. semifinale. Når vi nå i ettertid får vite at ikke bare ble vi slått ut men fikk 17. plass av 19 konkurrerende, gjør det dobbelt så vondt. Hvordan er det mulig at man kan tippe så feil? Stella vant en brakseier i Norge med dobbelt så mange poeng som andreplassen, vi var en lang stund forhåndstippet av internasjonale bettingbyråer og fans til å vinne hele konkurransen selv om oddsen på slutten hadde dalt noe ned til en sånn tiende plass, og så blir vi bare nr. 17 av 19. Hva gikk galt når 10 land valgte å ikke stemme på oss tross denne positive forhåndsomtalen? Bør deler av den norske befolkningen flytte utenlands for å få mulighet til å stemme på Norge og sikre Norge finaleplass i framtiden, slik som Hellas? Jeg bare spør!
For meg var det derfor ikke like spennende å se finalen i går uten Norges deltagelse. Av alle mediokre bidrag som var med, hadde Stellas “Haba Haba” vært et frisk pust og kunne sikkert fått en god plassering i finalen. Nå må nok Per Sundnes og NRK kanskje gå i tenkeboksen og sørge for at melodiene/artisten som velges ut til MGP neste år holder en slik kvalitet at vi er sikret finaleplass uansett hvem som vinner i Norge. Men vi må ikke glemme bort at Stella gjorde en fenomenal jobb i Düsseldorf og vi ønsker henne lykke til med videre musikkarriere.
Alt i alt, tross tekniske problemer, lydproblemer og tidsproblemer i prøveukene, synes jeg tyskerne leverte et fantastisk finaleshow i går. Scenen var magnifikk og man ble bare målløs da man så hvordan de hadde løst Green Room utfordringen. Kritikkene av programlederne er blandet, men jeg synes de gjorde en formidabel jobb. Skåret i gleden synes jeg var pauseunderholdningen som stod til middels. Det var ikke noe særegent eller eksepsjonelt med denne og ble for meg en gedigen nedtur i forhold til “Flash Mob” i fjor.
Som sagt årets ESC-finale er overstått, og nå får vi vende blikket mot 2012 og Baku i Aserbajdsjan. Allerede har flere land meldt sin deltakelse, og om ikke lenge begynner igjen de nasjonale utvelgelsene. Tiden går fort, og om ikke lenge er vi samlet her på sidene igjen for en ny økt i Eurovision Song Contest. Men «Running Scared» tror jeg har gått i glemmeboken til neste gang.
