Det er lenge siden Ketil Stokkan var i rampelyset, nå satser han igjen på popkarrieren og gjør comeback med albumet «Ta Mæ». Ketil har tatt av seg blueshatten og serverer oss her 15 låter i en salig blanding av pop og rock.

Albumet starter friskt med «Domino», med stilige gitarer og et huskbart refreng, kanskje ikke akkurat moderne, men passer nok utmerket på konsert for å få liv i publikum.

I «Æ Lengte Hjem» før man høre om de mange utfordringene det er å sjonglere livet sitt for å få til å passe for alt og alle, og har et fengende og solid refreng som sitter godt allerede etter første lytting.

Låten «Ei Extra Mil» har et fint budskap i seg, men blir kanskje noe uorginal og gjentakende.

«Turbo» settes igang med et stilig gitar-riff og låten har god driv og rytme, og får god fart i rockefoten.

Den røffe «Æ Vil Ha Jobb» blir kanskje litt for mye av det gode, der den fyker av sted uten å egentlig sette noen merkelig spor av seg før den plutselig er slutt.

«Den Gang Da» er et nostalgisk tilbakeblikk fra de siste fire ti-årene, som er løst på et kreativt og morsomt vis, med fiffige ordrim og lekent gitarspill der spillegleden skinner godt igjennom.

Den fineste balladen på albumet er tittelsporet «Ta Mæ», som er en fin og vakker sang preget av saksofon og strykere, som løfter helhetsinntrykket av låten til et verdig og genuint musikkverk. Tankevekkeren «En Verden I Forandring» og den stilfulle «Aldri Ta Snarveien» er også til å anbefale blandt de mer rolige låtene.

Itilegg til ni splitter nye låter inneholder platen også nye versjoner av MGP-bidragene «Brandenburger Tor», «Samme Sjarmør» samt klassikeren «Romeo».

Konklusjon:

Albumet er verken orginal eller byr på noen store musikalske overraskelser, men er et friskt og hærlig gjensyn av den nordnorske artisten med de fengende melodiene og de spenstige tekstene. Nå er det vel tur for et så aldri så lite comeback i Melodi Grand Prix også Ketil, eller hva?