Det er utrolig mange artister som har deltatt i ESC gjennom tidene. Enkelte av disse hører vi aldri noe mere til etter konkurransen, og det kan ofte være like greit. Andre har et eller annet man ikke greier å gi slipp på så lett; i alle fall er det slik for meg.

Det kan være ulike grunner til at en artist fanger min interesse, alt fra en kul opptreden til en sang som passer midt i musikksmaken min, men svært ofte spiller stemmen en avgjørende rolle. Enkelte stemmer treffer meg midt i hjertet, og her skal jeg ta for meg noen av de artistene som for meg har fått «et liv etter ESC». Flere av disse har etter hvert sneket seg inn blant mine absolutte favorittartister, og det er dem jeg vil presentere her.

Raphael Gualazzi (født Raffaele Gualazzi) representerte Italia i Eurovision Song Contest i Düsseldorf i 2011. Det var altså han som fikk den store æren av å føre landet tilbake til Eurovision-familien etter 13 års fravær. Italia hadde jo som kjent vært fraværende i konkurransen helt siden tilbake i 1997. Raphael Gualazzi fremførte i Düsseldorf sin egenkomponerte låt «Madness of Love/Follia d’amore» til en fantastisk andreplass, kun 32 poeng bak vinneren «Running Scared» fra Aserbajdsjan.

Raphael har sunget og spilt piano siden han var liten; han er klassisk skolert ved Rossini Conservatory i Pessaro fra niårsalderen, men rettet etterhvert sin interesse mot først blues, og senere jazz istedet. Han har samarbeidet med flere anerkjente musikere og er innen jazz/bluesmiljøet kjent for sin unike stemme og sine evner som pianist. Ikke minst er han en meget respektert komponist.

Raphael har foreløpig kun gitt ut to studioalbum. Det første, «Love Outside the Window» kom i 2005. Her hører vi et klart og tydelig bluespreg, men også innslag av jazzen, som senere skal ta mer og mer over. Dette albumet fikk ikke allverdens oppmerksomhet da det kom ut, og Raphael måtte vente i ytterligere fem år før musikken hans begynte å få den oppmerksomheten han ønsket.

 Reality and Fantasy i originalversjon, live 

I 2010 slapp han nemlig en digital-EP bestående av en coverlåt (Fleetwood Macs «Don’t Stop») og tre nye, egenkomponerte låter. En av disse, hans første single, «Reality and Fantasy», fikk stor internasjonal oppmerksomhet da den ble utgitt i remixet versjon av den franske DJen Gilles Peterson.

 Reality and Fantasy, Gilles Peterson Remix

Men det var 2011 som skulle bli det store gjennombruddsåret for Raphael. Han vant ikke mindre enn tre klasser i Sanremo Festivalen; Hovedprisen i klassen for nykommere, kritikerprisen «Mia Martini» for nykommere samt «Sala Radio-Tv»-prisen. Alle disse prisene fikk han for sin egenkomponerte «Follia d’amore», som også ble valgt ut av TV-selskapet til å representere Italia i tilbakekomsten i Eurovision Song Contest.

Sangen var et av sporene på Raphaels andre album, «Reality and Fantasy» som ble utgitt bare tre dager før Sanremo-festivalen gikk av stabelen.  På dette albumet hører vi at bluesen fra «Love Outside the Window» har blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for jazzen.

Det er vanskelig å sammenligne Raphael Gualazzi med andre artister, enten vi leter innen blues, jazz eller popmusikk. Han skiller seg ut fra alt og alle og har på mange måter skapt sin egen «bås». Gjennom sine musikkstudier har Raphael prøvd ut utallige tilnærminger, teknikker og stiler. Ut fra dette arbeidet vokste hans eget personlige, musikalske uttrykk frem, det uttrykket han selv føler er det riktige for ham og det han ønsker å formidle.

Å skape og utøve musikk er det eneste Raphael vil. Han skriver musikk kontinuerlig, og griper enhver sjanse til å spille live. Dette kom tydelig frem under møtene med presse og fans i Düsseldorf; han fremsto som sjenert og litt brydd over all oppmerksomheten. Men gi ham et piano, så ble han en helt annen person. Etter seierne i Sanremo-festivalen i februar i fjor la han ut på en lengre turné i Italia, Østerrike, Nederland, Belgia, Luxembourg, Tyskland og Frankrike, og hans opptreden i Eurovision Song Contest var kun en pause i denne turnéen.

Musikken hans er tydelig preget av at han har lyttet mye til ragtime, New Orleans-blues og både tidlig og nyere jazz, og noen av inspirasjonskildene hans er blant mange andre Fats Waller, Duke Ellington, Stevie Wonder og Jamiroquai. Men Raphaels musikk er på ingen måte gammeldags av den grunn. Nei, han skaper en musikk som er ny og frisk, som det er vanskelig å sammenligne med noen andres. Og mye av grunnen til dette er stemmen hans, som blant annet har fått folk til å vantro utbryte; «Stemmen hans må være bipolar…!?»

I juni i år skrev han kontrakt med et av verdens største plateselskaper EMI Mucic (France), noe som kan love godt for alle de av oss som ønsker å høre mer fra den særegne artisten med den fantastiske stemmen.

Kilder; raphaelgualazzi.com, facebook.com, wikipedia.org, escnorge.net
Bilder; stylemagazine.it, raphaelgualazzi.com, wivs»escnorge.net