Den svenske ESC- sjefen Martin Österdahl kan bekrefte at gigantomaniens tid er over i Eurovision Song Contest, i alle fall om EBU og SVT får det som de vil. Det betyr på rent norsk mindre av alt, mindre arenaer, mindre scener, mindre grafisk teknikk og mindre kostnader.

De siste års arrangementer har rett og slett vokst ut av alle økonomiske proporsjoner og ingen TV-stasjon i Europa med respekt for seg selv og sine seere drømmer lengre om å få arrangere finalen i Eurovision Song Contest. Resultatet ville være at TV-stasjonene ville ligge igjen med brukket rygg og ikke ha råd til å produsere TV resten av året. Dessuten sliter de fleste europeiske land økonomisk og noe bidrag fra staten kan man ikke regne med. Det blir også vanskelig å argumentere for denne type kostnader til et TV-show når mange av Europas innbyggere må gå fra gård og grunn og arbeidsledigheten bare øker.

EBU og Sveriges Television har heldigvis innsett dette og vil ta ned arrangementet på et helt annet nivå. Ifølge Martin Österdahl fra SVT vil dette bety tilbake til start hvor det var musikk og artistene som sto i fokus og ikke LED-skjermer. På Moskvas drøyt 100 meter lange scene forsvant artistene fullstendig som små dukker i et fargehav og det man husker i dag var Yohannas blå delfin og Anastasia Prikhodkos aldring i låta «Mamo»

EBU og sjefsprodusenten for ESC, Jon Ola Sand, er helt på linje med Sveriges Television og ønsker derfor måtehold velkommen. «Dette vil gjøre demokratiske små eller økonomisk hardt pressede nasjoner i stand til å avholde en finale. Vi har utarbeidet flere modeller hvordan finalene kan arrangeres mer kostnadseffektivt ved å tenke mindre format», sier han fornøyd. Han roser også måten SVT samarbeider med Malmö på, som bidrar mye mer med infrastruktur som transport, sikkerhet og sosiale arrangement en det for eksempel Oslo gjorde.

Men EBU kommer aldri til å nekte en finalearrangør å bruke budsjett på størrelse med Moskva og Baku eller mer, men målet er å få produksjonskostnadene ned til et nivå som favner hele Europa.

Finalen i Helsingfors kostet 125 MNOK og Martin Österdahl lover at kostnadene i Malmö blir lavere en dette uten at det går ut over kvaliteten. Da Loreen vant i Aserbajdsjan var SVT klar på en ting og det var at finalen i Sverige 2013 skulle bli en mye mer intim affære en den i Baku. Det var en av grunnene til at Friends Arene i Stockholm ble vraket. Den tar 65 000 tilskuere og ville gjøre en god TV-produksjon umulig. Kameraene ville bli liggende alt for langt unna artisten for å få med scenebildet og TV-seerne ville derfor fått et mer distansert forhold til artistene. De på bakerste rad i arenaen ville heller ikke få et godt inntrykk av artisten på scenen, men måtte ha fulgt sendingen på gigantiske LED – skjermer for å se detaljene.

«Vi skal fremdeles benytte oss av den beste teknikken som finnes» sier Martin Österdahl, «men den skal ikke stå i fokus. Det skal artistene gjøre, akkurat som i Eurovision Song Contest barndom på 50-tallet. Dette er en sangkonkurranse og ikke en teknisk datamesse og vi har valgt å gå helt tilbake til utgangspunktet for å samle Europas musikalske toner til en stor folkefest. Og det er enklere å lage folkefest i mindre byer og mindre arenaer og derfor er Malmö så perfekt»

Betyr så disse endringene at vi kan si farvel til glitter og glamour i Eurovision? Nei det er lite trolig med mindre man forveksler glitter og glamour med tekniske duppeditter og LED-skjermer. Artistene i seg selv er jo edelstener og de kan kle seg i så mye gull, sølv, strass og diamanter som de bare lyster i spotlighten. Så «sparkeling» faktoren kan fremdeles bli stor.

Med den svenske Melodifestivalen som modell og utgangspunkt mener SVT at de de vil kunne lage et intimt men spektakulært show, der SVT s produsenter skal sy sammen startrekkefølgen av låtene i begge semifinalene og finalen. For å få en best mulig fart, flyt og show-faktor kan vel dette muligens forsvares med at det blir bra TV og at det vil oppleves positivt for publikum i salen. Man slipper i så fall å få 4 seige og intetsigende ballader i rekkefølge tidlig i finalen, men hva det vil ha å si for konkurransens utfall gjenstår å se. Trøsten er at de fleste land selv ennå får lov til å trekke hvilken semi- finale de skal delta i, men rekkefølgen bestemmer altså SVT.

At man går for bare en programleder kan også være en fordel. I Oslo og Düsseldorf stilte man med tre og ellers har man brukt to eller flere i de ulike finalene uten at showet har blitt noe bedre av den grunn. Her ser SVT sitt snitt til å spare kostnader og går tilbake til det som var vanlig fram til slutten av 80-tallet. Vi husker ennå tiden da Lill Lindfors og Åse Kleveland myndig styrte finalene uten å ha en eneste liten co-host å utveksle anstrengt og innøvet «humor» med.

Kort oppsummert kan man nok si at så langt vil årets finale i Eurovision Song Contest for noen være som å ta to skritt tilbake i tiden teknisk sett. Andre vil antagelig nyte den litt mer neddempede finalen hvor artistene står i sentrum. Om denne endringen vil bli vellykket gjenstår å se, men en ting er de fleste enige om, kostnadene må ned. Ellers vil Eurovision Song Contest ende opp som en liten oppvisning i scene teknikk mellom Europas såkalt «rikeste» land. For noen andre vil ikke ha råd til å være med.

Og Martin Österdahl er optimist. Han tror SVTs oppskrift på årets finale i Eurovision Song Contest vil bli en mal for kommende nasjoner som skal avvikle konkurransen. Om det er hold i hans spådommer, ja det får vi se den 14., 16., og 18. mai 2013 i Malmös storstue Malmö Arena. Da får vi også se om SVTs valg om ikke å satse på et slagord men heller å ha en organisk tråd gjennom arrangementet var vellykket.

Kilde: Eurovision.tv, Aftenposten.