En uke har gått og våre spente finalenerver har endelig lagt seg til ro og sporene etter forrige lørdags 1600 metallrør med led-lys i tuppen og duften av Conchitas tunge parfyme er for lengst luftet ut og fjernet fra Wiener Stadthalle.
I uken som har gått har vi fans og andre ESC-skadete fått diskutert seg noenlunde ferdig om årets finale. Vant egentlig riktig låt? Er orkesteret på vei tilbake? Hvorfor ble jurypoengene disket i Montenegro og Makedonia? Jeg skal ikke ta stilling til noe av det her, jeg skal rett og slett sammenstille årets finale med «Argus øyne og ører» og beskrive hva som egentlig foregikk på scenen og jeg begynner surt med noen produksjonsmessige oppstøt.
Årets to semifinaler og finale sto Østerrike og det nasjonale TV-selskapet Österreichischer Rundfunk (ORF) for. Sammenlignet med fjorårets avvikling i København med Danmarks Radio (DR) ved roret ble sendingene produksjonsmessig en gedigen nedtur. Riktignok var Østerrike (etter Albania) det siste landet i Europa som fikk en egen statlig TV stasjon i 1955, men det får da være grenser for lang innkjøringsperiode ORF behøver. Billedmessig sto mye av sendingen til stryk for oss som satt der hjemme, det var mange tekniske problemer, dårlig kameraføring og dårlig koordinering mellom produsenten og programlederne. Scenen var på størrelse med et frimerke med juletrebelysning og virket trang og vanskelig å filme.
Spesielt var vel første semifinale en skandale, hvor showet tidsmessig var helt ute av kontroll og ble plutselig satt på fast forward når det nærmet seg slutten. Det var med nød og neppe man fikk annonsert hvilke land som gikk videre til finalen før rulleteksten flashet i vei over skjermen. I panikken fikk man knapt med seg hvem som gikk videre og jeg måtte inn på nettet for å dobbeltsjekke hvem som var inne og hvem som var ute. I stedet lot man programlederne og Conchita få tid til å skravle uavbrutt i vei om alt og ingenting. Maken til munndiare skal man lete lenge etter. Hallo! Har Eurovisionen overført feil program? Er dette Conchita Show?
Etter at andre semifinale var gjennomført og vi nordmenn kunne puste lettet ut, Norge var i finalen; var det tid for årets Grand Finale i verdensmetropolen Wien. Som vanlig hadde jeg samling hjemme hos meg selv med gode venner og vi var alle spente på Norges plassering. For første gang på mange år tror jeg de fleste nordmenn hadde sansen for vår egen låt og ønsket den alt godt. Og siden årets finale var helt åpen med mange forhåndsfavoritter var det ikke umulig at Norge kunne få en plass på pallen.
Kl 21.00 kom den etterlengtede Eurovision fanfaren og så var vi i gang. Etter en kort presentasjon av finalebyen kom de tre programlederne Arabella Kiesbauer, Alice Tumler og Mirjam Weichselbraun in på scenen og Conchita var på plass i Green Room og de kunne alle fire sammen ønske «Good Evening Europe» til hele verden. Hvorfor Wien måtte ha fire programledere er meg og mange andre en stor gåte. Alle vet jo at jo flere kvinner som er samlet jo mere skravling blir det, både i munnen på hverandre og hver for seg.
De skravlet og skravlet og skravlet, ikke fritt og freidig, men stivt og unaturlig slik at alle kunne høre at de leste fra et manus de ikke hadde lest godt nok på. Så ble det flaggparader, presentasjoner av land og artister, mye vinking og gudene vet hva og etter 35 minutter hadde vi enda ikke hørt et eneste bidrag. Folk hjemme hos meg, som ikke er blodfans av programmet, begynte å bli urolige og lurte på om det startet snart. De var allerede ved å miste interessen og jeg skjønte at dette ville bli en lang natts ferd mot dag.
Etter 40 minutter introduksjon var det klart for første land ut, nemlig Slovenia. I full orkan sang Marayya «Here for You» og jeg bare ventet på at de teite høretelefonene skulle blåse av. At de skal hjelpe for sceneskrekk får hun dra lenger ute på landet med. Det er bare en gimmick hun har skapt for å se «kul» ut. Låta er veldig a la 2015 og det svinger virkelig, men Maryyas skarpe, kalde og litt gnålende stemme blir man fort lei. Alt i alt en grei gjennomføring av en artist med typiske headset- nevroser.
Så var det Frankrike og Lisa Agnell sin tur. «N’oubliez Pas» handler om at vi ikke må glemme den 1. verdenskrigen og er en typisk fransk «chanson» som synges av Lisa slik den skal synges, med dramatikk, innlevelse og pasjon. En utrolig flott låt som forsterkes av filmen som ruller som scenebakgrunn. Dessverre ble låta fullstendig bortdømt av juryen og seere som ikke skjønner hva «chanson» er.
Land nr.3 på scenen er Israel, som endelig er tilbake i finalen. De stiller i år med verdens eldste og lubne 16-åring som ligner mer på en 45-årig teppeselger fra Ramat-Gan utenfor Tel Aviv enn en spretten orientalsk ung hipp-hopper. I gulltøfler med vinger synger Nadav Guedj at han er en «Golden Boy» og det er når man ser gulltøflene at man skjønner at han er nærmere barnehavestadiet enn teppeselgeren. Men svinger i salen gjør det, publikum er med og dette er en av de få riktige up-tempo låtene i årets finale. Well done Nadav!
Neste land ut og storfavoritt er Estland. Elina Born & Stig Rästa har siden låta «Goodbye to Yesterday» ble sluppet vært en av storfavorittene til å vinne ESC 2015. Med en melodi som sitter i øret på et blunk og to dyktige artister i duett er det duket for topplassering. De har slitt litt med framføringen, som har virket litt kald og distansert, men alt er på plass finalekvelden og låta sitter som et skudd. Det rakk dessverre bare til en 7.plass men de har en låt jeg alltid vil huske i ESC sammenheng.
Om Storbritannia, som var land nr 5 på scene, har jeg ikke annet å meddele enn at alle vi som satt hjemme foran TV’n lurte på om Bianca Nicholas i Electro Velvet var gravid eller hadde på seg en kjole som fremhevet magen. Var hun bare rund burde hun ha fått på seg en korsett om hun absolutt måtte ha på seg den ukledelige kjolen. «Still in Love with You» sto for øvrig i stil til kostymet og UK har tydelig gitt opp konkurransen. Ut med UK og inn med Australia.
Armenia var bare tragisk og forbigås i stillhet av meg. Låta handlet egentlig om de Armenske folkemordene i regionen og ble derfor politisk. De ble pålagt av EBU å bytte tittel og endret fra «Don’t Deny» til «Face the Shadow» etter klager fra nabolandene.
Litauen var land nr 8 og de stilte for en gang skyld med en fengende låt. «This Time» ble sprudlende framført av Monika Linkyte & Vaidas Jacob Baumila og artistene og koristene på scenen sto for kveldens heteste kyss. Monika og Vaidas kysset, de to korgutta kysset og de to kordamene kysset. Kan det ha vært et spark i baken til alle deres gamle samarbeidspartnere i øst som Hviterussland, Russland og Aserbajdsjan hvor diktatorene ennå ikke har kommet over sin homsefobi? Heia Litauen!! Finaleplassen var vel fortjent!
Endelig var det Bojanas Stamenovs tur. Serbia stilte i år med en vokalist som vokalt kunne blåse resten av de konkurrerende av scenen. I den serbiske finalen låt vinnermelodien «Ceo Svet Je Moj» faktisk veldig bra men etter at man oversatte låta til engelsk og fikk tittelen «Beauty never Lies» ble den forskrekkelig. Elendig tekst sammen med Bojana utkledd som prinsessebløtekake med tilhørende høysåte med diadem ble bare latterlig og dessverre ler man av Bojana og ikke idiotene som har funnet på dette antrekket. Hvor er hagla? Her er det bare å legge ut på jakt etter Barbara Dex prisen.
Norge startet som nr 9, ikke et godt startnummer ifølge ekspertene, men jeg synes dette gikk veldig bra. En 8.plass totalt er ikke til å kimse av og vi fikk jevnt og trutt poeng av de fleste land. Hurra for Debra Scarlett og Mørland! «A Monster Like Me» og Kjetil Mørland fikk jo rett før finalen låtskrivernes heder og omtale og pris for konkurransens beste låt. Kanskje en pris som er mere verd egentlig for Kjetil siden dette er en låtskriverkonkurranse.
Skal jeg pirke på noe ved det norske bidraget synes jeg scenebildet var for lyst og tamt og hvitt og det stod i grell kontrast til låta og teksten. Jeg hadde ønsket at scenografien hadde spilt litt mere på videoen og brukt elementer der ifra. Det ville ha understreket mystikken og dramatikken i låta bedre.
Og så kom bidraget alle bortsett fra undertegnede og et par til hadde ventet på, selveste lanogutten Mååååååns Zelmerlöw i «lederbrallor». Kvinner og menn skrek i ekstase i salen ved synet av godbiten og alle overså det faktum at både låta og bakgrunns-ideen til «Heroes» er stjålet fra henholdsvis David Guettas «Lovers on the Sun» og A DandyPunks video «Alchemy of Light». Kvalitetsmessig er «Heroes» en låt midt på treet og er ingenting uten videoen. Hører du låta på radio er den dønn kjedelig. Men folk og spesielt juryen lot seg lure av hele pakka og alle stemte så mye på Mååååns at det holdt til første plass igjen for Sverige. Jeg gremmes virkelig.
Siden 2009 har Norden vunnet fire ganger (Norge 2009, Sverige 2012, Danmark 2013 og nå igjen Sverige 2015). Jeg vedder på at dette får etterspill hvor alle andre EBU land er misfornøyd med at Norden alltid vinner og fordeling av land og grupper og seeding vil justeres ned på detaljnivå. Snart får vel ikke Norge, Sverige, Island og Danmark være med i samme finale i frykt for nabostemming. Finland er ingen nordisk trussel for Europa, så de får være med i finalen til alle sammen.
Kypros startet som nr 11 og Giannis Karagiannis framførte sin «One Thing I should Have Done» på en fremragende måte, stille, elegant og sjarmerende. Låta fikk nok mange til å strekke på bena men jeg liker låta. Den minner meg litt om Kypros sitt bidrag i 2004 «Stronger Every Minute» og jeg får en indre ro når jeg hører disse to låtene. Låta hadde fortjent bedre enn 22 plass i finalen.
Det var mye synsing om Australias gjesteopptreden i år og jeg er av de som hadde klart meg uten deres bidrag. Australia er ikke i Europa selv om de ligger under den britiske kronen, og de får heller late som de er med under UK. Når det er sagt stilte landet med en bra up-tempo låt «Tonight Again», som ble fremragende sunget av Guy Sebastian, Australias første vinner av Idol i 2003. Han var også med i den eneste utgaven av World Idol hvor også Kelly Clarkson og Kurt Nilsen deltok og som Kurt vant. Guy fikk da en 7. plass. Låta svingte men var langt fra Sebastians beste låt og jeg synes nok den midt i gledesrusen ble overvurdert av de fleste.
Og så kom Belgia! Fra å være en ganske anonym og meningsløs låt med en underlig video og bunnplassering hos både meg og mange andre reiste Loïc Nottet seg med sin egen låt «Rhythem Inside» som en fugl Fenix fra asken og rett inn i ilden. Hans presentasjon av låta sammen med kor og dansere i første semifinale var ikke en sceneopptreden men en kunstinstallasjon, eller en performans eller hva de nå kaller det i kunstverden og traff meg midt i hjertet. Det ble min favoritt i år, og tydeligvis mange andres. For før kvelden var omme hadde Loïc sunget Belgia inn til en 4. plass, som er en meget god plassering for denne type låt. Bravo Belgia og Bravo Loïc.
Vertslandet Østerrike er vel det eneste landet bortsett fra Norge som har klart å tape finalen på hjemmebane. Didrik Solli-Tangen gjorde vel noe lignende i Telenor Arena og The Makemakes klarte å gjøre den samme bragden i år. Østerrike demonstrerte at de ikke ønsket finalen tilbake neste år ved å sende en utdatert rockeballade, et brennende flygel, slitene og utdaterte rockemusikere og et fullstendig stillestående show. Zero points pour L‘Autriche. Ikke noe mere å si om den saken.
Maria-Elena Kyriakou fra Hellas framførte en god gammeldags ESC ballade. Det hele hadde antageligvis vært mere gripende om hun hadde sunget «One Last Breath» på gresk og om kjolen hadde vært enda mere utringet, men sangen ble dramatisert fram på engelsk og utringningen var bare fake (hudfarget stoff), så her ble det mye fratrekk både fra publikum og jury. Beklager Hellas, vi vil ha litt mere gratis alkohol og zorba før vi gir mere poeng.
Montenegros bidrag «Adio», sunget av Knez og skrevet av balkanballadenes sjef over alle sjefer Željko Joksimović sammen med Marina Tucaković og Dejan Ivanović, ble som vanlig en praktfull framføring og opplevelse, musikalsk, melodiøst og estetisk. Ingen kan balkanballader som Željko og han får meg til å lengte til Adriaterhavet, klappa, melk og honning, og havet som glitrer i sandfargede klipper og hvite strender. En 13. plass synes jeg var ufortjent. Den burde ha ligget et eller annet sted i topp 10 når alle poeng var utdelt.
Jeg hopper også lett og elegant over Tyskland, som egentlig var landets 2. plass i den tyske finalen. Ann Sophie gjorde en grei framførelse av låta «Black Smoke» men akk så kjedelig dette var. Ikke noe nyskapende og ikke noe fengende. En helt plain rockeballade uten mål og mening kan ikke bli annet enn 0 poeng og delt 26. plass med naboen Østerrike.
I år satset Polen på sympatistemmer. Siden velutviklede polske budeier ikke dro hjem seieren til moderlandet i fjor, prøvde de seg på handicap i år. Monika Kuszyńska er en kjent polsk solist og tidligere band medlem og solist i gruppa Varius Manx . Gruppa var utsatt for en bilulykke i 2006 og Monika ble delvis lam fra livet og ned. Hun er for lengst tilbake i rampelyset men sitter i rullestol. Låta «In The Name Of Love» er en pen og pyntelig kjærlighetsballade men så kjedelig at klokkene stopper. Monika framfører denne sittende i sin rullestol med flagrende gevanter og lange sjal som hun drar i den ene eller andre veien. I tillegg viser de på storskjerm Monika før ulykken da hun kunne gå på lange slanke raseben og høye heler. Dette var trist…….Dessverre ble det ingen poengstrøm ut av dette «snufs» og Polen fikk som fortjent en 23. plass. Skamme seg skulle de……..sånne billige triks går vi ikke på.
Man skal ikke leke med ilden er det noe som heter. Latvias Aminata så ut som en fyrstikk som var i ferd med å tenne. I knallrød ballkjole lånt av et annet fyrstikkmenneske, Diana Ross, og med en hårkvalitet a la stritt med perler i front og liksomtattoo på brystet, har jeg sjelden hørt eller sett et verre nummer. Hva Aminata hadde på hjertet har jeg ingen anelse om, det var umulig å forstå noe som helst av teksten mellom all skrikingen og alle Loreen oh, oh, oh, oh’ene men det må være noe annet en «Love Injected» hun har fått sprøytet inn. Den store forskjellen mellom Aminata og Loreen er at man kan se at Aminata bruker leppestift og pga håret kan man ikke se hva Loreen bruker. Ellers er de i min verden like som to dråper vann, men hvem som forsøker å etterligne hvem har jeg ikke peiling på.
Romania er vel et av de landene som skuffet meg i år. Ikke misforstå, låta var fin den og gruppa Voltaj gjorde en flott framførelse av «De la capăt (All over Again)», som ble sunget både på rumensk og engelsk. Men Romania bruker å ha fengende låter som sitter som et skudd og denne låta får jeg liksom ikke tak på. Jeg husker den rett og slett ikke fra gang til gang og da blir det ingen innertier for meg dessverre. 15. plassen var fortjent.
Edurne var Spanias representant i år og for ørtende gang stiller de med en bidrag signert Thomas G:son. Vi får igjen en dramatisk kjærlighetssang om hjerte og smerte og sammenbrudd (Amanecer) Jeg synes at Edurne er fantastisk men låta er forferdelig. Repeterende skrik og skrål og man er helt utslitt når låta er ferdig. Klesbytte og «warrior» sko, som var snørt oppover til knærne var heller ikke stilig. De hadde ingenting sammen den florlette nesten gjennomsiktige kjolen hun endte opp i å gjøre. De så jo ut som de var tunge som bly og naglet henne til scenen. Og denne dansen som G:son har tatt med fra Loreens bidrag i 2012 og som Tanja kopierte for Estland i fjor var helt unødvendig. Lite originalt og utbrukte triks er ordene. Skal Spania komme seg ut av den hengemyra de har havnet i Eurovision må de satse på noe originalt spansk. Det funker ikke å tro at svenske låtskrivere skal skaffe dem seieren og at dårlig kopiering av gamle bidrag ikke er veien å gå. Basta España.
Start 22. Ungarn, artist Boogie og bidrag «Wars for Nothing» . Har bare dette å si:
ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ
Låta tar seg litt opp på slutten men det er alt.
En av årets mange kvinnelige krigere var Nina Subblatti med låta «Warrior». Et sammensurium av skrik og skrål sunget av en dame som så ut som en Dobermann Pincher med ravnefjær og flekket tenner så fort kameraet nærmet seg. Nina er ingen dame jeg skulle ønske å støte på en mørk natt og dette makkverket av en låt senket meg og mine helt og holdent her vi satt. Det hvite blinkende og flashende lyset liksom understreket alt det skrekkelige i låta og man var klar for en slurk av et eller annet styrkende da elendigheta endelig var slutt. Årets absolutt mest grusomme låt og performans var vår konklusjon da Nina slepte seg av scenen.
Neste låt ut var Aserbajdsjan med den vakre og kraftfulle «Hour of the Wolf». Elnur Hüseynov, som egentlig er fra Turkmenistan har en stemme av fløyel sammenlignet med Nina og det var som å gå fra helvete til himmelen da han inntok scenen. «Ulvetimen» er skrevet av bl.a. svensker, som nesten alle de andre foregående låtene fra Aserbajdsjan, inklusive vinnerlåten i 2011. Siden låtene er bra og velproduserte gjør det meg ingenting da Aserbajdsjan normalt alltid bidrar med svært gode artister som kler låtene. Elnur er ingen unntak og framførte bidraget perfekt akkompagnert av to dansere. Danserne var blonde og fagre og jammen tror jeg ikke de var svenske også, akkurat som videoen som var tatt opp i en leilighet i Stockholm. Da gjenstår det å spørre hvor mye Aserbajdsjansk det er igjen i denne låta? Svaret er ganske enkelt bare landets navn. Uansett er dette en av mine favorittlåter i år men jeg er glad den ikke vant. Vi ønsker oss ikke en ny finale i Baku.
Så var det vakre Polina Gagarinas tur. Hun er Russlands største stjerne og kjent i hele østblokken både for sin skjønnhet og for sin fantastisk flotte stemme. Uansett hvordan det ville gå i denne finalen ville Polina få vist seg fram for vest Europa og resten av Eurovisjonsuniverset, noe jeg tror var viktig for henne. Hun trodde hundre prosent på låta «A Million Voices» og hadde en skrekkblandet fryd inne i seg da hun skulle framføre bidraget i semifinalen. Hun hadde antagelig forventet seg buing fra salen pga Putins herjinger i Ukraina men møtte i stedet stor applaus og poengstorm. Spenningen var derfor til å ta og føle på i finalen. Hun så ut som en drøm i denne enorme hvite kjolen som var elegant opplyst med stjernestøv og hun sang for Gud og fosterland med en kraft som fikk alle til å lytte. Her hjemme sto jubelen i taket og alle tippet Russland som vinner. Polina selv så helt utladet ut etter framførelsen og denne ellers så kontrollerte artisten så ut til å ha et 30 sekunders breakdown. Sammenbruddet varte ikke lenge og etter hvert som poengene trillet inn knivet Polina med flere land om seieren og endte opp på en 2.plass i konkurransen. Ikke dårlig for et land som ligger i krig med resten av verden.
Nest siste land ut var Albania, landet som byttet sang underveis. Om dette var et klokt valg er ikke godt å si og jeg lurer på om det ikke hadde vært bedre å bytte ut artisten Elhaida Dani. Det er mulig at nervene spilte henne et puss men en verre surt syngende dame har jeg ikke hørt på lenge, jo forresten den islandske artisten. Men hun gikk heller ikke til finalen og det skulle heller ikke Elhaida ha gjort. Låta «I’m alive» var heller ikke noe å skryte av og det er helt ufattelig at hun har vunnet den italienske The Voice. Nei Albania dette sto til stryk, det var rett og slett en lidelse å høre på.
Og så til slutt Italia da, med gruppa Il Volo og sangen «Grande Amore». Italia var storfavoritt til å vinne hele balletten og med ganske enkel scenekoreografi og når tre vakre gutter med vakre stemmer synger det beste innenfor opera-pop kan det ikke bli feil. Publikum smeltet, salen hørtes ut som en fotballkamp mellom Lazio Roma og Inter Milan og Il Volo ble den klare favoritten og vinneren bland publikum og de som stemte hjemme. Og vi rundt skjermen her hjemme smeltet også, alle ble plutselig usikre på om det var Russland eller Italia som skulle ha stemmene. Selv var jeg sikker, det var Belgia som skulle ha mine.
Etter at låt 27 var presentert hadde programmet vart i nesten 2 ½ timer og ingen hadde begynt å stemme ennå. Det ble mere skravling fra damene og nå hadde de byttet til noen grusomme slaskete kjoler i noe som så ut som billig asiatisk stoff. Det var splitter og utringninger på flatbrystede damer og det ville være synd å si at det var vakkert. Men kanskje nettopp denne stilen går hjem hos konservative wienerfruer.
Og Conchita hadde selvfølgelig «too much of everything», både på seg og rundt seg. Hun bablet i vei med artistene, Det var Darling meg hit og Honny meg datt, og tomprat til den store gullmedalje. Hun stilte spørsmål og svarte selv. Etter et par recaps av bidragene hvor folk hadde kunnet stemme på sine favoritter, nærmet det seg poenggiving og Conchita måtte tre tilbake. Endelig!
Den neste timen gikk med til avstemming og poengene rullet inn fra 40 land. Det ble på mange måter en langdryg affære for når avstemmingen begynte ville programmet i normale fall være ferdig. Teknisk sett var også poenggivningen en skandale da man ikke klarte å oppnå kontakt med flere av landene og måtte komme tilbake til disse. Det var derfor en sliten gjeng som satt rundt bordet for å se Sverige vinne ca kl 00.50. 4 timer Eurovision Song Contest finale er i meste laget for de fleste, til og med for en innbarka entusiast som meg.
Jeg fatter ikke hvordan ORF har planlagt med hensyn til tiden. Riktig nok var det et ekstra land med men det forsvarer ikke ekstra sendetid på 1 time. Her har EBU en jobb å gjøre i framtiden og påse at programmet ikke overstiger 3 timer. Dette er jeg sikker på at de vil klare i Sverige da de er proffe på Eurovision sendinger.
En glitrende aften i Wien var endelig over og Sverige ble som alle vet en verdig vinner av Eurovision 2015. Russland og Italia var med på å gjøre avstemmingen svært spennende, faktisk mer spennende enn på mange år. Alt i alt var årets finale vellykket og ble en finale som går til historien for mange gode bidrag. Jeg takker Wien for godt show og ser fram til neste års Eurovision Song Contest et eller annet sted i Sverige.
