Noen få ble stjerner, andre hørte vi aldri noe mer til. Men samtlige vinnere av Eurovision har en historie. Fremover tar vi en dykk inn i både det kjente og ukjente, der vi forsøker å finne ut hva som hendte med navn og artister etter en Eurovsion-seier. I dag tar vi turen til 1997 og Katrina & the Waves.

Kvartetten, der Katrina var amerikansk og de tre mennene britiske, ble foran finalen i Dublin yndet fremstilt som døgnfluer. Og det var de kanskje også, i alle fall her hjemme.

Sannheten var imidlertid at de også etter sin store radiolåt i 1986 med Walking on Sunshine hadde hatt flere suksesser som holdt karrieren i sømmene. Blant annet fikk de en solid topp 20-låt på Billboard i 1989 med That’s the Way.

Det var først ut på 90-tallet at karrieren steilet, først og fremst da bandet forsøkte å oppdatere lydbildet noe. De fikk en liten hit i Tyskland i 1993, men de to neste albumene forsvant like raskt som de ble utgitt.

Etter flere store singler på 80-tallet, var nå kvartetten blitt et offer for seg selv. Ble gruppen spilt på radio, var det Walking On Sunshine man hørte: Det var ikke interesse for nye låter, man hadde jo denne sommerslageren som alle ønsket.

Katrina and The Waves ville det imidlertid annerledes.

Kimberley Rew skrev i 1996 en låt tiltenkt som en såkalt ”charity-sang” for den britiske veldedighetsorganisasjonen The Samaritans. Imidlertid fikk folk fra både Warner Bros og BBC høre Love Shine A Light, og kvartetten ble sterkt oppfordret til å sende denne inn til den kommende britiske ”Song For Europe”.

Der vant de finalen overlegent – og i Dublin sørget de for en britisk revansj og en av de mest overlegne seierne i ESCs historie. Det hele var nesten et slags ultimatum fra vokalist Katrina Leskanichs side, da hun allerede hadde ymtet frempå at nok var nok for hennes som bandmedlem.

Dette slo også til da oppfølgeren Walk on Water, navn både på single og album, ble en skuffelse salgsmessig. Kanskje ikke så rart om man ser på utgivelsen i ettertid, da det hele var nokså slett og uinspirerende produsert.

Katrina forlot gruppen offisielt i starten av 1998, og satt dermed alene i salen under finalen fra Birmingham på forsommeren. Resten av bandet forsøkte å finne en ny vokalist, men The Waves ble oppløst for godt et lite år senere.

Ryktene gikk lenge om store uenigheter mellom medlemmene i ettertid over bruken av bandnavnet, men det hele ble ordnet i minnelighet – og i 2013 var kvartetten samlet igjen for en enslig opptreden i Portugal.

Bandmedlemmene Vince de la Cruz og Alex Cooper forsvant helt ut av rampelyset da gruppen la inn årene, men Katrina og låtskriver/giatirst Kimberley (som er en «han) Rew har imidlertid fortsatt sine karrierer.

Katrina fant sin vei inn på de britiske radioene, og ble der en riktig så populær stemme med årene. Hun har også sporadisk opptrått på egen hånd, blant annet i Melodifestivalen 2005 – og samme år som programleder for Congratulations – 50 års-jubilèet av Eurovision fra København.

De siste årene har hun turnert med eget band, og har også besøkt Norge flere ganger.

Kimberley Rew har etablert seg som låtskriver, noe han allerede var kjent for under karrieren i The Waves. Allerede foran bandets gjennombrudd hadde store navn innen amerikansk popindustri brukt låtene hans, og de siste årene har blant annet Celine Dion brukt Rews låtskriver-egenskaper.

Katrina and the Waves viste at det slett ikke var en ulempe å være erfarne navn i en konkurranse som Eurovision – bare man hadde en låt som var bra nok. Og det hadde de jo?