Dette er det blogginnlegg skrevet av Anders M. Tangen, escNorge

For en enorm luksus det er med en julaften som aldri tar slutt. Det kommer både velkomne og mindre velkomne presanger to ganger hver uke. I går ble de ferskeste presangene pakket ut, og noen av dem levert tilbake med et høflig: Takk, men nei takk. Det vi sto igjen med var Rein Alexanders «One more time». Dette er mine inntrykk etter lørdagens delfinale

Jeg har ofte vært misunnelig på for eksempel Sverige for deres smarte numre på scenen. Der vi i MGP de siste årene har laget stort show hovedsaklig ved å sende haugevis av folk opp på scena, har de svenske produsentene tenkt mer på hvordan lage effektivt, morsomt og til tider magisk TV ut av hver enkelt låt. I går opplevde jeg flere slike smarte numre. Jeg liker det jeg så.

For det første løftet alle låtene seg for meg når jeg fikk se dem live på TV. De kom til liv, og de inngikk i en større kontekst. Mye takket være presentasjons-videoene der artistene får si hvorfor de vil fortelle akkurat den historien du gjør gjennom sin låt.

Tore Petterson var så fargerik som bare han kan kle uten at det blir anstrengt. Det var ingen bombe at hans låt ikke gikk videre, og jeg tror ikke det var en bombe for Tore heller. Men jeg er takknemlig for den fargebomba han puttet ned i MGP-badekaret denne gangen. Et godt eksempel på et smart nummer hvor det ikke var antall mennesker som utgjorde showet, men hva de gjorde, og på tre ulike fargebakgrunner.

Kim og Maria hadde en produksjon hvor de litt for lite sang til til hverandre. På scenen fikk vi se litt lite av den kjemien mellom de to som vi så i introduksjonsvideoen. Selv om nummeret som sådan var lekkert og nøkternt på samme tid, så manglet det litt den sjelen som låta kunne trengt i enda større grad. Men en vakker låt var det, sunget på absolutt fantastisk vis.

Jæger hadde også et smart nummer. Det skjedde utrolig mye «rart». Jæger ble trylla fram fra ingenting. Hun snurret kjempefort, rett før hun sto og sang, hun ble teleportert i slutten og forsvant i løse lufta. Samtidig hadde hun noen artige «moves» på hjulet sitt, som alle kan gjenta ute på dansegulvet. Et smart nummer, med ett menneske på scena. Griselekkert og morsomt. Men å måtte bære hele nummeret alene er krevende selv for en så god vokalist som Jæger. Hun virket litt andpusten og vokalen var ikke så sterk som jeg hadde håpet. Likevel var dette min favoritt. I alle fall inntil siste låt ble framført.

Rein Alexander har enorm pondus der han står. Og for en stemme. Har den mannen en klangmaskin i brøstkassa? Jeg så semien live og var forsåvidt imponert da jeg så låta fra salen, men det var først da jeg så TV-bildene at det virkelig gikk opp for meg for et fullt ferdig nummer dette er. Alt fra da danserne i «Kingwings crew» som har dansere fra ulike verdensdeler steg opp som fra intet i røyken, til flammen som på magisk vis ble tent i hånda på Rein Alexander. Låta som sådan fikk kropp og sjel gjennom live-opptredenen. Og fra å ha vært en litt konstruert Eurovision-klisjé i studioversjon ble det en låt jeg trodde på, takket være livet som Rein Alexander la i formidlingen. Jeg tror på at sangen handler om å samle energi og kraft til å ta enda en kamp i dette livet vi er satt til å leve her på kloden. Imponerende at han ikke en eneste gang falt for fristelsen til å flirte med oss ved å smile eller blunke. Han levde virkelig i låta, og viste seg som den sangeren og den formidleren han er.

Det var derfor helt klart rett vinner denne gangen. Og hittil så er nok dette den låta jeg holder som favoritt til å vinne i Trondheim av de vi har hørt.

Emil og Didrik har en liten jobb å gjøre med sceneshowet til den helt nydelige låta «Out of air». For de aller fleste tror jeg teksten de framfører tolkes som å handle et kjærlighetsforhold som har gått litt i stå, og kommunikasjonen har opphørt. Her henvises det til berøring, blikk og hjerte. Derfor ble det for meg for forvirrende når sceneshowet ble et lysbilde show fra guttas oppvekst, og med unge, superglade dansere som skulle illustrere gutta som unge. Som sagt forstår jeg forsøket på å vri teksten og innholdet fra et kjærlighetsforhold til et brødreforhold. Men for meg hang ikke det helt på greip. Dessverre KEiiNO greide å omarbeide sitt nummer fra den norske finalen til den internasjonale. Jeg håper Solli-Tangen sammen med NRK også får til dette til finalen i Trondheim. For det er den låta, av de som er presentert, som jeg liker aller best. Men for at jeg skal kunne støtte den som vår representant til Rotterdam må det ryddes opp i sceneshowet.

Men tenk det folkens, det er enda 15 låter som vi ikke har hørt! Så NRKs MGP-redaksjon har mer krutt i kruttlageret!