Blogg: Et trehodet troll vurderer delfinale 2

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

Dette er en blogg. Bloggen gir uttrykk for skribentenes personlige meninger.

Delfinale 2 er over og Farida vant gullbilletten til MGP-finalen. Våre tre skribenter Endre, Mandy og Anders har gjort seg noen tanker rundt det vi fikk se og høre under gårdagens sending.

Dette syns Endre om andre delfinale:

Denne sendingen synes jeg også har vært vanskelig å vurdere da det er fire låter og sjangere som er totalt forskjellige. Jeg har full forståelse for alle de der ute som synes det er vanskelig stemme. Jeg er i hvert fall en som stemmer på en ting en kveld, og noe totalt annet en annen kveld – rett og slett ut fra hvordan jeg føler meg der og da.

Sendingen i sin helhet synes jeg funket mye bedre denne delfinalen. Jeg synes fortsatt at NRK skal ha ros for å ha tatt inn mer farger inn sendingene. Samtidig så var det godt å se at det ikke ble flere «Jimmy Jump’s» i krabbekostyme. Denne uka ble det fullt fokus på artistene og låtene.

Et friskt pust

Den store positive overraskelsen for meg denne lørdagen var Daniel Lukas sitt show. Her synes jeg at sceneshowet og kameraføringen ble gjort kult og annerledes enn det man pleier å se. Selv om det kan minnes litt om Benjamin Ingrossos – «Dance you off» opptreden synes jeg at bruken av strobelys og showet generelt var et friskt pust for Melodi Grand Prix-scenen.

Så føler jeg at vi til slutt sitter igjen med den riktige vinneren. Farida hadde den beste låta, og det som var nærmest et Eurovision-bidrag. Hun hadde et nummer der det skjedde en del på scenen, med blant annet fiolinspillere som danser og piano med flammer. Et nummer tar jo litt tid for å forstå, men jeg er glad for at hun gikk videre til gullduellen, slik at man hadde sett nummeret en gang på forhånd. Det er vel det kunst er? At man må fordøye og tenke over det man får. Uansett synes jeg dette passet låta veldig godt!

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

Vokalistenes år – med nerver

Så har man fått høre at det er vokalistenes år, noe jeg for så vidt kan være enig i. Men samtidig er det vokalistenes år – med nerver. Jeg merker nervene i sendingen veldig, noe som gjør at jeg føler at låtene ikke kommer helt frem som man skulle ønske, MEN det er jo også godt å se ektheten i sendingen med at dette her er noe som er viktig for artistene. Så spørsmålet rundt nye artister kontra etablerte og kjente navn er et diskusjonsspørsmål. Jeg er delt.

Christian Ingebrigtsen var et navn der jeg forsto hva jeg kom til å få med en gang jeg hørte han skulle være med. Han fremførte låta si sikkert og trygt, men jeg føler at det ikke er noen overraskelse der. Jeg forutse at det ble en låt sittende ved et piano, med røyk og strykere på scenen. Selv om låta som han synger til sin kjæreste er utrolig vakker, føler jeg på at låta er til henne, og den klarer ikke å treffe meg. Og mener det er viktig at en låt skal kunne treffe alle.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

Så merker jeg at jeg begynner å savne publikum ute på H3. Det å se liv i salen, folkerop, mennesker som heier, plakater – og at artistene får en «boost» av nettopp dette. Jeg krysser mine armer og bein for at det blir litt publikum i finalen!

Dette syns Mandy om andre delfinale:

Andre delfinale har for meg blitt en slags transportetappe. I årene etter at delfinalene kom tilbake har dette blitt den delfinalen der jeg oftest sliter med å finne de store favorittene.

Hele denne uken har det kun vært Farida som har skilt seg ut med sin låt «Dangerous». Også på skjermen i går var det hun som skilte seg ut med det beste sceneshowet. Dette var kunst, og nummeret inneholdt flere elementer vi ikke har sett på MGP-scenen før! Også her var fargepaletten oppdatert og vi fikk et innslag av grønt, eller teal. En farge som ikke brukes så mye i MGP-sammenheng. HURRA og tusen takk, Farida!

Når du presenterer noe nytt så blir man automatisk dratt inn det som skjer, og jeg mener mange andre artister burde benytte akkurat den muligheten bedre.

En forutsigbar kveld

Resten av kvelden ble en meget forutsigbar en, for min del. Alle de fire andre hadde nummer som ble ganske likt det jeg hadde sett for meg på forhånd, men det var kanskje Steffen sitt nummer som skuffet meg mest. Det kom skjevt ut allerede da han bommet med plystringen på starten, og resten av nummeret ble for stillestående og sjarmløst i forhold til hvordan jeg husker Steffen fra sin fartstid i Idol. Hvor var øynene hans i går? De forsvant under skyggen fra cowboy-hatten, og dermed mistet jeg den blikkontakten som ofte trengs for å bli overbevist om budskapet som formidles.

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

Alle artistene virket å være sterkt preget av nerver, med unntak av kveldens mest stødige fremføring ved Christian Ingebrigtsen. Ingen nytenkende eller forfriskende påfunn i hans nummer heller, men dette ble de tre minuttene der man bare kunne nyte at en musikant fremføre sangen sin. Dessverre føles melodien oppbrukt og teksten er så klisjé at jeg får fnatt, men det var svært behagelig å høre på, og akkurat i går var det en beroligende kontrast til de mer nervefylte debutantenes fremføringer.

Innslaget med tilbakeblikk uten musikk var kveldens store høydepunkt for min del. Slikt vil jeg gjerne se mer av i kommende sendinger! Er også svært fornøyd med at ingen stjal fokuset fra artistene i krabbekostymer eller andre fjasete ting denne lørdagen.

Dette syns Anders om andre delfinale:

Jeg må bare aller først komme med et gedigent hjertesukk om noe som ingen kan noe for: JEG ER LEI AV PANDEMI-MGP!
Nå begynner jeg virkelig å savne publikum. Summingen fra publikum, plakatene, applausen, de forbløffede blikkene og latteren. Alt dette som er med å skape nerve i et show som dette mangler. Når nerve mangler blir det ofte nervøst i stedet. Det syntes jeg å merke på flere av artistene i går, at det var mye nervøsitet. Dermed blir en slik sending tammere enn den ville vært med publikum. Men, nå er det sagt. Dette er noe ingen kan noe for, og som vi bare må leve med. Jeg håper bare inderlig at det blir plass til publikum i selve finalen.

Nerver

Det som er gøy med å gå på sirkus er nerven og den sitrende spenningen når vi ser trapés artisten oppe under taket. Hvis vi vet at hun eller han faktisk ikke kan falle så er det ikke noe spenning. Det er nettopp den risikoen for at noe kan gå gærent som skaper spenningen og underholdningen.

Når Farida da glemte den høyeste tonen i gull-duell framføringen så er det et slik øyeblikk som nettopp skaper live-følelsen, spenning og nerve. Det viser i alle fall at alle synger live. Godt å kunne parkere den diskusjonen en gang for alle.

Lily Löwe var også preget av nervøsitet. En låt som krever intensitet, en passe dose aggressivitet ble litt seig og lite engasjerende. Men, jeg er imponert over en slik debut for en artist. Spørsmålet blir eventuelt om MGP er stedet som er egnet om du 100% skal debutere som artist.

Steffen sang som forventet med bassrøsten sin. Men med slik dyp, kontrollert bass gjennom en hel låt er det vanskelig å skape energi. Det blir litt vel nedpå alt sammen. I starten burde han ikke late som han plystret når han ikke gjorde det. Alle så at dette var «fake». Da kom låta litt skjevt ut fra hoppkanten.

Gutt som gjør to ting på en gang

Norge er ikke overbefolket av gutter som danser og synger samtidig. Takk til Groruddalsnaboen min Daniel Lukas for den hederlige innsatsen. Det var faktisk et stilrent og lekkert nummer. Men låta er litt for radio-luskete til at den blir fengslende nok live. Men, kom gjerne tilbake med dans og sang til neste år.

Christian Ingebrigtsen demonstrerte hva scene-erfaring betyr for en framføring. Her var det ingen nervøsitet. Det var ren trygghet i 3 minutter. Melodien er årets peneste, rent isolert sett synes jeg. Stagingen var lekker, classy og disiplinert. Teksten er banal og enkel. Men så lenge det er sant det han synger, og ektefølt fra en nyforelsket 44 år gammel mann så kjøper jeg det hele. Den diskrete jordkloden i bakgrunnen var lekker!

Så får jeg leve med disse intervjuene bak scena omgitt av kasser, munnbind og utstyr. Det er ikke galla nok for meg, men en trivialisering av MGP. Men skitt au. Det viktigste er det som skjer på scena, og det var flott denne gangen også. Slik det var forrige uke også.

Dette er hva vi syns, men vil du bli med i diskusjonen kan du være med og si din mening i vårt diskusjonsforum.

Del:
Relaterte artikler