Subwoolfer gjorde Eurovision til en gøy opplevelse, og for meg er det nesten like viktig som at Norge hadde vunnet.
Dette er en blogg. Bloggen gir uttrykk for skribentens egne holdninger.
Vinneren derimot er en annen historie. Det er delte meninger, men jeg må innrømme at jeg ikke syns låta er så aller verst i Eurovision-sammenheng. Jeg hadde tippet topp 10 uansett. Neste år kan bli interessant. EBU skal snart i gang med planleggingen. Men la oss snakke om de gule ulvene og min opplevelse av Torino.
Rotete organisering
Og nettopp interessant blir det fordi Torino og Italia kanskje ikke var de beste til å organisere. Tidsbegrepet sliter de med. Det var vanligere å være forsinket enn presis. Italia var fortsatt i en koronasituasjon med testing og begrensninger, men jeg føler ikke man kan skylde på det.
Fint å se at de er stolt av språket sitt, men inviterer man flere tusen mennesker til et internasjonalt arrangement bør i alle fall skiltene som viser veien til pressesenteret, koronatesting og arena ha undertekst på engelsk. Ja, om det blir hengt opp skilt i det hele tatt. Å finne Subwoolfer den første dagen var ingen lett affære, men vi fikk til et kort intervju likevel.
Subwoolfer skapte samhold
To uker med Eurovision, artister, fans og presse gjør inntrykk. Subwoolfer hadde mange påfunn der nede, og det var flere ganger man hørte de andre artistene synge på «Give That Wolf a Banana». Eller danse dansen. Som da Subwoolfer ga oss en LITEN smakebit på den turkise løperen.
Hvor kult er det ikke med et norsk bidrag som gjør så stort inntrykk på de andre deltakerne, og som bidrar til møter og fellesskap. Citi Zeni kom bort til meg og sang og danset til Subwoolfers bidrag – helt uoppfordret. Gutta fra Latvia ble også med da Subwoolfer opptrådte på et torg i Torino.
Bananene flyr veggimellom
På den turkise løperen fikk vi se artistene i en litt annen setting enn tidligere. De «kuppet» hverandres intervjuer, på både godt og vondt. Og bød opp til sang og dans. En litt mer uformell intervjusetting enn på pressekonferansene. I sistnevnte situasjon var det veldig tydelig hvem som var populær og ikke.
Pressekonferansene ble litt som gymmen på ungdomsskolen. Vi var flere som kjente på følelsen av at noen artister ble «valgt sist». I en sal med noen hundre seter er det stusselig når det kommer fem stykker. Mens andre hadde nesten full sal. Men verken oppmøte eller reaksjoner på Norges bidrag var så aller verst, og vi kan nok skilte med å ha den morsomste pressekonferansen. Hvor ofte flyr bananer veggimellom under Eurovision?
Tog til Moldova
Den første uka var Torino en hvilken som helst by. Det tok seg heldigvis opp etter hvert. Også i pressesenteret var det rolig ganske lenge. Men Moldova fikk opp stemningen under finalen, og pressefolkene løp i tog gjennom pressesenteret.
Også Norge klarte å tiltrekke seg oppmerksomhet, sammen med blant annet Spania. Å ha et dansbart bidrag er absolutt en fordel. Men jeg fikk aldri opplevd Eurovision Village og byen under livesendingene, så det får jeg krysse av en annen gang. For der har jeg hørt at det var god stemning.
Populært bidrag
Opplevelsen av å ha et populært bidrag fikk jeg virkelig kjenne på. Det var ikke lett å få tak i ulvene våre, og med en gang man nevnte Norge ble italienerne helt ville. De elsket låten vår, og de gule ulvene kjente de godt til.
Uansett hva man syns om låten har Subwoolfer og NRK klart å skape oppmerksomhet, vi fikk et godt resultat i finalen og det skjedde mye under Eurovision-ukene. Godt jobba til både NRK og Subwoolfer! Min første Eurovision hadde ikke blitt det samme uten dere.
