Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Så var vi ferdig med de landene som skuffende nok ikke kom seg til finalen og jeg går løs på de landene som fikk oppleve finalen fra scenen og egentlig kanskje ikke så uventet ble det nok en gang en av de såkalte 5-store landene som okkuperte 26.plassen som vi alle forstår betød at de kom sist.

Det er åpenbart at de landene som er direkte-kvalifisert starter finalen med en slags ulempe, kan det være den goodwillen man får ved å klare å kvalifisere seg til finalen som gjør så stort utslag?

La oss ikke spekulerer så mye i det, det må konstateres at den tyske gruppen «Lord Of The Lost» ikke fikk mye hjelp av det faktum at det tyske publikum med stort flertall ville ha dem som sine representanter, helt på tvers av smaken til den internasjonale juryen som også stemte i deres lokale finale.

I sine ildrøde kostymer passet de som hånd i hanske til tittelen på låten «Blood & Glitter», så slik sett var det ikke mye å trekke på det de gjorde på scenen, men med noen få strøpoeng både fra jury og folket glitret det ikke akkurat mye av 18 poeng totalt.

Etter at Måneskin vant for noen år siden har det gått litt inflasjon i rockelåter så det kan kanskje være at man har sånn generelt har blitt litt lei dem, selv om jeg elsker denne genren i vår elskede konkurranse.

En typisk feil rocke-band gjør i ESC er at de plasseres på hver sin adskilte plass uten mulighet til å være band sammen, de blir i stedet en gjeng med individualister på scenen og da blir det som skjer på scenen litt tamt uansett hvor heftige kostymer og hvor mye ild og pyro de pøser på med.

Jeg digger stemmen til vokalisten, der er akkurat så røff og skurrete man burde kunne forvente til en slik låt, men kostymet ble muligens litt for androgynt for å føles helt rockete.

Dog, våre tyske venner skal ha for forsøket og jeg håper de trommer sammen til en nasjonal finale neste år også, alltid kjekt at man har flere låter å velge mellom når et lands ESC-bidrag skal velges.