Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Med alle nasjonale finaler og andre måter å finne sin artist på og alle pre-partyer avholdt stunder det faktisk veldig mot den uken i mai der vi får oppleve to semifinaler og en finale der forhåpentligvis vårt norske håp Gåte får sin velfortjente plass, men det er jo ikke til å stikke under en stol at det i år er det man ofte kaller en elefant i ESC-rommet og som kjent har elefanter sjelden mye å gjøre innendørs.

Det vil nok ikke overraske mange at det som er elefanten i år er det faktum at Israel skal delta i Eurovision Song Contest, til noens store glede, til mange andres store forargelse og sinne og sjelden har vel en konflikt skapt så sterke skillelinjer og nesten hva man måtte mene selv om dette så vil det finnes de som er ute for «å ta deg» for den meningen du måtte finne på å forfekte.

Det nettstedet jeg skriver for, escNorge har i sin serie om årets låter hvor de har bedømt dem valgt å utelate Israel, mest på grunn av det faktum at ingen av de som skulle bedømme låtene hadde lyst til å bedømme Israel da det som tidligere nevnt å ha en mening om dem er ett ømtålig tema uansett hva man måtte mene, personlig hadde jeg ikke tatt dette standpunktet, men jeg respekterer 100% det valget mine team-medlemmer har gjort.

Etter min mening må man kunne respektere at man følger hjertet sitt og tar det standpunktet man tar, det eneste standpunktet jeg synes er feil i denne sammenheng er vel at man gir den ene siden 100% av all skyld for det som har skjedd og mener de man selv «holder med» er uskyldige, så enkelt og rett frem er verden sjelden dessverre.

Uten å gå inn for mye i konflikten føler vel jeg at begge sider har elementer som nører opp under konflikten og bringer masse ved til akkurat det bålet og så har vel begge sider elementer som forsøker å slukke bålet selv om de kanskje ikke akkurat i nåværende situasjon har veldig mye vann å slukke bålet med og midt oppe i dette sitter det en sivilbefolkning som må leve med konsekvensene av denne konflikten.

Jeg leste et intervju med palestinske Mira Awad som sammen med israelske Noa som sang det israelske bidraget i 2009, «There Must Be Another way» gjort sent i 2023 hvor hun ble spurt om hun Mira hadde kontakt med Noa etter at konflikten hadde blusset og svaret til Mira var ganske beskrivende for hvordan mange kanskje har det, hun svarte nemlig: Akkurat nå er hjertene våre på forskjellige steder og da er det vanskelig å holde normal kontakt.

Og ordet normal er vel ganske så langt unna det man føler at situasjonen er for tiden og selv setter jeg et ganske så stort spørsmåltegn om hvor lurt det er at Israel deltar i årets Eurovision Song Contest.

Joda, alle regler og lover og paragrafer er oppfylt til punkt og prikke selv om det måte jobbes litt ekstra med å få teksten som skulle fremføres til å bli godtatt av de som bestemmer om en tekst går over den litt uklare politiske streken EBU åpenbart har en slags formening om hvor går, men uansett sett med juridiske øyne er det innenfor at Israel deltar.

Men, at alt går etter boken betyr ikke nødvendigvis at det likevel er OK sett i manges øyne, personlig frykter jeg både for ryktet til ESC som arrangement og Israel som deltager, og her snakker som om den israelske TV-stasjonen KAN og ikke hun som skal delta for dem Eden Golan, så da kan man jo lure på hvorfor EBU og KAN synes det fremstår som en akseptabel greie at Israel er med til tross for mange sterke reaksjoner mot og også en del lovprisninger over at de får være med, den jeg vil tro blir mest skadelidende her er jo artisten, men også i lengre perspektiv kanskje også konkurransen selv.

Man kan jo lure på om EBU og KAN virkelig forstår hva de utsetter artisten for her av potensielle ubehageligheter, hun skal allerede ha mottatt trusler mot sitt liv og vaktholdet rundt henne skal være mye mer enn vanligvis israelske artister får så hvor mye hun blir en del av årets ESC-gjeng kan man jo bare undres på og hvordan dette kan finne på å påvirke hennes videre karriere og liv er vel også et spørsmål man kan finne på å stille seg, har uansett en stygg følelse at hun kan komme til å føle seg veldig alene i Malmö og ikke spesielt musikalsk forent.

Aldri før har det vel vært bebudet så mange demonstrasjoner når ESC har vært avholdt og jeg vil jo tro at det vil demonstreres både for og imot det faktum at Israel står på deltagerlisten og midt oppe i alt dette står altså en 20 år gammel artist som etter alt og dømme vil bli møtt med en del jubel, men jeg frykter enda mer ubehageligheter og mishagsytringer i form av slike ting som buing vil jeg anta, man kan jo ikke instruere et publikum om hvordan de skal oppføre seg og hvor enn mye man mener at det er urettferdig å utsette en artist for dette tror jeg faktisk ikke de som buer bryr seg nevneverdig om det der og da.

Vi har lest at svensk politi må få inn hjelp fra både dansk og norsk politi for å kunne holde et tilstrekkelig høyt sikkerhetsnivå og bare en slik nyhet forteller med at budsjettposten «Sikkerhet» høyst sannsynlig går på en skikkelig smell og blir ganske så mye høyere enn forventet, for siden det ikke er mye som tyder på at situasjonen i Midtøsten har tenkt å roe seg på en god stund kan man jo bare lure på om hvor dyrt det skal bli å arrangere fremtidige ESC-finaler og jeg føler vel at slagordet «United By Music» for mange har fått seg en skikkelig skrape i den glitrete lakken og mer blitt til «Divided By Music».

Det kan jo virke som om at i år er det en fare for at det man burde satt søkelys på, musikken og artistene vil komme i bakgrunnen og jeg er vel redd for at pressen heller vil skrive om demonstrasjoner og alt annet bråk som kan finne på å skje og det er vel heller ikke liten tvil om at de deltagende artistene vil få kritikk og andre ufine kommentarer uansett om de uttaler seg eller ikke, det å ikke ha en mening mener noen også er feil, så dette er en tap/tap-situasjon og det er sjelden en OK situasjon å være i.

Slik jeg tolker måten EBU har håndtert denne situasjonen så kan det virke som om de rett og slett håper at alle reaksjonene på den israelske deltagelse skal forsvinne når deltagerlandene møtes i Malmö, men med mindre enn en uke til øvelsene starter er vel dette å tro på julenissen.

Og når det gjelder Israel selv kan jeg ha en slags forståelse for at når man er i en slik situasjon de nå en gang er i ,og det skyldes flere parter, kan det være ønskelig å få delta i noe såpass trivielt som ESC som også er en tradisjon de faktisk har vært deltager i over 50 år, men jeg tror de hadde vunnet mer på å komme til konklusjonen at situasjonen sett under ett så hadde de ansett det som feil å delta i ESC når man er i den situasjonen de er i og om ikke annet latt være å delta i respekt for sine egne ofre i denne konflikten.

Av og til kan det være helt greit å «tape» en kamp man er i, i situasjonen sett under ett vil tidens tann vise at man vant en seier likevel, bare kanskje ikke på den måten man hadde tenkt.

Når det gjelder låten «Hurricane» som det i skrivende stund fortsatt er planen Eden Golan skal synge som startnummer 15 i andre semifinale er det en låt som helt klart treffer mange av mine musikalske smaksløker, så jeg skjemmes dermed ikke over å si at jeg liker låten, den går nok ikke helt til topps på min liste, som bestemmes etter at jeg har sett alle låtene fremført på scenen i Malmö, men vil nok ende nærmere topplassering enn en bunnplassering.

Så får vi se om årets ESC får topp- eller bunnplassering blant alle finaler som jeg har sett på, den første var i 1971, når det er over om noen uker, jeg har vel aldri dratt til min favoritt-greie med så blandede følelser før og jeg ønsker av hele mitt hjerte at når vi har kåret en vinner 11.mai så vil vi sitte igjen med følelsen av at musikken forente oss og ikke splittet oss.