Tradisjonen tro kommer tidligere GP-kommentator Jostein Pedersen med sine favoritter foran finalen. Han var kommentator for NRK fra 1994 til 2006 med unntak av 1995. Senere kommenterte han for VG og VGTV.
I 2010 ble boken «Melodi Grand Prix» sammen med GP-klubbens tidligere president Kato Hansen en bestselger. Han er fremdeles svært etterspurt som quiz-master, dj og konferansier. I år er han på Color Line sammen med bl.a. Charlotte Perrelli og showgruppa Voi Voi under torsdagens semifinale og finalekvelden står FRI Bar i Stavanger for tur.
Tilfeldig rekkefølge. Basert på finaleopptreden.
1) Portugal: Salvador Sobral: Amar Pelos Dois (Kjærlighet for to).
Dette kan bli Portugals beste plassering siden Oslo 96 (nr.6). Latinsk sødme og intensitet, en fremragende sanger som hersker både de store fakter og de minste, små hvisk. Her leker vi ikke kjærlighet, nei. Du husker kanskje ikke refrenget, men du vil huske opptredenen og at den gav deg noe.
2) Moldova: SunStroke Project: Hey, Mamma!
Norgesvennene fra Oslo10, nr. 7.på VG-listen og fremdeles en gulvfyller på klubbene med «Run Away» (nr. 22). Samme oppskrift som sist: Klubbtempo, suggererende sax med tropical disco-rytmer og et refreng som sitter etter 30 sekunder. I et hav av ballader, lukter dette høy plassering.
3) Irland: Brendan Murray: Dying to Try
Årets beste ballade i Pop Idol-stil fra 90-tallet. Selv om den er gammeldags, er den forrykende god. Murray, med fortid i et av Irlands største boyband Hometown, har en forheksende, forførende og fabelaktig stemme som treffer hjerterøttene. Denne har ikke vært en hit i hjemlandet, så det er mulig den er for gammeldags. Men for lørdagskvelden: Kleenex og mobiltelefon, takk!
4) Norge: JOWST: Grab the Moment
Selv om JOWST på hjemmebane virker å være nedgravd i et PST-arkiv med lite radiospilling og beskjedne listeplasseringer, får de full uttelling på klubbene over hele Europa. De vinner mer på lydbildet enn et heidundrende refreng. En moderne popradiolåt som «alle» liker og føler velbehag med.
5) Estland: Koit Toome & Laura: Verona
En oppkonstruert popduo som faktisk funksjonerer. Dette er ikke allverdens oppmuntrende popmusikk, men refrenget setter seg og Chic-rytmen likeså. Toome ble nr.12 i 98 som trist ung mann ved klaveret, men onkelen hans var statsminister, så han beholdt gudskjelov humøret. Og det har han ennå.
6) Frankrike: Alma: Requiem
Her synger Syd-Frankrike og storbyenes forsteder til deg i dette requiemet som har lite med de tradisjonelle requimer å gjøre. Her feires livet. Det er rytmisk og sjarmerende med en duft av Middelhavet. Alma er fransk og sensuell på Vanessa Paradis-måten, så hun danker lett ut de store ballkjolene i nervøs fløyel og balladene om ingenting. Voulez-vous, Mme Alma?
7) Italia: Francesco Gabbani: Occidentali’s Karma (Vestliges karma)
Allerede enorm forhåndsfavoritt og stor på klubbene over hele kontinentet. Perfekt italiensk popmusikk med glimt i øyet fra en av landets beste pop-prinser. Refrenget er så fengende og smilende at det burde deles ut gratis på samtlige busser i hele Europa i rushtiden mandag morgen. Jeg tipper stemmeskred og overlegen seier. Men så er det disse juryene, da…
8) Spania: Manel Navarro: Do it for Your Lover
Blond spanjol med kassegitar med spanske vers og engelsk refreng som kunne ha vært en Ed Sheeran-singel? Det kan kanskje bli for mye av det gode, og at publikum straffer ham. Jeg synes det er sjarmerende og fengende og at det er i Sheeran-klassen. Solfaktor 30!
9) Bulgaria: Kristian Kostov: Beautiful Mess
Han er så vidt fylt 17, ser ut som han er 9 ½ og har stemmen i orden. Finalens andre beste stemme og ballade og engelsken er upåklagelig. Han klarer å gjøre ordene til sine – hvilket er bra jobba siden klisjeene står i kø, men pytt, det gjør de ellers i livet også. Tradisjonell ballade, men hei, er vi ikke alle tradisjonelle?
10) Romania: Ilinca feat. Alex Florea: Yodel It!
Rap og jodling fra Romania. Et riktig oppkonstruert popmonstrum som allikevel sjarmerer. De er svært gode sangere, og for dem som ikke visste det, er det faktisk vanskelig å jodle. Man må treffe topptonene ofte og sikkert og i et nanosekund gå i dybden. Dette er bare moro, og et herlig avbrekk fra svulstige ballader om den fordømte kjærligheten som uforskyldt forsvant ut kjøkkendøren en tirsdag morgen. Dessuten har Ilinca og Alex et trøkk som Møllers Tran øyeblikkelig bør søke patent på.
Vi på escNorge takker som vanlig Jostein for oppdraget!
