Tilbakeblikk: Artistene som ble byttet ut

Ole Christian Øen vil denne våren ta oss med på en reise tilbake i tiden og gi oss noen tilbakeblikk på sære, morsomme, rare og spennende fakta fra MGP- og ESC-historien!

Jeg heter Ole Christian Øen og har vært Grand Prix fan siden 1979. Jeg begynte å bli interessert i fakta og statistikk rundt «fenomenet» da jeg på nittitallet jobbet som produsent for radiosendinger i forbindelse med ESC og MGP. Da var det ikke nett, så jeg måtte pugge resultatlister og slikt for å huske info. Jeg har de siste fire årene kommentert både Melodi Grand Prix og ESC og laget temasendinger rundt dette i NRK TV og Radio, i tillegg levert for nett og andre radiostasjoner. Jeg er opptatt av Melodi Grand Prix som pop kulturelt fenomen, og liker å føre historikken inn. Gi meg gjerne spørsmål eller forslag til temaer dere ønsker å lese mer om, sås er jeg hva jeg kan få til! Jeg skal være kommentator på P1 i årets ESC-utgave, og ha ESC-vorspiel på same radiokanal fra kl. 18:30.

Gjennom de sekstifire årene Melodi Grand Prix har eksistert, har det aller mest utenkelige hendt. Og jeg bruker med vilje navnet Melodi Grand Prix, fordi det var det konkurransen het da jeg ble hekta, og som er det originale navnet. Det er mitt privilegium som skribent. Så får dere andre kalle den hva dere vil. I regelboka ti MGP står det egentlig at alle land skal arrangere en nasjonal uttaging, av to grunner. Den første er for å styrke og inspirere hver nasjons musikkliv, og den andre for å gi PR til den internasjonale finalen. Allerede første året var det mange som valgte å la det være, og siden da har ikke regelen blitt håndhevet. Det er bare Monaco og Marokko av alle deltagerland gjennom tidene som aldri har avholdt en nasjonal finale eller intern utvelgelse blant flere sanger. Vi må huske på at da «Grand Prix Eurovision de la Chanson Europeénne» ble startet så var det da, som nå, en konkurranse for komponister og tekstforfatter og ikke minst de forskjellige TV selskapene. Artistene har stort sett fått heder og ære, og har måttet fronte fiaskoer. Det slapp bakmennene, for det er aller flest menn, å gjøre. Det vanlige ble at artisten som sang vinnersangen i den nasjonale finalen, fikk være den som skulle synge i den internasjonale. Men slik har det ikke alltid vært. Det er så mange eksempler at jeg bare velger ut noen få, og fokuserer først på vinnerne.

Jeg starter med Frankrikes vinner i 1958. Den 47 år gamle, homofile André Claveau sang nemlig ikke sangen i den nasjonale finalen. Det gjorde komponisten Hubert Giraud selv. Fransk TV hadde fått det for seg at de seks inviterte opphavsmennene, ja for det var bare menn, selv måtte synge sine bidrag. En av dem slapp unna pga. dårlig sangstemme. Men Hubert Giraud sang altså Pierre Delanoës tekst «Dors, mon amour» i den nasjonale finalen. Etterpå valgte de ut vokalist.

I 1960 skjedde det på nytt i Frankrike. Da hadde de en intern utvelgelse, noen ganger ble denne sendt i radio eller i TV, andre ganger ikke. Men mange låter ble sunget inn på demotaper og senere gitt ut. En av disse var «Tom Pillibi». Den ble sunget i den interne utvelgelsen av veteranen Marcel Amont. Han hadde nettopp slått igjennom internasjonalt. Det er to versjoner av hvorfor han ikke ble valgt. Den ene er fordi han nettopp var i ferd med å slå igjennom internasjonalt og på denne tiden var Frankrikes mest populære mannlige popvokalist. Derfor ville ikke plateselskapet hans la ham delta med en sang som «Tom Pillibi». Den andre versjonen, som er mest troverdig ,er at Marcel Amont bare spilte inn sangen på demo, men at den hele tiden var ment for en ung kvinnelig vokalist. Og det er helt åpenbart at den naive teksten om eventyreren Tom Pillibi passer best til en ung dame. Dermed fikk Jacqueline Boyer på 19 år sitt gjennombrudd da hun vant finalen i London.

I 1968 skulle egentlig Joan Manuel Serrat sunget Spanias vinnermelodi «La,la,la…» Men rett før finalen ble han byttet ut med Massiel, fordi han insisterte på å synge på katalansk, noe som var forbudt under datidens Franco regime. Så denne gjelds bare nesten. For Massiel sang bidraget i den spanske finalen, men hoppet inn på kort varsel. Det var det.

Så får vi ta litt om Sverige. Der hersket det full forvirring om reglene en stund. Litt «Tommyball», lager reglene etter hvert. Følg med nå: I 1959 sang Siw Malmkvist vinnerlåta «Augustin». Men det var allerede bestemt at Brita Borg skulle representere Sverige i den internasjonale finalen uansett vinnerlåt, så man kan jo lure på hvorfor det stilte opp åtte forskjellige vokalister i Melodifestivalen dette året. Og ingen av dem var Brita Borg. I 1960 syntes de tydeligvis synd på Siw Malmkvist som ble forbigått året før, så hun fikk synge «Alla andra får varann» i den internasjonale finalen, selv om det var Östen Warnerbring og Inger Berggren som sang sangen med henholdsvis stort og lite orkester i Melodifestivalen. Siw Malmkvist deltok ikke.

Så skulle man tro at det skulle bli orden på saker og ting i 1961, men den gang ei. Da fikk Lill-Babs synge vinnelåta «April, April» i Luxemburg, mens Siw Malmkvist ble forbigått for andre gang. Hun og Gunnar Wicklund sang vinnerbidraget i Melodifestivalen med hhv stort og lite orkester, men Siw Malmkvist, som var utsett til å delta, begynte å le midt under bidraget, og de likte man ikke i Sveriges Televisjon, så da sendte de Lill-Babs i stedet. Hun deltok nå i hvert fall i Melodifestivalen. Etter dette ble det mer «ordning och redo.»

I Norge har dette skjedd bare tre ganger. I 1963 vant Nora Brockstedt den norske Grand Prix finalen for tredje gang. Hun sang Dag Kristoffersens «Solhverv» med stort orkester, mens Jan Höiland sang med den lille besetningen. Nora Brockstedt takket nei, hun hadde andre engasjementer. NRK ønsket en kvinnelig vokalist og Anita Thallaug var neste på lista som deltok, så da fikk hun reise. Det ble null poeng, og det tror jeg Nora Brockstedt var glad for å slippe.

I 1965 skulle Wenche Myhre synge «Karusell» med Kringkastingsorkesteret i den norske finalen, mens nykommeren Kirsti Sparboe skulle synge med bandbesetningen. Wenche Myhre hadde vært ute på turné og ble syk og mistet stemmen dagen før finalen. Stemmen kom ikke tilbake og det ble for sent å finne en erstatter så Kirsti Sparboe sang samme sangen to ganger og fikk reise til Napoli.

I 1983 var det igjen Wenche Myhre det gjaldt. Den internasjonale finalen skulle finne sted i München og Jahn Teigen tenke å vinne. Hva var da vel mer naturlig enn å spørre «Die Wencke» som var superstjerne i Tyskland, Sveits og Østerrike. Man så for seg tolverne hagle inn derfra og luktet en historisk revansje og seier. Wenche Myhre var helt på topp i sin internasjonale karriere akkurat da, og hadde stor suksess. Hun skulle spille inn ny plate både i Norge og Tyskland, og plateselskapet i Tyskland hadde makta. De var størst og hadde mest penger. Wenche Myhre stilte derfor opp i den tyske uttagingen da plateselskapet ville det sånn, for her skulle det lanseres med brask og bram. Problemet var at hun også gjerne ville synge Jahn Teigens «Do-Re-Mi». Men da satte tyskerne foten ned, det kom ikke på tale.

Forhandlingene pågikk, EBU var også innblandet fordi det står et eller annet sted at ingen vokalist kan delta for to land samme år, det kan imidlertid komponister og tekstforfattere. Mens forhandlingene pågikk, skulle den norske finalen arrangeres. Man håpet at Wenche skulle få det til, så hun stilte opp som sammen med Jahn Teigen, som «kamuflert duettpartner» i bakgrunnskoret sammen med jentene i Silhouette. Det endte til slutt med at hun ikke fikk synge for Norge, enda hun bare ble nummer fem i den tyske finalen.

Onde tunger beskyldte NRK for favorisering og at historien med Wenche bare var et mediejippo for å sikre Jahn Teigen seieren, og at Wenche Myhre aldri hadde planer om å stille opp i en internasjonal finale. Fra veldig sikre kilder vet jeg at det ikke stemmer. Hun ønsket mer enn noe annet å kunne representere Norge nettopp i Tyskland, men det gikk altså ikke. Men det er ennå ikke for sent!

Følg med oss utover våren og få flere morsomme tilbakeblikk på den etter hvert svært så lange historien til MGP og ESC.

Ønsker du å grave deg ned i uendelige mengder med MGP-historikk kan du besøke den meget interessante bloggen til Ole Christian her: http://ocmgp.blogspot.com/

Del:
Relaterte artikler
Malmø
2024: Alle låtene
Intervjuer
2024: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2024
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien